Lagmannsretten: Datasenter på Hadselmyran er ikke industri etter reguleringsplanen

Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak.

Eiendommen saken gjelder – gnr. 62 bnr. 28 i Hadsel kommune – ligger i feltet BKB1 i reguleringsplan for «Næringsområdet Hadselmyran». Planen ble vedtatt 17. desember 2015. Feltet er i reguleringsplanen avsatt til «forretning/kontor/industri». I reguleringsbestemmelsenes punkt 3.2 er det presisert at området blant annet kan utnyttes til «lett industri».

Ankemotparten, Meløy Stokmarknes Eiendom AS, søkte 19. januar 2022 om rammetillatelse for oppføring av midlertidige modulbygg på eiendommen til bruk som datasenter. Hadsel kommunes godkjente 7. april 2022 søknaden, og igangsettingstillatelse ble innvilget 18. mai 2022. Formannskapet i kommunen realitetsbehandlet klage i saken 20. juni 2022. Søknaden ble da avslått med den begrunnelse at tiltaket ikke var å anse som «lett» industri. Formannskapet behandlet saken på nytt 27. oktober 2022. Vedtaket fra 20. juni 2022 ble da opprettholdt. Statsforvalteren i Nordland opphevet 11. januar 2023 kommunens vedtak. Statsforvalteren ga da uttrykk for at oppføring av datasenteret måtte anses som «lett industri». Formannskapet i Hadsel kommune behandlet etter dette saken 17. februar 2023. Søknaden ble igjen avslått. Etter klage behandlet formannskapet saken i møte 23. mars 2023. Avslagsvedtaket ble opprettholdt.

Statsforvalteren har i vedtak 6. juli 2023 besluttet at klagen fra ankemotparten over vedtaket 23. mars 2023 ikke skal tas til følge. Det er dette vedtaket fra Statsforvalteren som er tvistegjenstand i saken. I vedtaket fra Statsforvalteren er det uttalt at oppføring av datasenter ikke er å anse som «industri».

Ankemotparten tok ut stevning mot Staten v/Kommunal og Distriktsdepartementet ved Oslo tingrett 6. september 2023. Tingretten avsa 7. juni 2024 dom med slik domsslutning:

1. Statsforvalteren i Nordlands vedtak 6. juli 2023 i sak 2022/6580 er ugyldig.

2. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet dømmes til å betale sakskostnader til Meløy Stokmarknes Eiendom AS med kroner 548 477,10, samt rettsgebyr, innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 18. mars 2025 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankeforhandlingen ble gjennomført etter tvisteloven § 9-15 tiende ledd, jf. § 29-18 annet ledd.

Den ankende part, Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet, har i hovedtrekk anført:

Statsforvalterens vedtak er basert på riktig rettsanvendelse og er derfor gyldig.

Det sentrale tvistetemaet er om virksomhet knyttet til datasentre faller inn under arealformålet «industri», jf. plan- og bygningsloven § 12-5 annet ledd nr. 1 og tredje ledd, sammenholdt med kart- og planforskriften vedlegg I bokstav A.

Statsforvalterens tolkning av arealformålet «industri» er korrekt. Den naturlige språklige forståelsen av ordet er at det må foretas produksjon av varer. Det vises til definisjoner i ordbøker som i sin hovedform definerer begrepet som «næring som består i bearbeidelse av råstoff; massefremstilling av produkter». En slik forståelse støttes også av konteksten ordet benyttes i. Industri, slik ankemotparten mener begrepet skal forstås, innebærer at det må legges en overført betydning til grunn, hvor industribegrepet forstås så bredt at nesten all næring eller virksomhet omfattes. Det vil medføre en uthuling av posten «annen næring» i kart- og planforskriften vedlegg I bokstav A, og begrepet vil delvis dekke andre arealformål.

Det å forstå begrepet industri i reguleringsplanen i overført betydning vil således føre til en svært vidtrekkende forståelse som ikke er i samsvar med den forutsigbarhet arealformål i reguleringsplaner skal ivareta. Det vil dessuten innebære en utilsiktet utvidelse av begrepet. Dette vil være i strid med reguleringsbestemmelsens intensjon. Det er ikke rom for en slik tolkning.

Det å legge statens forståelse til grunn, er ikke i strid med Grunnloven § 113. Avslag på ankemotpartens søknad har tilstrekkelig grunnlag i lov.

Forvaltningspraksis trekker ikke i noen klar retning. Praksis er for øvrig ikke langvarig, omfattende og konsekvent, noe som betyr at praksis har beskjeden eller ingen vekt ved tolkningen. Publikasjoner fra forvaltningen har også liten eller ingen rettskildemessig betydning.

De beste grunner taler for at begrepet industri skal forstås som virksomhet der det foretas omdanning av fysiske innsatsfaktorer til omsettelige produkt. Det omsøkte tiltaket om oppføring av datasenter innebærer ikke produksjon av fysiske varer. Virksomheten faller da utenfor arealformålet industri. Siden tiltaket ikke kan anses som industri, kan det heller ikke anse som «lett» industri.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Meløy Stokmarknes Eiendom AS, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket 6. juli 2023 til Statsforvalteren i Nordland er ugyldig som følge av materiell rettsstrid.

Enhver tiltakshaver har rettskrav på å gjennomføre de tiltak som er forenlig med gjeldende arealregulering, jf. plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd. All den tid plan- og bygningslovens krav til tillatelse utgjør et inngrep i rettighetshavers rådighet over egen eiendom, forutsetter enhver nektelse tilstrekkelig klar og tilgjengelig hjemmel. Dette gjelder også utformingen av den enkelte reguleringsplan. Det foreligger ingen klar hjemmel for å avslå søknaden fra Meløy Stokmarknes Eiendom AS.

Tolkningen av reguleringsplanen må ta utgangspunkt i konkrete og generelle momenter egnet til å belyse hva som er innholdet i reguleringsplanen. Avgjørende for det tolkningsresultatet lagmannsretten skal komme til, er den rådende oppfatning om og faktiske bruk av arealformål for datasenter på tidspunktet for vedtakelsen av reguleringsplanen.

Den konkrete planen forutsetter ikke at det skjer produksjon av fysiske varer på tomten. Hverken ordlyden, forvaltningspraksis eller andre relevante kilder støtter Statsforvalterens konklusjon. Det at sentrale myndigheter, etter å ha veiledet nasjonale og utenlandske datasenteraktører over lang tid til å finne tomter regulert for industri, de siste årene har ombestemt seg, kan ikke tillegges vekt.

Det er heller ikke holdepunkter for at reguleringsplanens bruk av uttrykket «lett industri» utelukker drift av datasenter. Arealformålet avgrenses mot tungindustri, og hindrer etablering av smelteverk, kjemisk- eller petrokjemisk industri og liknende virksomhet.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Meløy Stokmarknes Eiendom AS tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten. Etter lagmannsrettens oppfatning er vedtaket 6. juli 2023 til Statsforvalteren i Nordland ikke ugyldig.

Meløy Stokmarknes Eiendom AS har anført at det ikke foreligger hjemmel til å avslå søknaden om oppføring av datasenter, med andre ord at kravet i legalitetsprinsippet slik dette nå kommet til uttrykk i Grunnloven § 113, ikke er oppfylt. Av bestemmelsen fremgår at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må har grunnlag i lov.

For å bygge på den aktuelle tomten kreves tillatelse, det vil si unntak fra et forbud. Dette innebærer at det kreves grunnlag i lov for å avslå søknaden, jf. f.eks. Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett 12. utgave side 374. I dette tilfellet blir det spørsmål om reguleringsplanen gir et slikt grunnlag. Det er ingen uenighet mellom partene om dette utgangspunktet.

Vilkåret i Grunnloven § 113 om at inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov, innebærer at det må tas utgangspunkt i ordlyden i den bestemmelsen forvaltningen har benyttet ved avslaget. Det vises til Eckhoff/Smith op.cit. side 388/389 hvor det heter:

Spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig hjemmel må besvares med utgangspunkt i lovens ordlyd. Ordlyden danner «rammen for regelfortolkningen» (HR-2021-2275-A (Pelagia) avsn. 60), og hjemmelen «må være tilgjengelig og så presis som forholdene tillater» (HR-2020-1967-A avsn. 35, jf. f.eks. HR-2018-1907-A (Blom) avsn. 51). Men det er ikke noe ufravikelig krav at hjemmelen fremgår klart av ordlyden. Tolkningstvil må «løses ut fra hva som er best i samsvar med en avveining av samtlige rettskildefaktorer og som sikrer tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne» (Rt. 2014 s. 1281 avsn. 48, jf. f.eks. HR-2020-1967-A (Blom) avsn. 51 og HR-2021-2275-A (Pelagia) avsn. 59).

Problemstillingen i vår sak blir etter dette om reguleringsplanens krav om å drive industri, gir grunnlag for avslaget. Hvis ikke har selskapet krav på tillatelse, jf. plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd, og Statsforvalterens vedtak vil være ugyldig.

Reguleringsplanen inneholder ingen definisjon av hva som skal anses som industri. Dette fremgår heller ikke av plan- og bygningsloven eller av forskrift. Spørsmålet er da hva som er den naturlige språklige forståelsen av ordet, for det første lest isolert, men også lest i sin kontekst.

Slik det fremgår av tingrettens dom på side 6 og 7 er industri beskrevet i leksikale oppslagsverk som en virksomhet som fremstiller varer, men uttrykket er også benyttet i en videre betydning, nemlig om virksomhet som drives i stort og/eller kommersielt omfang. Lagmannsretten oppfatter det slik at staten tidligere har brukt ordet, bl.a. i rapporten «Datasentre i Norge» i sistnevnte betydning, f.eks. ved at ordet «datasenterindustrien» er benyttet. Lagmannsretten legger etter dette grunn at ordet industri – etter alminnelig språkbruk – isolert sett har to betydninger. Den ene betydningen er at det dreier seg om en virksomhet som fremstiller varer, den andre at det er snakk om en omfattende/kommersiell virksomt.

Lagmannsretten bemerker at ordet industri er benyttet i en reguleringsplan. En slik plan er et sentralt verktøy for å styre arealdisponering i et område. Ved tolkningen av ord og uttrykk i en slik plan, tilsier hensynet til klarhet og forutberegnelighet at de gis et mest mulig presist innhold. Dette trekker i retning av at den snevrere betydningen av «industri» legges til grunn, som er langt mer presis enn det vide forståelsen.

Ordet industri er brukt i reguleringsplanen som alternativer til andre formål. Slik lagmannsretten ser det, er det nærliggende å slutte at industri skal bety noe annet enn alternativene. Dersom den vide definisjonen legges til grunn, vil den i en viss uttrekning konsumere de øvrige arealformålene. Også dette tilsier at den snevrere forståelsen legges til grunn.

Det er relevant å se hen til den rettslige sammenhengen reguleringsplanen inngår i, jf. f.eks. LB-2023-56868. Etter plan- og bygningsloven § 12-5 første ledd skal det for et planområde angis arealformål. Etter § 12-5 annet ledd nr. 1 skal det bl.a. angis områder for «næringsbebyggelse». I planforskriften vedlegg A er «næringsbebyggelse» splittet opp i underkategoriene kontor, hotell/overnatting, bevertning, industri, lager, bensinstasjon/vegserviceanlegg og annen næring. En forståelse av begrepet industri i vid forstand harmonerer dårlig med denne inndelingen. Forståelsen vil i stor utstrekning konsumere flere av de øvrige formålene og i liten grad åpne for anvendelse av arealformålet annen næring. Dette taler mot den forståelsen Meløy Stokmarknes Eiendom AS har anført.

I LB-2023-56868 er det gitt uttrykk for at det enkeltpersoner som har deltatt i beslutningsprosessen har ment, er et mer perifert argument. Dette er lagmannsretten enig i. Lagmannsretten bemerker likevel at det ikke grunn til å anta at beslutningstakerne i kommunen, da reguleringsplanen ble vedtatt i 2015, mente at industri skulle forstås i samsvar med argumentasjonen til Meløy Stokmarknes Eiendom AS. Lagmannsretten viser i den forbindelse til Odd Jarl Pedersen m.fl.: Plan- og bygningsrett, del I, 2 utgave side 222 hvor heter: «Håndverk og industri omfatter bebyggelse for produksjon av varer».

Begge parter har vist til praksis fra andre kommuner hvor noen eksempler viser at det er lagt til grunn at etablering av datasentre er å anse som industri, mens andre eksempler viser at det ikke er lagt til grunn. Noen langvarig, omfattende og konsekvent praksis er ikke påvist. Eksemplene får etter lagmannsrettens oppfatning ingen betydning ved tolkningen.

Sentrale myndigheter har gitt ut publikasjoner om datasenterstrategien i Norge. I 2018 utarbeidet således Nærings- og fiskeridepartementet datasenterstrategien «Norge som datasenternasjon». I 2021 utarbeidet Kommunal- og moderniseringsdepartementet en revidert datasenterstrategi. I begge dokumenter gis det uttrykk for at datasentre er å anse som industri. I et eget punkt i sistnevnte publikasjon heter det at et areal må være avsatt til industriformålet eller lignede i kommuneplanen, for at arealet skal kunne benyttes til datasentre. Lignede uttalelser fremgår av publikasjonen «How to establish a data center in Norway» fra 2021. I 2023 kom kommuneveilederen «Etablering av datasenter», utgitt av Kommunal- og distriktsdepartementet. Her fremgår at område for datasenter blir regulert til annen næring, eventuelt tilknyttet bestemmelser om at arealet skal brukes til datasenter. At områder for datasenter ikke skal reguleres som industri, fremgår også av flere nyere tolkningsuttalelser fra departementet.

Slik lagmannsretten ser det, får ikke det som fremgår av de nevnte publikasjonene, rettskildemessig betydning ved tolkningen av begrepet industri i reguleringsplanen. Uttalelsene må anses som et utslag av at myndighetene har lagt en vid forståelse av industribegrepet til grunn, noe som er i samsvar med én forståelse av ordet etter alminnelig språkbruk, jf. det som fremgår om dette ovenfor. Noen betydning ut over dette har uttalelsene etter lagmannsrettens oppfatning ikke. Uttalelsene har heller ikke ledet til en langvarig, omfattende og konsekvent forvaltningspraksis.

Meløy Stokmarknes Eiendom AS har fremholdt at avgjørende for tolkningsresultatet, er den rådende oppfatning om og faktiske bruk av arealformål for datasenter på tidspunktet for vedtakelsen av reguleringsplanen i 2015. Det er noe uklart for lagmannsretten hva som menes med dette. Som det fremgår ovenfor, er det lagmannsrettens oppfatning at det enkeltpersoner som har deltatt i beslutningsprosessen har ment, et mer perifert argument. På bakgrunn av hvordan begrepet er forstått i juridisk teori da planen ble vedtatt, er det uansett et argument mot den forståelsen Meløy Stokmarknes Eiendom AS har gjort gjeldene. Det er heller ikke påvist forvaltningspraksis på den aktuelle tiden som støtter argumentasjonen til Meløy Stokmarknes Eiendom AS.

Innledningsvis har lagmannsretten, under henvisning til Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett 12. utgave side 388/389, redegjort for de rettslige utgangspunkter når det skal vurderes om inngrep overfor den enkelte har grunnlag i lov, jf. Grunnloven § 113. Som det fremgår skal tolkningstvil løses ut fra hva som er best i samsvar med en avveining av samtlige rettskildefaktorer og som sikrer tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne.

Meløy Stokmarknes Eiendom AS har vist til høringsnotat fra Kommunal- og distriktsdepartement om ny planforskrift, som hvor det heter: «Utbygging av datasenter har i flere saker skapt usikkerhet om hvilket arealformål virksomheten faller inn under». Til dette bemerker lagmannsretten at det at det er usikkerhet ved tolkningen fordi det eksisterer to tolkningsalternativer, er ikke et argument for at det ene er bedre i samsvar med legalitetsprinsippet enn det andre.

I denne saken her foreligger som nevnt to alternativer forståelser av ordet industri som begge lar seg forende med ordlyden. I en uttalelse fra Sivilombudet 26. januar 2022 heter det om en slik situasjon:

Legalitetsprinsippet får størst betydning hvor uklarheten knytter seg til om eksistensen av et krav/forbud overhode kan utledes av planens ordlyd. I ombudets uttalelse 30. oktober 2013 (SOM-2012-956) fremgår det imidlertid at når det foreligger flere tolkningsalternativer som lar seg forene med ordlyden, vil forutberegnelighetshensyn neppe tale for ett av disse. Ved denne type tolkningstvil får altså legalitetsprinsippet mindre betydning for tolkningen.

Basert på en samlet avveining av de rettskildefaktorer lagmannsretten har vist til ovenfor, er det lagmannsrettens oppfatning at de beste grunner taler for at begrepet industri skal forstås i samsvar med det staten har gjort gjeldende. En slik tolkning sikrer en tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne.

Et datasenter inneholder servere og andre komponenter som blir brukt til å «organisere, behandle, lagre og transportere store mengder data», jf. Rettleder for kommunene om etablering av datasenter fra 2023. I dette tilfellet er formålet med datasenteret å utvinne kryptovaluta. Det er på det rene at det ikke skjer en produksjon av fysiske varer. Vedtaket til Statsforvalteren bygger korrekt på at virksomheten ikke er industri etter den aktuelle reguleringsplanen. Det hefter ikke feil verken ved Statsforvalterens generelle lovtolkningen eller den konkrete rettsanvendelsen.

Når den aktuelle virksomheten ikke kan anses som industri, kan den heller ikke anses som «lett» industri.

Etter dette skal Staten v/Kommunal og Distriktsdepartementet frifinnes.

Sakskostnader.

Staten har vunnet saken og skal ha dekket sine kostnader ved saken for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-9 annet ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra dette etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Staten har krevet dekket kostnader samlet med 145 978 kroner; for tingretten med 73 075 kroner og med 72 903 for lagmannsretten. Kostnadene har vært nødvendige. Det er lagt vekt på at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5. I tillegg kommer ankegebyret på 30 648 kroner. Samlede sakskostnader utgjør etter dette 176 626 kroner.

Dommen er enstemmig.

Den 18. mars 2025 kl. 0900 ble ankeforhandling holdt i Borgarting lagmannsrett, sal K22, Oslo

Protokollfører: Tilkalt tingrettsdommer Sverre S. Aarmo

Saken gjelder: Ugyldig vedtak om stansing av datasenter

Ankende part: Staten v/ Kommunal og Distriktsdepartementet

Partsrepresentant: Magnus Stie

Ankende parts prosessfullmektig: Advokat Nora Mageli

Ankemotpart: Meløy Stokmarknes Eiendom AS

Partsrepresentant: Tore Johan Arntsen

Ankemotpartens prosessfullmektig: Advokat Berit Svensli Solseth

Rettslig medhjelper: advokat Hallvard Sund

Ingen hadde innvendinger mot dommernes habilitet.

Rettens leder gjennomgikk partenes påstander og påstandsgrunnlag og de bevisene som er varslet i saken. Det er enighet om at ankeforhandlingen gjennomføres etter den såkalte Høyesterettsmodellen, jf tvisteloven § 9-15 tiende ledd.

Ankende parts prosessfullmektig fikk ordet til hovedinnlegg. De dokumentene som ble gjennomgått, er avmerket med rød hake i utdraget, og det som ble lest opp fra dokumentene, er streket gjennom med rødt i utdraget.

Ankende part nedla påstand som i sluttinnlegget.

Lunsjpause fra kl 11.35 til kl. 12.20.

Ankemotpartens prosessfullmektig fikk ordet til hovedinnlegg. De dokumentene som ble gjennomgått, er avmerket med en blå hake i utdraget, og det som ble lest opp fra dokumentene, er streket gjennom med blått i utdraget.

Ankemotparten nedla påstand som i sluttinnlegget.

Ankende parts prosessfullmektig fikk ordet til replikk. Hun holdt fast ved påstanden.

Ankemotpartens prosessfullmektig v/ rettslig medhjelper fikk ordet til duplikk. Han holdt fast ved påstanden.

Prosessfullmektigene la fram sakskostnadsoppgaver og fikk anledning til å kommentere motpartens oppgave. Ankende parts prosessfullmektig fremmet innvendinger mot motpartens oppgaven.

Rettens leder satte frist til fredag 21.mars 2025 for å supplere sakskostnadsoppgavene.

Rettens leder erklærte forhandlingene for avsluttet og saken tatt opp til doms. Han opplyste at dom vil bli avsagt innen lovens frist.

Retten hevet kl. 14.45.

1 PÅSTAND

1. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

2 RETTSLIGE ANFØRSLER OG PÅSTANDSGRUNNLAG

Saken gjelder gyldigheten av Statsforvalteren i Nordlands vedtak 6. juli 2023, hvor ankemotpartens klage over avslag på oppføring av datasenter mv. på eiendommen gnr. 62 bnr. 28 i Hadsel kommune ikke ble tatt til følge, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) § 21-4 første ledd. Den aktuelle eiendommen er i reguleringsplanen regulert til det kombinerte arealformålet forretning/kontor/industri. I reguleringsbestemmelsene punkt 3.2 er dette utdypet til kontor, lager, håndverksrelatert virksomhet, lett industri og plasskrevende handel. Tingretten kom til at Statsforvalterens vedtak var ugyldig fordi det var lagt til grunn en uriktig tolkning av hva som omfattes av arealformålet «industri» i reguleringsplanens for den aktuelle eiendommen. Tingretten tolket begrepet «industri» til å omfatte både produksjon av fysiske varer og digitale tjenester, jf. tingrettens dom på side 10 (FU 1092). Staten vil gjøre gjeldende at tingrettens utvidende tolkning er uriktig.

Det sentrale tvistetema for lagmannsretten er hvorvidt virksomhet knyttet til datasentre faller inn under arealformålet «industri», jf. pbl. § 12-5 annet ledd nr. 1 og tredje ledd, sammenholdt med kart- og planforskriften (FOR-2009-06-26-861) vedlegg I bokstav A. Det avgjørende er om begrepet «industri» skal forstås som virksomhet som bedriver «fysisk produksjon av varer», eller om begrepet skal forstås i sin mer overførte betydning for virksomhet som drives i stort og/eller kommersielt omfang, slik at også produksjon av tjenester vil kunne være omfattet. Om datasenter er i samsvar med industriformålet beror på en tolkning av arealformålet.

Staten vil gjøre gjeldende at Statsforvalterens tolkning av arealformålet «industri» er korrekt. Den naturlige språklige forståelsen av begrepet er at det siktes til «produksjon av varer». I ordbøker defineres begrepet i sin hovedform som «næring som består i bearbeidelse av råstoff; massefremstilling av produkter» (FU 708). En slik forståelse støttes også av systembetraktninger. Hvis industribegrepet skal forstås så bredt at all næring eller virksomhet i vid forstand omfattes, vil dette medføre en uthuling av sekkeposten «annen næring» i kart- og planforskriften vedlegg I bokstav A.

Det tolkningsalternativet som tingretten har kommet til og som motparten argumenterer for, bygger på hvordan begrepet «industri» forstås i overført betydning. Tingretten viser blant annet til at begrepet i norsk dagligtale benyttes for å omtale annet enn ren vareproduksjon, slik som «turistindustrien» og «underholdningsindustrien» (FU 1089). En slik billedgjøring av industri fratar etter statens ikke «fysisk produksjon av varer» sin posisjon som den naturlige forståelsen av ordlyden. Å forstå begrepet «industri» i reguleringsplanen i sin overførte betydning vil føre til en svært vidtrekkende forståelse av begrepet som neppe er i samsvar med den forutsigbarhet arealformål i reguleringsplaner har til hensikt å ivareta. Tolkningsresultatet vil innebære en utilsiktet utvidelse av begrepet «industri» som vil medføre at nærmest all virksomhet som drives i et visst omfang vil være omfattet. Dette vil være i strid med reguleringsbestemmelsens intensjon. Det er derfor ikke rom for en slik utvidende tolkning. De beste grunner taler for at begrepet «industri» må forstås som virksomhet der det foretas omdanning av fysiske innsatsfaktorer til omsettelige produkt.

Det omsøkte tiltaket om oppføring av datasentre innebærer ikke produksjon av fysiske varer. Virksomheten faller da utenfor arealformålet «industri». Statsforvalterens vedtak er basert på riktig rettsanvendelse og er derfor gyldig.

3 BEVIS MV.

Staten vil føre de dokumentbevis som er fremlagt i saken. I rettsbok fra planmøtet er avsluttet saksforberedelse satt til i dag. Staten vil fremlegge ytterligere dokumentasjon som viser hvordan begrepet «industri» defineres som substantiv og hvordan det forstås i sin overførte betydning. Etter statens syn underbygger definisjonene at begrepet «industri» kun omfatter produksjon av varer/fremstilling av produkter.

Bilag 1: Norsk ordbok, «industri», hentet 4. mars 2025

Bilag 2: Det Norske Akademis Ordbok, «Industri», fra NAOB.no hentet 4. mars 2025

Bilag 3: Store Norske Leksikon, «overført betydning» fra snl.no, hentet 4. mars 2025

Staten vil utarbeide et tillegg til det faktiske utdraget. I tilfelle ankemotparten også fremlegger ytterligere dokumentasjon, vil tillegget først bli utarbeidet og inngitt etter utløpet av fristen for avsluttet saksforberedelse.

Som statens representant møter rådgiver Magnus Stien hos Statsforvalteren i Nordland. Stien skal ikke avgi forklaring.

1 INNLEDNING

På vegne av Meløy Stokmarknes Eiendom AS («MSE») inngis rettidig sluttinnlegg.

2 PÅSTAND

MSE vil legge ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Meløy Stokmarknes Eiendom AS tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

3 PÅSTANDSGRUNNLAG OG RETTSREGLER

MSE mener at Statsforvalteren i Nordlands vedtak 6. juli 2023 er ugyldig som følge av materiell rettsstrid. MSEs påstandsgrunnlag og rettslige syn kan i korthet oppsummeres slik:

Enhver tiltakshaver har et rettskrav på å gjennomføre de tiltak som er forenlig med gjeldende arealregulering, jf. plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd. All den tid plan- og bygningslovens krav til tillatelse utgjør et inngrep i rettighetshavers rådighet over egen eiendom, forutsetter enhver nektelse tilstrekkelig klar og tilgjengelig hjemmel. De kvalitative kravene til inngrepshjemlenes klarhet gjelder (selvsagt) også utformingen av den enkelte reguleringsplan. MSE gjør gjeldende at slik klar hjemmel ikke foreligger.

Det er den konkrete reguleringsplanen SM46 «Hadselmyran» som setter de rettslige rammene for arealbruken. Tolkningen av reguleringsplanen må ta utgangspunkt i konkrete og generelle momenter egnet til å belyse hva som er innholdet i reguleringsplanen. Avgjørende for det tolkningsresultatet lagmannsretten skal komme til, er den rådende oppfatning om og faktiske bruk av arealformål for datasenter på tidspunktet for vedtakelsen av reguleringsplanen.

Statsforvalteren i Nordland tolker for det første reguleringsplan feil når en konkluderer med at bruken av arealformålet «industri» i den konkrete planen forutsetter at det skjer produksjon av fysiske varer på tomten. Hverken ordlyden alene, forvaltningspraksis eller andre relevante kilder gir støtte til statsforvalterens konklusjon. At sentrale myndigheter, etter over lang tid å ha veiledet nasjonale og utenlandske datasenteraktører til å gå etter tomter regulert for «industri», de siste årene har ombestemt seg, kan ikke ha noen vekt overhodet.

For det andre er det heller ikke holdepunkter for at reguleringsplanens bruk av «lett industri» utelukker drift av datasenter. Arealformålet avgrenser mot tungindustri, og hindrer etablering av smelteverk, kjemisk- eller petrokjemisk industri og liknende virksomhet.

4 BEVIS

Meløy Stokmarknes Eiendom AS vil føre de dokumentbevis som er fremlagt i saken. Det vil ikke føres bevis i form av parts- eller vitneforklaringer.

Styreleder i MSE, Tore Johan Arntzen, vil følge ankeforhandlingen.