Anne Grethe Hauan

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 25.08.2026

De regionale helseforetakene må ivareta sitt sørge-for-ansvar innenfor de rammene som Stortinget stiller til disposisjon i de årlige budsjettene. For å legge til rette for et likeverdig tilbud fordeles rammene fra staten til helseforetakene etter modeller som tar hensyn til befolkningsutvikling og sosiodemografiske faktorer, samtidig som det kompenseres for kostnadsmessige forhold som er utenfor helseforetakets kontroll. Samlet ramme skal dekke både løpende drift og investeringer. Innenfor denne rammen gjør helseforetakene nødvendige prioriteringer for å møte befolkningens behov for spesialisthelsetjenester og kravene som stilles til tjenesten.

I spørsmålet vises det til at oppdatert økonomisk langtidsplan for Sykehuset Vestfold HF viser et strammere økonomisk handlingsrom framover.

Helse- og omsorgsdepartementet har forelagt spørsmålet for Helse Sør-Øst RHF som viser til at helseforetaket i sin økonomiske langtidsplan har lagt opp til en bærekraftig utvikling som skal gjøre helseforetaket i stand til å ivareta sine oppgaver også i årene som kommer. Sykehuset i Vestfold HF har over tid vært blant helseforetakene i landet med best økonomisk styring og kontroll, og har gjennom langsiktig og ansvarlig økonomistyring bygget et bærekraftig økonomisk grunnlag som både legger til rette for god pasientbehandling og nødvendige investeringer for å møte framtiden.

For Sykehuset i Vestfold HF kommer det i tillegg enkelte regionale forhold knyttet til inntektsfordelingen i Helse Sør-Øst, hvor helseforetak med svakere befolkningsvekst vil få en svakere inntektsutvikling enn helseforetak med sterkere befolkningsvekst.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 25.08.2026

Jeg er enig i at det er viktig å sikre at fremtidens psykologspesialister møter behovet i tjenestene og for ulike pasientgrupper innen psykisk helse, også barn og unge.

Det gjøres et stort og viktig arbeid i regi av de ulike organisasjonene som deltar i utdanning av psykologspesialister i dag.

Psykologer og psykologspesialister er en helt sentral gruppe i tjenestetilbudet innen psykisk helse. I tråd med at sykdomsbildet også på dette fagområdet utvikler seg er det naturlig å se på hvilke spesialiteter det vil være behov for i fremtiden. Derfor har regjeringen i

Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040, lagt fram tiltak om at Helsedirektoratet skal utrede hvilke psykologspesialiteter tjenestene vil trenge framover. Det vil være en bredt forankret prosess for et slikt arbeid, som jeg ikke vil gå inn i før en utredning foreligger.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 21.08.2026

Psykisk helse er et av regjeringens viktigste satsingsområder. Vi la i 2023 frem en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse. I denne planen peker regjeringen ut en retning for utviklingen av politikken innen psykisk helse-feltet og foreslår å øke bevilgningene til psykisk helse med 3 mrd. kroner i perioden 2023–2033. Det trengs en sterkere innsats for å forebygge psykiske plager og lidelser. Terskelen for å få hjelp må bli lavere. Samtidig må de med alvorlige psykiske lidelser få mer helhetlig behandling og oppfølging. Vi må ta større hensyn til personellressursene framover. Hvordan oppgaver fordeles og tjenestene organiseres, påvirker bruken av personell. Tjenestene til personer med psykiske helseutfordringer skal være gode arbeidsplasser med mulighet for faglig utvikling.

Personell- og bemanningsutfordringer er noe som oppleves i mange deler av helse- og omsorgstjenesten. Dette tar regjeringen på stort alvor. Nylig er Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040 lagt frem for Stortinget, som identifiserer viktige tiltak og innsatsområder for å møte fremtidige utfordringer med å sikre tilstrekkelig og kvalifisert personell i tjenestene.

De regionale helseforetakene skal sørge for at pasientene mottar forsvarlige helsetjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Tjenester innen akuttpsykiatri og sikkerhetspsykiatri krever både tilstrekkelig personell og kompetanse til å ivareta og behandle pasienter, samt bidra til trygge arbeidsforhold for de ansatte.

De regionale helseforetakene har vedtatt en overordnet plan for sikkerhetspsykiatri. Planen gir føringer for bl.a. kapasitet, organisering, struktur, kvalitet og sammenheng i tjenestetilbudet. Regjeringen har støttet opp om iverksetting av planen blant annet gjennom økte bevilgninger utover sykehusrammen for å styrke denne delen av spesialisthelsetjenesten.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 07.07.2026

Det foreligger ikke nasjonale eller regionale krav som spesifiserer at avtalespesialister i hudsykdommer skal tilby lysbehandling eller hvilke typer utstyr som skal være tilgjengelig.

Avtalespesialistene er selv ansvarlige for den faglige kvaliteten på tjenestene som ytes, og er pålagt å følge nasjonale og internasjonale retningslinjer for utredning og behandling innen sitt fagområde. Tilbudet er i hovedsak basert på den enkelte avtalespesialists faglige vurderinger og prioriteringer innenfor gjeldende regelverk og krav til forsvarlighet.

For å svare på spørsmålet har jeg innhentet informasjon fra de regionale helseforetakene.

Helse Sør-Øst RHF opplyser at de har 53 avtalespesialister innenfor fagområdet hudsykdommer, hvorav 50 oppgir at de tilbyr lysbehandling. Rammeavtalen med avtalespesialistene forutsetter at det inngås samarbeidsavtale mellom avtalespesialist og helseforetak om blant annet behandlingstilbud, ventelistearbeid, med mer. Helse Sør-Øst RHF har ikke spesifikke krav til utstyr eller behandlingstilbud i de individuelle avtalene som er inngått med den enkelte spesialist, men viser til rammeavtalen mellom de regionale helseforetak og Den norske legeforening; Legen skal foreta undersøkelser, diagnostikk og behandling innen sin spesialitet og i henhold til lov, forskrift, nasjonale, regionale planer og gjeldende faglige retningslinjer og behandlingsveiledere. Legen skal organisere sin venteliste i henhold til gjeldende prioriteringsveiledere.

Ifølge Helse Sør-Øst RHF initieres lysbehandling av hudlege og skal gjennomføres under tilsyn av helsepersonell i tråd med strålevernsregelverket, noe som oftest innebærer gjennomføring innenfor ordinær åpningstid, Det finnes flere behandlingsformer (smalspektret UVB, bredspektret UVB, vanlig UVA og langbølget UVA) og tekniske løsninger, fra helkroppskabinetter til mer målrettet utstyr. Tilgjengeligheten av slikt utstyr varierer mellom praksiser. Helse Sør-Øst RHF viser til at behovet for lysbehandling er redusert over tid som følge av nye behandlingsalternativer, noe som påvirker dimensjonering og prioritering av tilbudet. Kapasiteten i regionen vurderes samlet sett som tilstrekkelig, men tilgjengeligheten kan variere. Helse Sør-Øst RHF påpeker at hva som er nødvendig utstyr og behandlingsopplegg, må vurderes ut fra pasientenes behov, faglig utvikling og tilgjengelige behandlingsalternativer. Ifølge Helse Sør-Øst RHF vil det forhold at enkelte typer utstyr ikke er tilgjengelig ved alle behandlingssteder, ikke nødvendigvis innebære at pasientene ikke mottar et likeverdig helsetilbud.

Helse Vest RHF opplyser at avtalespesialister kun finnes i opptaksområdene til Helse Bergen HF og Helse Stavanger HF. I tillegg foretas det lysbehandling ved de respektive helseforetakene i regionen. Hudavdelingen i Helse Bergen HF gjennomfører om lag 16 000 behandlinger årlig, også for barn fra to års alder. Lyskam er tilgjengelig, men bruken er ifølge helseforetaket begrenset grunnet utfordringer med hygienisk forsvarlig utstyr. Seks av åtte avtalespesialister i opptaksområdet opplyser at de tilbyr lysbehandling, men det framgår ikke om dette inkluderer lyskam. Helse Stavanger HF opplyser at lysbehandling tilbys til utvalgte pasienter med psoriasis, men at aktiviteten har falt betydelig etter innføringen av biologiske legemidler. Ifølge Helse Stavanger HF har det vært en reduksjon på om lag 60–70 % i bruken av lysbehandling de siste ti årene og lyskam har ikke vært tilbudt ved Helse Stavanger HF siden tidlig på 2000-tallet. Det er tre avtalespesialister i opptaksområdet til Helse Stavanger HF, og samtlige tilbyr lysbehandling. Helse Vest RHF har ikke fått informasjon om avtalespesialistene tilbyr lyskam.

Helse Midt-Norge RHF stiller ingen spesielle krav til sine avtalespesialister utover at behandlingen skal være faglig forsvarlig, medisinsk indisert og utført med godkjent medisinsk utstyr. Det vises til at hudleger i avtalepraksis har ulik innretning på praksisen sin og at et generelt krav om spesifikt lysutstyr kan derfor være dårlig tilpasset det faktiske pasientbehovet i den enkelte praksis. I Helse Midt-Norge har alle avtalespesialistene innen hudsykdommer tilbud om lysbehandling for pasientene sine.

Helse Nord opplyser at det er to hudavdelinger i regionen; ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø og ved Nordlandssykehuset Bodø. I tillegg er det polikliniske tilbud ved flere av sykehusene, der det også tilbys lysbehandling, samt hos de tre avtalespesialistene i regionen. Avtalespesialistens rettigheter og plikter er i all hovedsak regulert i rammeavtaler og individuelle avtaler inngått med Helse Nord RHF.

Helse Nord RHF viser til at avtalespesialistene i regionen samarbeider om opplæringen, og arrangerer blant annet heldagskurs minst hvert 5. år. Helse Nord RHF stiller ikke spesifikke krav til hvilket utstyr avtalespesialistene skal ha. I oppfølgingsmøtene de har med hver spesialist er utstyrsbeholdningen tema, samt hvordan internkontroll som gjelder utstyr, rutiner/prosedyrer og oppbygging og vedlikehold av kompetanse ivaretas. Status hos avtalespesialistene er et alle tilbyr lysbehandling, både helkropp og spesifikk behandling av hender og føtter, underliv og perianalt, og behandling av hodebunn med lyskam. Kapasiteten i regionen opplyses som god, og ventetiden fra indikasjon er stilt til behandlingsstart er svært kort.

Jeg viser til svarene fra de regionale helseforetakene der det framgår at rammeavtalen mellom Legeforeningen og de regionale helseforetakene gir føringer for hvilke krav som stilles til avtalepraksis generelt. Ifølge de regionale helseforetakene stilles det ikke spesifikke krav til utstyr eller behandlingstilbud i avtalene med den enkelte hudlegespesialist, da hva som er nødvendig utstyr og behandlingsopplegg, må vurderes ut fra pasientenes behov, faglig utvikling og tilgjengelige behandlingsalternativer.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 03.07.2026

Ifølge Helsedirektoratet er PMOS (polyendokrint metabolsk ovarialsyndrom), tidligere betegnet som PCOS (polycystisk ovariesyndrom), en tilstand som rammer anslagsvis 10–15 prosent av kvinner. Navneendringen, som ble innført i år, er begrunnet i et ønske om å synliggjøre at tilstanden påvirker flere organsystemer enn det den tidligere betegnelsen ga inntrykk av. Kvinner med PMOS har, slik representanten påpeker, økt risiko for en rekke helseutfordringer, herunder type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, obstruktiv søvnapné, ufrivillig barnløshet, svangerskapskomplikasjoner, kreft i livmorslimhinnen, samt psykiske lidelser som angst og depresjon.

Regjeringen legger vekt på at helse- og omsorgstjenestene skal holde høy kvalitet, og at tiltak som iverksettes, skal være kunnskapsbaserte. I regjeringens kvinnehelsestrategi understrekes betydningen av økt kunnskap om kvinnehelse generelt. Strategien peker også på behovet for mer kunnskap om tilstander der sykdomsmekanismene ikke er tilstrekkelig kartlagt, hvor det mangler diagnosespesifikke tester, og hvor det ikke foreligger sikker eller tilstrekkelig virksom behandling. PMOS er en slik tilstand. Det er fortsatt begrenset kunnskap om de underliggende mekanismene ved sykdommen, og PMOS er én av flere kvinnesykdommer hvor det er behov for økt kunnskap både i befolkningen og blant helsepersonell. Det er også behov for mer forskning for å styrke grunnlaget for bedre utredning, behandling og oppfølging av den enkelte kvinne. Derfor er det viktig at NTNU har et forskningsmiljø som studerer polycystisk ovariesyndrom (PCOS) både hos gravide og ikke-gravide kvinner. Forskningsmiljøet omfatter flere kliniske og epidemiologiske studier og deltar i nasjonalt, nordisk og internasjonalt samarbeid. Betydningen av internasjonalt samarbeid er svært viktig for å få mer kunnskap.

Jeg ønsker også å legge til at vi gjennom statsbudsjettet hvert år øremerker midler til helseforskning, både gjennom de regionale helseforetakene og gjennom Norges forskningsråd. Vi øremerker årlig 20 millioner kroner til forskning på kvinnehelse og kjønnsperspektivet. Disse øremerkede midlene komplementerer de øvrige forskningsmidlene. Departementet styrer ikke innretningen på utlysningene, men utlysningene favner ofte bredt. Det er derfor svært viktig at forskere innenfor denne konkrete tematikken søker om midler når disse lyses ut. Siden Norge deltar i EUs forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont Europa, kan også norske forskere søke om forskningsmidler her.

På helsenorge sin nettside om kvinnehelse ble det i mai publisert informasjon om PMOS: Polyendokrint Metabolsk Ovarialsyndrom (PMOS) - Helsenorge. Her kan kvinner og deres pårørende finne kvalitetssikret informasjon med anbefalinger knyttet til livsstilsendringer og det gis også anbefalinger om behandling med legemidler.

Behandling av PMOS er individuelt tilpasset og avhenger av symptombilde og livsfase. En sunn livsstil med regelmessig fysisk aktivitet, balansert kosthold, vektkontroll og tilstrekkelig søvn og hvile er grunnleggende. Det finnes flere medikamentelle behandlingsalternativer. Blant annet kan p-piller med østrogen gi mer forutsigbare blødninger og redusere uønsket hårvekst og kviser, mens metformin kan øke kroppens insulinfølsomhet og lette vektnedgang. Fertilitetsbehandling kan også være aktuelt for kvinner med PMOS som ønsker å bli gravide. All medikamentell behandling av PMOS i Norge skjer imidlertid utenfor godkjent indikasjon («off-label»), og behandlende lege tar dermed et særskilt ansvar for bruken. Behovet for legemidler med formell godkjenning for bruk ved denne tilstanden er internasjonalt anerkjent. Fraværet av slik godkjenning gjør det særlig krevende å etablere stønadsordninger, ettersom det stilles krav om at det foreligger tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for effekt, og at prioriteringskriteriene er oppfylt.

Kvinner med PMOS har behov for et tverrfaglig behandlingstilbud da plagene er sammensatte med både fysiske og psykiske plager. Det er også viktig at den enkelte kvinne med PMOS får en konkret medisinsk vurdering av sin tilstand da den kan arte seg forskjellig fra kvinne til kvinne.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 01.07.2026

Det er et mål i Felles innsats mot kreft - nasjonal kreftstrategi, 2025-2035 å innføre flere screeningprogrammer, blant annet for lungekreft.

Det er nødvendig at utredningen av lungekreftscreening er tilpasset forholdene i Norge. Vurdering av om det bør innføres et nytt nasjonalt helsetilbud, krever et grundig utredningsarbeid med avveiing av fordeler og ulemper. Beslutningsgrunnlag må kunne gi en samlet vurdering av etiske, praktiske, budsjettmessige konsekvenser. Oslo Economics har, på oppdrag fra Helsedirektoratet, utarbeidet en helseøkonomisk analyse av å innføre et nasjonalt lungekreftscreeningprogram. Den ble levert til Helsedirektoratet før sommeren og vil inngå i Helsedirektoratets rapport om lungekreftscreening. Helsedirektoratet vil legge sin foreløpige tilrådning ut på offentlig høring til høsten slik at aktuelle interessenter kan komme med innspill. Helsedirektoratet tar sikte på å oversende sin anbefaling til departementet før jul 2026.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 29.06.2026

Personer som lever med migrene, klasehodepine og andre alvorlige hodepinesykdommer kan ha store og langvarige plager som påvirker både funksjonsevne, livskvalitet og deltakelse i arbeid og hverdagsliv. Jeg har derfor stor forståelse for at representanten løfter behovet for god oppfølging, økt kunnskap om egen sykdom og hjelp til mestring i hverdagen.

Jeg har innhentet opplysninger fra de regionale helseforetakene som informerer om følgende.

«Det foreligger i dag begrenset dokumentasjon for at kortvarige rehabiliteringsopphold alene gir varig gevinst for denne pasientgruppen. Erfaringer tyder på at effekten av slike opphold er begrenset dersom det ikke samtidig finnes et strukturert og tilgjengelig behandlingstilbud lokalt som kan følge opp pasienten over tid.

Fagmiljøene Norsk Senter for Hodepineforskning - NorHead og Nasjonalt Kompetansenettverk for Hodepine peker i stedet på behovet for å styrke de tverrfaglige hodepinetjenestene, i tråd med internasjonale anbefalinger. Dette innebærer blant annet etablering av:

- tverrfaglige hodepinepoliklinikker ved nevrologiske avdelinger som et spesialisert tilbud på sekundærnivå

- et tydelig tertiært tilbud for pasienter med særlig komplekse og behandlingsresistente tilstander

Slik strukturert oppfølging, med involvering av ulike faggrupper og med vekt på både behandling, pasientopplæring og mestring, vurderes som mer hensiktsmessig for å redusere sykdomsbyrden på sikt. Forskningsbaserte data viser at tverrfaglig, polikliniske tilbud fører til betydelig reduksjon i både sykefravær og hodepinefrekvens når pasientene får systematisk, tverrfaglig oppfølging over tid. Dette underbygger behovet for å bygge opp slike tjenester fremfor å etablere døgnbaserte rehabiliteringsopphold som et første tiltak.

Vi vil derfor legge til grunn at utviklingen av helsetilbudet til denne pasientgruppen i første omgang bør prioritere oppbygging av strukturerte, tverrfaglige behandlingstilbud. Dette bør suppleres med lærings- og mestringstilbud, herunder kurs og tverrfaglige gruppetilbud, i tilknytning til de relevante fagmiljøene.»

Jeg er opptatt av at pasienter med alvorlige hodepinesykdommer skal møtes med gode og relevante tilbud. Nettopp derfor er det viktig å støtte seg på oppdatert kunnskap om hvilke tiltak som gir varig nytte, og å prioritere videre utvikling av strukturerte, tverrfaglige behandlingstilbud og lærings- og mestringstilbud for denne pasientgruppen.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 22.06.2026

I norsk offentlige helse- og omsorgstjeneste har man tradisjonelt operert med et skille mellom helse- og omsorgstjenester og helsepersonellgrupper som har en «skolemedisinsk» forankring på den ene siden, og alternative behandlingsformer og behandlere på den andre. Dette skillet er også lagt til grunn i gjeldende lovgivning. Helse- og omsorgstjenestelovgivningen regulerer tjenester og personellgrupper som gjennom sin utdanning har en skolemedisinsk forankring, mens lov om alternativ behandling av sykdom mv. regulerer helserelaterte tjenester som ikke er å anse for helsehjelp i henhold til helsepersonelloven. Dette gjelder blant annet akupunktur.

Med «skolemedisin» eller «evidensbasert medisin» forstås grovt sett den kunnskap og yrkesaktivitet som er basert på en biomedisinsk forståelsesmodell og som ligger til grunn for den helsefaglige kunnskap som benyttes av autorisert helsepersonell. Skolemedisinen bygger på vestlig naturvitenskap og kravet om at behandling/effekt av behandling skal være dokumentert, enten gjennom vitenskapelig forskning eller erfaringsbasert systematisert kunnskap, står svært sentralt.

Med akupunktur og andre alternative behandlingsformer menes i stor grad behandling som bygger på et annet teoretisk grunnlag enn skolemedisinen, som ved sykdomslære, forklaring av sykdommers årsak og behandlingsprinsipper for ulike sykdommer. Kunnskapsgrunnlaget, både når det gjelder forklarings-/virkningsmodellene for behandlingsformene og når det gjelder behandlingsformenes effekt, er varierende og i mange tilfeller mangelfullt sammenlignet med den standard man har bygget skolemedisinen og den ordinære helse- og omsorgstjenesten på. I tillegg er det stor variasjon når det gjelder de ulike personellgruppers utdanning, både når det gjelder innhold og omfang. Det foreligger som hovedregel heller ikke nasjonal eller internasjonal konsensus om hvilke faglige utdanningskrav som bør stilles for å kunne utøve akupunktur eller andre alternative behandlingsformer. NOKUT-akkreditering av en utdanning betyr at det er gjort en vurdering av blant annet utdanningens faglige opplegg, undervisningskvalitet og lærernes kompetanse. Akkrediteringen betyr imidlertid ikke at det er vurdert om akupunktur har medisinsk dokumentert effekt, om det er en trygg behandlingsform eller om behandlingsformen er anbefalt av helsemyndighetene.

Måten vi i Norge har organisert og regulert den ordinære helse- og omsorgstjenesten på, blant annet gjennom helsepersonellovens autorisasjonsordning, skal sikre at de tjenester som tilbys er faglig forsvarlige og at personellet innehar nødvendig utdanning og kompetanse. Også det at det føres offentlig tilsyn med tjenesten og personellet skal bidra til å sikre at pasienter og brukere mottar faglig forsvarlige tjenester.

Samlet tilsier dette at det ikke vil være hensiktsmessig eller mulig å innføre offentlige faglige godkjenningsordninger for akupunktur eller de mange andre ulike alternative behandlingsformene eller personellgruppene. Av samme grunner vil det heller ikke være hensiktsmessig å innføre ordninger hvor det offentlige på faglig grunnlag skal føre tilsyn med alternative behandlere.

Personer som velger å benytte seg av akupunktur eller andre former for alternativ behandling vil derfor selv måtte vurdere hvilken type behandling eller behandler man ønsker å benytte. Selv om den enkelte bruker/pasient selv må ta ansvar for å skaffe informasjon om ulike behandlingsformer og behandlere, vil jeg likevel understreke at alternativ behandlingsloven inneholder flere elementer som skal sikre ivaretagelse av pasientsikkerhet.

Basert på henvendelser fra ulike alternativ behandlerorganisasjoner har departementet ved jevne mellomrom vurdert om enkelte alternative behandlingsformer skal inkluderes i helsepersonellovens autorisasjonsordning, men det er blitt konkludert med at dagens lovregulering på dette området i all hovedsak er god og ivaretar dagens behov.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 22.06.2026

Spørsmålet gjelder både helse- og velferdsordninger, og jeg har derfor samarbeidet med arbeids- og inkluderingsministeren om svaret.

Jeg har forståelse for at personer med medfødte, varige eller livslange tilstander kan oppleve gjentatte krav om dokumentasjon som belastende og unødig byråkratiske. Dette er ikke en problemstilling som bare gjelder helse- og omsorgstjenesten, men som også kan oppstå iblant annet Arbeids- og velferdsetaten, utdanningssektoren, transportordninger og enkelte kommunale tjenester.

Felles for mange av disse ordningene er at rettighetene ikke bare er knyttet til diagnose, men til en konkret vurdering av funksjonsevne, hjelpebehov, tilretteleggingsbehov eller andre vilkår. Det innebærer at det i noen tilfeller vil være nødvendig med oppdatert dokumentasjon, selv om den underliggende tilstanden er medfødt eller varig.

Særlig Arbeids- og velferdsetaten (Nav) forvalter en rekke ordninger der det stilles krav om dokumentasjon av behov, også i tilfeller med medfødte eller varige tilstander. Jeg har stor forståelse for at det er frustrerende dersom det oppleves som at man må dokumentere slike diagnoser flere ganger.

Samtidig er det normalt ikke behov for å dokumentere selve diagnosen på nytt. Derimot kan Arbeids- og velferdsetaten ha behov for oppdatert informasjon om funksjonsevne og behov. Det er for å sikre at den enkelte mottar riktig ytelse, hjelpemiddel eller tjeneste. Dette henger sammen med at rettigheter i stor grad er knyttet til funksjon og behov, og ikke bare til diagnose.

For flere ordninger er det allerede lagt opp til at dokumentasjon kan gjenbrukes, eller at legeerklæring bare kreves ved første gangs søknad eller med bestemte intervaller. I slike tilfeller er det i hovedsak endringer i behov eller funksjon som skal dokumenteres, ikke den underliggende, varige diagnosen.

Jeg mener det er viktig å redusere unødvendige krav til gjentatt dokumentasjon der forholdene er uendrede, og legge bedre til rette for gjenbruk av opplysninger. Samtidig må ordningene fortsatt sikre at oppdatert informasjon innhentes der det er nødvendig for å vurdere rettighetene den enkelte har krav på.

Det pågår utviklingsløp, både teknisk og rettslig, som skal legge til rette for økt digitalisering og bedre gjenbruk av opplysninger mellom helse- og omsorgstjenesten og Nav, slik at behovet for å gi de samme opplysningene flere ganger reduseres. Samtidig reiser dette problemstillinger knyttet til blant annet personvern, informasjonssikkerhet og systemforutsetninger, som det må tas hensyn til i det videre arbeidet.

Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mye tid og ressurser helse- og omsorgstjenesten bruker på attester og dokumentasjon for personer med medfødte, varige eller livslange tilstander, og det er heller ikke uten videre mulig å fremskaffe et godt tallgrunnlag. Regjeringen er likevel opptatt av å redusere unødvendig dobbeltarbeid, legge til rette for at helsepersonells tid i størst mulig grad kan brukes til behandling og oppfølging, og av at ordningene oppleves som minst mulig belastende for den enkelte.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 22.06.2026

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) sendte 30. april 2025 på høring forslag til endringer i strålevernloven og strålevernforskriften. Formålet med forslagene er en strengere regulering av solarier for å redusere forekomsten av hudkreft.

Som nevnt i mitt svar på spørsmål nr. 1344 bygger forslagene i høringsnotatet på godt vitenskapelig dokumentert og kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag om solariebruk og utvikling av hudkreft.

Som jeg også nevnte i mitt svar på spørsmål nr. 1344 er departementet kjent med at DSA fortløpende følger med på utviklingen av kunnskap og dokumentasjon om helseeffekter av solariebruk. DSA gir også råd til befolkningen om solbeskyttelse, og arbeider for å øke kunnskap og oppmerksomhet om UV-stråling og hudkreft slik at befolkningen kan omsette denne kunnskapen til atferd med mindre risiko.

Høringen er gjennomført og departement vurderer nåhøringsinnspillene og videre oppfølging.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 15.06.2026

Regjeringen legger til grunn Stortingets forutsetning om at pasienter med sjeldne sykdommer skal ha et likeverdig behandlingstilbud. Dette er et grunnleggende prinsipp i prioriteringspolitikken.

Omleggingen i 2019, der finansieringsansvaret for en rekke legemidler ble overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene, er ikke formelt evaluert. Det ble den gang overført i overkant av seksti legemidler til behandling av sjeldne sykdommer. Av disse legemidlene var om lag 10 ikke i bruk ved overføring, og er heller ikke i bruk i dag. For de øvrige legemidlene ble behovet for metodevurdering vurdert, og om lag 40 metoder er i ettertid blitt vurdert gjennom systemet for Nye metoder. Av disse har langt de fleste blitt innført og er i dag i bruk til kostnadseffektiv pris, også for nye brukere. En håndfull legemidler er vurdert, men ikke innført for nye brukere, fordi de ikke oppfyller de vedtatte prinsippene for prioritering. Dette tyder på at hovedparten av metodene som ble omfattet av overføringen i 2019, er videreført i bruk i helseforetakene. Samtidig er det enkelte metoder som etter en faglig vurdering ikke er innført, fordi de ikke oppfyller de vedtatte prinsippene for prioritering.

Bakgrunnen for regelverksendringene i 2018 og overføringen i 2019 var nettopp et behov for å sikre at også legemidler til sjeldne sykdommer vurderes etter de samme prioriteringskriteriene som annen behandling i spesialisthelsetjenesten. Før overføringen ble mange slike legemidler finansiert over folketrygden gjennom individuell stønad, ofte uten at det forelå dokumentasjon som muliggjorde vurdering av nytte, ressursbruk og alvorlighet. I praksis innebar dette at mange av disse legemidlene ble tatt i bruk til maksimalpris uten en systematisk vurdering av om de ga tilstrekkelig helsegevinst sett opp mot kostnadene. Dette kunne igjen gå på bekostning av andre viktige tiltak, innenfor en fast budsjettramme, og bidro til mindre likeverdig prioritering samlet sett.

Gjennom systemet for Nye metoder har man i ettertid fått bedre grunnlag for å vurdere disse legemidlene. For flere behandlinger har dette også bidratt til prisreduksjoner slik at de kan tas i bruk til kostnadseffektivt nivå. For noen behandlinger har det imidlertid ikke vært mulig å oppnå dette, enten fordi dokumentasjon ikke er levert eller fordi kostnadene ikke står i et rimelig forhold til forventet nytte.

Systemet for Nye metoder skal sikre at alle nye behandlinger vurderes på en kunnskapsbasert og rettferdig måte. Samtidig følger helsetjenesten et grunnleggende prinsipp om at behandling som er startet, som hovedregel ikke avsluttes dersom det fortsatt foreligger medisinsk indikasjon. Dette innebærer at enkelte pasienter kan fortsette behandling som ble startet før overføringen av finansieringsansvaret og beslutningen i Nye metoder, selv om behandlingen senere ikke innføres for nye pasienter.

Jeg har forståelse for at dette kan oppleves som urimelig for pasienter som ikke får tilgang til behandling. Samtidig illustrerer sakene betydningen av at leverandørene legger frem nødvendig dokumentasjon slik at behandlinger kan vurderes i tråd med de prioriteringskriteriene Stortinget har vedtatt, og slik at vurderingene kan gjennomføres så raskt som mulig.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 10.06.2026

Obstruktiv søvnapné er en søvnforstyrrelse der luftveiene i halsen kollapser helt eller delvis under søvn. Ubehandlet kan tilstanden gi redusert søvnkvalitet og økt risiko for blant annet kardiovaskulære, nevrologiske og metabolske sykdommer. Den vanligste behandlingen ved moderat til alvorlig søvnapné er CPAP. Samtidig er det kjent at en del pasienter har lav toleranse for denne behandlingen, og etterlevelsen kan derfor være utilstrekkelig. For disse pasientene kan hypoglossal nervestimulering være et aktuelt alternativ.

Hypoglossal nervestimulering innebærer at pasienten ved et kirurgisk inngrep får implantert en sensor som registrerer pustestans, og en elektrode som stimulerer nerven til muskulaturen i tungen og de øvre luftveiene. Hensikten er å holde luftveiene åpne under søvn.

Folkehelseinstituttet gjennomførte i 2022 en forenklet metodevurdering av hypoglossal nervestimulering. Denne bygget blant annet på en metodevurdering fra det europeiske samarbeidet på metodevurderinger EUnetHTA, publisert i 2020. I denne rapporten, som var basert på litteratursøk frem til januar 2020, ble det konkludert med at evidensgrunnlaget var svært usikkert, og at det var behov for mer forskning før det kunne trekkes sikre konklusjoner om effekt og sikkerhet.

De regionale helseforetakene opplyser nå at det siden den gang er publisert ny forskning på området. Et søk i internasjonale databaser per juni 2026 viser blant annet til en randomisert klinisk studie publisert i JAMA i 2023, samt systematiske oversikter og metaanalyser fra 2023 og 2024. Det foreligger dermed ny dokumentasjon som ikke var del av grunnlaget da saken sist ble vurdert.

Normalt blir saker tatt opp til ny behandling i Nye metoder etter anmodning fra fagmiljø eller leverandør når det foreligger ny og relevant dokumentasjon. I denne saken har det foreløpig ikke kommet en slik anmodning. På bakgrunn av den nye forskningsdokumentasjonen vil imidlertid Nye metoder selv ta initiativ til å oppdatere kunnskapsgrunnlaget med sikte på en fornyet vurdering av hypoglossal nervestimulering. Saken skal behandles i Bestillerforum for nye metoder 15. juni 2026.

Jeg mener det er viktig at pasienter får tilgang til trygge og virksomme behandlingsmetoder som er vurdert på grunnlag av oppdatert kunnskap. Derfor er det positivt at Nye metoder nå vil ta initiativ til en ny vurdering av hypoglossal nervestimulering.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 08.06.2026

Nasjonal helse- og samhandlingsplan peker på flere utfordringer i rehabiliteringstilbudet, blant annet knyttet til geografiske forskjeller i tilgang til kompetanse, tjenestenes kapasitet og mangelfullt samarbeid mellom tjenestenivåene. Regjeringen understreker i planen at rehabiliteringsbehov etter vanlige tilstander som hjerte- og lungesykdommer eller muskel- og skjelettlidelser er oppgaver de fleste kommuner har erfaring med å håndtere. Samtidig fremheves det at kommunene i mindre grad har kompetanse og erfaring med sjeldnere sykdommer, som Parkinsons sykdom og MS, samt andre tilstander som krever spesialisert oppfølging.

For slike pasientgrupper er det behov for økt veiledning og støtte fra spesialisthelsetjenesten, blant annet gjennom ambulante tjenester, kompetansenettverk som NevroNet og ParkinsonNet, og bedre samarbeid mellom kommuner. I tillegg kan det være krevende for pasienter og pårørende å få oversikt over tilgjengelige tilbud, og mange opplever i praksis å måtte koordinere tjenestene selv.

Ved behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan har Stortinget gitt tydelige føringer om å styrke tilgangen til spesialisert rehabilitering for nevrologiske pasienter. Dette følges opp gjennom anskaffelser i de regionale helseforetakene, blant annet i Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge.

Kunnskapsgrunnlaget for rehabiliteringsfeltet er imidlertid fortsatt begrenset. Som Riksrevisjonen har påpekt, finnes det lite systematisk informasjon om omfang, innhold og effekt av rehabiliteringstilbudene. Dette gjør det vanskelig å vurdere hvilke tiltak som virker best, og hvordan ressursene bør prioriteres. For å styrke kunnskapsgrunnlaget fikk Helsedirektoratet i 2022 i oppdrag å forbedre registreringen av rehabiliteringstjenester.

Det har de siste årene blitt lagt ned et betydelig arbeid for å utvikle bedre data. I samarbeid med brukerorganisasjoner og fagmiljøer er det etablert et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for rehabilitering, som ble godkjent 29. mai 2026. Registeret skal bidra med nødvendig kunnskap om kvalitet og variasjon i tjenestene.

Departementet har fått innspill fra Helse Vest RHF om en faglig vurdering av tilbudet til pasienter med atypisk parkinsonisme, Huntingtons sykdom og andre sjeldne nevrologiske sykdommer. Helse Vest har blant annet ansvar for Nasjonal kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser.

Ifølge vurderingene fra fagmiljøene er dette pasientgrupper med store og sammensatte behov, ofte preget av gradvis funksjonstap, økende hjelpebehov, redusert selvstendighet og i mange tilfeller forkortet levetid. For disse pasientene er det avgjørende med helhetlig oppfølging, der tilgang til rehabilitering, fysioterapi, logoped, ergoterapi, sykepleie og kommunale omsorgstjenester inngår som sentrale elementer.

Pasientene ivaretas i hovedsak godt i spesialisthelsetjenesten. Samtidig er dette små pasientgrupper, og mange kommuner har begrenset erfaring og kompetanse. Fagmiljøenes vurdering er at det fortsatt er betydelige geografiske forskjeller, både i tilgang til kompetanse og i hvor raskt pasientene får nødvendige tjenester.

For personer med Huntingtons sykdom finnes det egne spesialiserte sykehjemsplasser med høy kompetanse, som også kan benyttes av kommuner som ikke selv har tilstrekkelig kapasitet eller kompetanse.

Det pågår et målrettet nasjonalt arbeid for å styrke kvaliteten i oppfølgingen av pasienter med sjeldne og alvorlige nevrodegenerative sykdommer, inkludert atypisk parkinsonisme. Gjennom samarbeid mellom Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for bevegelsesforstyrrelser, Norsk Parkinsonregister og ParkinsonNet arbeides det med å kartlegge forekomst, tjenestetilbud, pasienterfaringer og geografiske variasjoner i oppfølgingen. Formålet er å identifisere forbedringsområder, styrke kompetansen både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og bidra til mer likeverdige tjenester uavhengig av bosted. Kunnskap fra registre og nettverk vil være et viktig grunnlag for videre utvikling av tilbudet.

Det er et mål å utvikle tjenester som i mindre grad er avhengige av hvilken kommune pasienten bor i. Gjennom helsefellesskapene og andre samarbeidsmodeller skal samhandlingen mellom kommune og spesialisthelsetjeneste styrkes. I denne sammenheng er det særlig viktig at spesialisthelsetjenesten ivaretar sitt veiledningsansvar overfor kommunene, spesielt for små og sårbare pasientgrupper.

Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om en nasjonal handlingsplan for rehabilitering. Arbeidet med denne planen vil også omfatte tilbudet til pasienter med nevrologiske sykdommer.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 12.06.2026

Helse- og omsorgsdepartementet har innhentet informasjon fra Helse Sør-Øst RHF for å besvare spørsmålet. Helse Sør-Øst RHF har på sin side innhentet informasjon fra Sykehuset i Vestfold HF.

Sykehuset i Vestfold HF opplyser at ordningen med registrering og fakturering av utskrivningsklare pasienter inneholder flere begreper med noe ulikt innhold. Sykehuset har derfor i tabellen under oppgitt følgende:

- Registrerte utskrivningsklare døgn; alle døgn fra pasienten er meldt utskrivningsklar til skrevet ut.

- Fakturerbare overliggerdøgn; alle døgn som er meldt i henhold til avtalt klokkeslett for senest melding m.m.

- Fakturerte overliggerdøgn; alle døgn som faktisk er fakturert etter dialog med kommunene.

- Antallet pasienter som er meldt utskrivningsklare.

- Pasientene er fordelt mellom somatikk og psykisk helsevern/ TSB.

Sykehuset i Vestfold oppgir at hovedårsaken til at pasienter ikke blir overført til kommunene er mangel på institusjonsplasser i kommunene, samt at det kan ta noe tid før utstyr mm. er rigget klart i pasientens hjem i de tilfeller pasienten skal tilbake i eget hjem.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 02.06.2026

Stortinget anmodet regjeringen i fjor om å raskt sette i gang arbeidet med en erstatning til ofrene i Varhaug-saken, men det var flere forhold som ikke ble berørt i Stortingets anmodningsvedtak og det ble heller ikke bevilget midler til dette. Regjeringen har beskrevet en konkret, mulig løsning for kompensasjon til ofrene i Varhaug-saken i forslaget til revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram tidligere i mai. Dette har vi gjort med utgangspunkt i Stortingets anmodningsvedtak og tilhørende grunnlagsdokumenter.

Hvorvidt det er behov for nye vurderinger, avhenger av om Stortinget ønsker noe annet enn det regjeringen har beskrevet som en mulig løsning. Det er nå opp til Stortinget å vedta en ev. ordning og bevilgning til denne i forbindelse med budsjettbehandlingen.