← Lover

Norsk Lovtidend · Opprinnelig kunngjøring Som kunngjort

Lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører).

Kunngjort 10.06.2005 · LTI/lov/2005-06-10-54 · Samferdselsdepartementet

Lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører).

I

I lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) gjøres følgende endringer:
§ 10-38a nytt fjerde ledd skal lyde:
EØS-avtalen vedlegg XIII (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører) gjelder som lov, med den EØS-tilpasning som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Forordningen nevnt i første punktum gjelder også for befordring uten vederlag.
§ 11-2 første ledd skal lyde:
Når ikke annet blir bestemt av departementet, skal det for fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, foreligge godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av erstatningsplikt som nevnt i § 11-1 og forsikring i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører, jf. § 10-38a fjerde ledd.

II

Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EF) nr. 785/2004 av 21. april 2004 om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 80 nr. 2,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen,1
under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité,2
etter samråd med Regionkomiteen,
etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251,3 og
ut fra følgende betraktninger:
  • Innenfor rammen av den felles transportpolitikk og for å fremme forbrukervern er det viktig å sikre et passende minstenivå for forsikring til dekning av luftfartsselskapers erstatningsansvar overfor passasjerer, bagasje, frakt og tredjemann.
  • På Fellesskapets luftfartsmarked skjelnes det ikke lenger mellom nasjonal og internasjonal lufttransport, og det vil derfor være hensiktsmessig å fastsette et minstekrav for forsikring for luftfartsselskaper i Fellesskapet.
  • Det er nødvendig å sikre at disse kravene også anvendes på luftfartsselskaper fra tredjestater for å sikre dem og luftfartsselskaper i Fellesskapet like konkurransevilkår.
  • I sin melding av 10. oktober 2001 om følgene for lufttransportsektoren etter terroristangrepene i De forente stater, uttrykte Kommisjonen at den vil undersøke de forsikringsbeløp og -vilkår som kreves i forbindelse med medlemsstatenes tildeling av lisenser, med sikte på å sikre en harmonisert ordning. Videre faststlo Kommisjonen i sin melding av 2. juli 2002 om forsikringer innen lufttransportsektoren etter terroristangrepene 11. september 2001 i De forente stater, at den vil fortsette å overvåke utviklingen på luftfartsforsikringsmarkedet med sikte på revisjon av de forsikringsbeløp og -vilkår som kreves i forbindelse med medlemsstatenes tildeling av lisenser.
  • Ved rådsvedtak 2001/539/EF4 vedtok Fellesskapet overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Montreal 28. mai 1999 (Montreal-konvensjonen), som fastsetter nye regler om erstatningsansvar med hensyn til lufttransport av passasjerer, bagasje og frakt. Disse reglene vil erstatte reglene i Warszawa-konvensjonen av 1929 og senere endringer av den.
  • I henhold til artikkel 50 i Montreal-konvensjonen skal alle parter sikre at luftfartsselskaper har en forsikring som er tilstrekkelig til å dekke erstatningsansvar i samsvar med konvensjonen. Warszawa-konvensjonen av 1929 og senere endringer av den vil fortsatt gjelde parallelt med Montreal-konvensjonen på ubestemt tid. Begge konvensjoner inneholder mulighet for ubegrenset erstatningsansvar.
  • I henhold til artikkel 7 i rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper,5 skal luftfartsselskaper ha tegnet forsikring som dekker dets erstatningsansvar ved ulykker, særlig for passasjerer, bagasje, frakt, post og tredjemann, men det er ikke fastsatt noen minstebeløp og forsikringsvilkår.
  • Det bør tas hensyn til at Den europeiske konferanse for sivil luftfart 13. desember 2000 vedtok resolusjon ECAC/25-1 om minstenivåer for forsikring til dekning av erstatningsansvar for passasjerer og tredjemann, som ble endret 27. november 2002.
  • Det bør fastsettes minstekrav for forsikring til dekning av passasjerer, bagasje, frakt og tredjemann for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som flyr innenfor, inn på eller over en medlemsstats territorium, herunder medlemsstatens territorialfarvann.
  • Forsikringsplikten bør påhvile luftfartsselskaper med gyldig lisens, og med hensyn til luftfartsselskaper i Fellesskapet skal den gyldige lisensen være tildelt i samsvar med forordning (EØF) nr. 2407/92. Selskapet er ikke fritatt fra denne plikten i tilfeller der lisensen er utløpt eller mangler.
  • Mens det i Montreal-konvensjonen særlig er fastsatt regler for erstatningsansvar overfor passasjerer, bagasje og frakt, skal erstatningsansvaret for post i samsvar med artikkel 2 i konvensjonen, være underlagt «de regler som anvendes på forholdet mellom luftfartsselskapene og de ulike postvesener». I Fellesskapet er forsikring til dekning av slikt erstatningsansvar tilstrekkelig regulert ved artikkel 7 i forordning (EØF) nr. 2407/92.
  • Det er ikke nødvendig å kreve obligatorisk forsikring av statlige luftfartøyer eller for visse andre typer luftfartøyer.
  • Det bør fastsettes en minste forsikringsdekning i tilfeller der et luftfartsselskap eller en luftfartøyoperatør har erstatningsansvar for passasjerer, bagasje og frakt i samsvar med bestemmelser i internasjonale konvensjoner, fellesskapsretten eller nasjonal lovgivning, uten å gripe inn i disse bestemmelsene.
  • Forsikringen bør dekke luftfartsspesifikt erstatningsansvar for passasjerer, bagasje, frakt og tredjemann. Med hensyn til passasjerer, bagasje og frakt bør forsikringen omfatte dekning for dødsfall og personskade som følge av ulykker og for tap eller ødeleggelse av eller skader på bagasje og frakt. Med hensyn til tredjemann bør forsikringen omfatte dekning for dødsfall, personskade og tingsskade som følge av ulykker.
  • Denne forordningen bør ikke tolkes som et krav om dobbel forsikring. Så lenge det kontraherende luftfartsselskapet og det luftfartsselskapet som utfører flygingen i henhold til artikkel 39 i Montreal-konvensjonen, kan holdes erstatningsansvarlig for den samme skaden, kan medlemsstatene fastsette særskilte tiltak for å unngå dobbelforsikring.
  • Totale forsikringsbeløp utgjør en markedspraksis som kan bidra til å gjøre det mulig å tegne forsikring særlig mot risikoer i forbindelse med krig og terrorisme ved å gi forsikringsgivere bedre kontroll over sitt erstatningsansvar, men denne praksis fritar ikke et luftfartsselskap eller en luftfartøyoperatør fra plikten til å overholde minsteforsikringskravene når det totale beløpet som er fastsatt i forsikringskontrakten, er nådd.
  • Det er nødvendig å kreve at luftfartsselskaper framlegger bevis på at de til enhver tid overholder de minstekrav for forsikring til dekning av erstatningsansvar som er fastsatt i denne forordning. Med hensyn til luftfartsselskaper i Fellesskapet og luftfartsoperatører som bruker luftfartøy som er registrert i Fellesskapet, bør framlegging av forsikringsbevis i én medlemsstat være tilstrekkelig for alle medlemsstatene dersom forsikringen er solgt av et selskap som har myndighet til dette i henhold til gjeldende lovgivning.
  • Med hensyn til overflyging av en medlemsstats territorium av luftfartsselskaper som ikke er fra Fellesskapet eller luftfartøy som er registrert utenfor Fellesskapet, som ikke innebærer landing i eller avgang fra en medlemsstat, kan enhver medlemsstat som overflyges, i samsvar med internasjonal lovgivning anmode om bevis for overholdelse av forsikringskravene fastsatt i denne forordning, f.eks. ved å utføre stikkprøver.
  • Minstekravene for forsikring bør revideres etter en viss tid.
  • Framgangsmåtene for overvåking av om minstekravene for forsikring overholdes bør være åpne og innebære likebehandling og bør ikke hindre fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital.
  • De tiltak som er nødvendige for å gjennomføre denne forordningen, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen.6
  • Dersom det er behov for ytterligere bestemmelser for å innføre tilstrekkelig forsikring til dekning av luftfartsspesifikt erstatningsansvar på områder som ikke er omfattet av denne forordning, bør medlemsstatene ha mulighet til å innføre slike bestemmelser.
  • En ordning for større samarbeid om anvendelsen av lufthavnen i Gibraltar ble vedtatt 2. desember 1987 av kongeriket Spania og Det forente kongeriket ved en felles erklæring av de to statenes utenriksministre. Denne ordningen er ikke iverksatt ennå.
  • Ettersom målet med denne forordning, nemlig innføring av minstekrav for forsikring som kan bidra til å fremme det indre luftfartsmarkedets mål ved å minske konkurransevridningen, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet vedta tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, som fastsatt i samme artikkel, går forordningen ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette mål –
1 EFT C 20 E av 28.1.2003, s. 193.
2 EUT C 95 av 23.4.2003, s. 16.
3 Europaparlamentsuttalelse av 13.5.2003 (ennå ikke offentliggjort i EUT), Rådets felles holdning av 5.12.2003 (EUT C 54 E av 2.3.2004, s. 40) og europaparlamentets holdning av 11.3.2004 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 30.3.2004.
4 EFT L 194 av 18.7.2001, s. 38.
5 EFT L 240 av 24.8.1992, s. 1.
6 EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.
VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1
Mål

1. Målet med denne forordning er å innføre minstekrav for forsikring for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører med hensyn til passasjerer, bagasje, frakt og tredjemann.
2. Med hensyn til post gjelder de forsikringskrav som er fastsatt i forordning (EØF) nr. 2407/92 og i medlemsstatenes nasjonale lovgivning.

Artikkel 2
Anvendelsesområde

1. Denne forordning får anvendelse på alle luftfartsselskaper og alle luftfartsoperatører som flyr innenfor, inn til, ut av eller over territoriet til en medlemsstat som traktaten får anvendelse på.
2. Denne forordning får ikke anvendelse på:
  • statlige luftfartøy som nevnt i artikkel 3 bokstav b) i konvensjonen om internasjonal sivil luftfart, undertegnet i Chicago 7. desember 1944,
  • modellfly med en MTOM på under 20 kg,
  • luftfartøyer med fotstart (herunder paraglidere med motor og hengeglidere),
  • bundne luftballonger,
  • drager,
  • fallskjermer (herunder fallskjermer til fallskjermtrekking)
  • luftfartøyer, herunder glidefly med en MTOM på under 500 kg og ultralette fly, som
    • brukes til ikke-kommersielle formål eller
    • brukes til lokal flyundervisning uten passering av internasjonale grenser
    med hensyn til de forsikringskrav i forbindelse med krig og terrorisme som er fastsatt i denne forordning.
3. Anvendelsen av denne forordning på lufthavnen i Gibraltar berører ikke Spanias og Det forente kongerikes rettslige stilling med hensyn til tvisten om suverenitet over territoriet der lufthavnen ligger.
4. Anvendelsen av denne forordning på lufthavnen i Gibraltar utsettes inntil ordningene i den felles erklæringen av 2. desember 1987 avgitt av Kongeriket Spanias og Det forente kongerikes utenriksministre, er iverksatt. Myndighetene i Kongeriket Spania og Det forente kongerike vil informere Rådet om datoen for denne iverksettelsen.

Artikkel 3
Definisjoner

I denne forordning menes med
  • «luftfartsselskap» et lufttransportforetak som har gyldig lisens,
  • «luftfartsselskap i Fellesskapet» et luftfartsselskap som har gyldig lisens utstedt av en medlemsstat i samsvar med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 2407/92,
  • «luftfartøyoperatør» den person eller enhet, som ikke er et luftfartsselskap, som står for den løpende og effektive forvaltning av luftfartøyets anvendelse eller drift. Den fysiske eller juridiske person i hvis navn luftfartøyet er registrert, skal anses for å være operatøren med mindre han/hun kan bevise at operatøren er en annen person.
  • «flyging»
    • med hensyn til passasjerer og bagasje som ikke er innsjekket, varigheten av transporten av passasjerer med fly, medregnet ombordstigning og utstigning,
    • med hensyn til frakt og innsjekket bagasje, varigheten av transporten av bagasje og frakt fra det tidspunkt bagasjen eller frakten overleveres til luftfartsselskapet og fram til overlevering til behørig mottaker,
    • med hensyn til tredjemann, anvendelsen av et luftfartøy fra det tidspunkt motorene settes i gang med sikte på at luftfartøyet skal forflyttes på bakken eller faktisk ta av, og fram til luftfartøyet har landet og motorene er slått helt av. I tillegg menes forflytting av et luftfartøy ved hjelp av slepe- eller bukseringskjøretøyer eller ved drivkraft som typisk anvendes til å kjøre eller løfte luftfartøyer, særlig luftstrømmer.
  • «SDR» spesiell trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond,
  • «MTOM» (maximum take-off mass) største tillatte startmasse, som tilsvarer en sertifisert masse som er spesifikk for alle luftfartøytyper, som fastsatt i luftfartøyets luftdyktighetssertifikat,
  • «passasjer» enhver person som gjør en flyging med luftfartsselskapets eller luftfartøyoperatørens samtykke, unntatt tjenestegjørende medlemmer av flybesetningen og kabinbesetningen,
  • «tredjemann» enhver juridisk eller fysisk person, unntatt passasjerer og tjenestegjørende medlemmer av flybesetningen og kabinbesetningen,
  • «kommersiell drift» drift mot betaling og/eller leie.

Artikkel 4
Forsikringsprinsipper

1. De luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som er nevnt i nr. 2, skal forsikres i samsvar med denne forordning med hensyn til deres luftfartsspesifikke erstatningsansvar for passasjerer, bagasje, frakt og tredjemann. De forsikrede risikoer skal omfatte krigshandlinger, terrorisme, flykapring, sabotasje, ulovlig beslaglegging av luftfartøy og sivile uroligheter.
2. Luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører skal sikre at hver flyging er dekket av en forsikring, uansett om de disponerer over luftfartøyet i egenskap av eiere eller gjennom en avtale om leasing, felles virksomhet, franchise, felles rutenumre eller andre avtaler av samme art.
3. Denne forordningen berører ikke bestemmelsene om erstatningsansvar i
  • internasjonale konvensjoner som medlemsstatene og/eller Fellesskapet er part i,
  • fellesskapsretten og
  • medlemsstatenes nasjonale lovgivning.

Artikkel 5
Overholdelse

1. Luftfartsselskapene og, når det kreves, luftfartøyoperatørene som nevnt i artikkel 2, skal bevise at de oppfyller forskringskravene som er fastsatt i denne forordning, ved å legge fram for den berørte medlemsstatens vedkommende myndighet et forsikringsbevis eller et annet bevis på gyldig forsikring.
2. I denne artikkel menes med «berørt medlemsstat» den medlemsstat som har utstedt lisensen til EF-luftfartsselskapet eller den medlemsstat der luftfartøyoperatørens luftfartøy er registrert. Med hensyn til luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører utenfor Fellesskapet som anvender luftfartøyer som er registrert utenfor Fellesskapet, menes med «berørt medlemsstat» den medlemsstat som det flys til eller fra.
3. Som unntak fra nr. 1 kan medlemsstater som overflyges, kreve at luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som nevnt i nr. 2, framlegger bevis for gyldig forsikring i samsvar med denne forordning.
4. Med hensyn til EF-luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som anvender luftfartøyer som er registrert i Fellesskapet, er framlegging av forsikringsbevis i den medlemsstat som er nevnt i nr. 2, tilstrekkelig for alle medlemsstater, uten at anvendelsen av artikkel 8 nr. 6 berøres.
5. Dersom forsikringsmarkedet unntaksvis svikter, kan Kommisjonen i samsvar med framgangsmåten nevnt i artikkel 9 nr. 2, fastsette passende tiltak for anvendelse av nr. 1.

Artikkel 6
Forsikring for erstatningsansvar for passasjerer, bagasje og frakt

1. Minstenivået for forsikring til dekning av erstatningsansvar for passasjerer, skal være 250.000 SDR per passasjer. Ved ikke-kommersiell drift med luftfartøy med en MTOM på høyst 2 700 kg, kan medlemsstatene imidlertid fastsette et lavere minstenivå for forsikring, forutsatt at dekningen er på minst 100.000 SDR per passasjer.
2. Minstenivået for forsikring til dekning av erstatningsansvar for bagasje, skal være 1 000 SDR per passasjer ved kommersiell drift.
3. Minstenivået for forsikring til dekning av erstatningsansvar for frakt, skal være 17 SDR per kg ved kommersiell drift.
4. Nr. 1, 2 og 3 får ikke anvendelse på flyginger over medlemsstatenes territorium som ikke innebærer landing på eller avgang fra dette territoriet, av luftfartsselskaper som ikke er EF-luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som anvender luftfartøyer registrert utenfor Fellesskapet.
5. Beløpene i denne artikkel kan eventuelt endres i samsvar med framgangsmåten nevnt i artikkel 9 nr. 2, dersom endringer i relevante internasjonale traktateter gjør det nødvendig.

Artikkel 7
Forsikring for erstatningsansvar for tredjemann

1. Minstenivået for forsikring til dekning av erstatningsansvar for tredjemann, skal per ulykke for hvert enkelt luftfartøy være minst:
KategoriMTOM
(kg)		Minste forsikring
(millioner SDR)
1<5000,75
2<1 0001,5
3<2 7003
4<6 0007
5<12 00018
6<25 00080
7<50 000150
8<200 000300
9<500 000500
10≥500 000700
Dersom et luftfartsselskap eller en luftfartøyoperatør på et gitt tidspunkt ikke kan oppnå forsikringdekning per ulykke for skade på tredjemann som følge av risiko for krig eller terrorisme, kan luftfartsselskapet eller luftfartøyoperatøren oppfylle sin forpliktelse til forsikring mot slike risikoer ved å forsikre seg på grunnlag av et totalt forsikringsbeløp. Kommisjonen skal overvåke anvendelsen av denne bestemmelsen nøye for å sikre at det totale beløpet minst tilsvarer det relevante beløpet i tabellen.
2. Beløpene nevnt i denne artikkel kan eventuelt endres i samsvar med framgangsmåten nevnt i artikkel 9 nr. 2, dersom endringer i relevante internasjonale traktateter gjør det nødvendig.

Artikkel 8
Gjennomføring og sanksjoner

1. Medlemsstatene skal sikre at luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som nevnt i artikkel 2, overholder denne forordning.
2. Med hensyn til overflyging av en medlemsstats territorium av luftfartsselskaper som ikke er fra Fellesskapet eller luftfartøy som er registrert utenfor Fellesskapet, som ikke innebærer landing i eller avgang fra en medlemsstat, samt når det gjelder mellomlanding i medlemsstatene av slike luftfartøy som ikke er av trafikkmessige grunner, kan den berørte medlemsstat, med hensyn til nr. 1 og uten at nr. 7 berøres, anmode om bevis for overholdelse av forsikringskravene fastsatt i denne forordning.
3. Medlemsstatene kan om nødvendig anmode om ytterligere bevis fra luftfartsselskapet, luftfartøyoperatøren eller den berørte forsikringsgiver.
4. Sanksjonene for overtredelse av denne forordning skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.
5. Med hensyn til EF-luftfartsselskaper kan disse sanksjonene omfatte inndragning av lisensen, med forbehold for og i samsvar med de relevante bestemmelser i fellesskapsretten.
6. Med hensyn til luftfartsselskaper som ikke er EF-luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører som anvender luftfartøyer som er registrert utenfor Fellesskapet, kan sanksjonene omfatte forbud mot landing på en medlemsstats territorium.
7. Dersom medlemsstatene ikke er overbevist om at vilkårene i denne forordning er overholdt, skal de ikke tillate luftfartøyet å ta av før det berørte luftfartsselskapet eller den berørte luftfartøyoperatøren har framlagt bevis på tilstrekkelig forsikring i samsvar med denne forordning.

Artikkel 9
Komité

1. Kommisjonen skal bistås av komiteen nedsatt ved artikkel 11 i rådsforordning (EØF) nr. 2408/92 av 23. juli 1992 om EF-luftfartsselskapers adgang til flyruter innenfor Fellesskapet.1
2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 og 7 i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8.
Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/EF skal være tre måneder.
3. Komiteen fastsetter sin forretningsorden.
4. Kommisjonen kan rådspørre komiteen om ethvert spørsmål som gjelder anvendelsen av denne forordning.
1 EFT L 240 av 24.8.1992, s. 8. Sist endret ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1882/2003 (EUT L 284 av 31.10.2003, s. 1).

Artikkel 10
Rapport og samarbeid

  • Innen 30. april 2008 skal Kommisjonen framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om forordningens anvendelse.
  • Medlemsstatene skal på anmodning framlegge for Kommisjonen opplysninger om anvendelsen av denne forordning.

Artikkel 11
Rapport og samarbeid

Denne forordning trer i kraft tolv måneder etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.
Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
Utferdiget i Strasbourg, 21. april 2004.
For Europaparlamentet
P. COX
President
For Rådet
D. ROCHE
Formann

Teksten slik den opprinnelig ble kunngjort i Norsk Lovtidend — ikke gjeldende versjon. Kilde: Lovdata (NLOD 2.0).