Anne Grethe Hauan

Svar fra Jan Christian Vestre · 26.10.2026

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er ansvarlige for tildeling av trygghetsalarm og for fastsettelse av eventuelle egenbetalinger innenfor de rammene som følger av lov og forskrift. Kommunene må gjøre individuelle vurderinger av behovet til den enkelte, og ingen skal oppleve å bli krevd egenandel i strid med loven. Statens rolle er å gi veiledning om regelverket og legge til rette for mest mulig lik forståelse og praktisering.

Dersom en kommune innkrever egenandeler i strid med lov og/eller forskrifter er det i prinsippet den enkelte kommune som selv står rettslig ansvarlig for dette og som må håndtere dette i samsvar med gjeldende lovbestemmelser. Dette følger av det grunnlovsfestede prinsippet om lokalt selvstyre og kommunelovens § 2-1 som slår fast at hver kommune er et eget rettssubjekt som kan ta avgjørelser på eget initiativ og ansvar.

Bakgrunnen for presiseringen av regelverket 23. september 2026 var at det over tid hadde kommet fram opplysninger om ulik praksis i kommunene når det gjelder egenbetaling for trygghetsalarm. Presiseringen klargjør hvordan gjeldende regelverk skal forstås, og har som formål å sikre bedre etterlevelse og større grad av nasjonal likhet. Dette fordi innbyggere skal være trygge på at rettighetene er ivaretatt og regler følges, uavhengig av bosted.

Denne saken viser at tilsynsmyndigheten fungerer når den avdekker feil i praktisering av regelverket. Mitt fokus har vært at når statlige myndigheter får kunnskap om at regelverket kan bli forstått ulikt, er det viktig at dette blir fulgt opp med tydelig veiledning slik at bosted ikke blir avgjørende for om du får alarmen gratis eller ei. Samtidig må det understrekes at kommunene har ansvaret for de konkrete vedtakene og den lokale innretningen av tjenestene.

Regelverket og kommunens forpliktelser etter helse- og omsorgstjenesteloven er ikke endret. Det som er avdekket er at enkelte kommuner har praktisert regelverket feil. Dersom det er på det rene at kommunene har krevet egenandeler utover det de har hjemmel til, forutsetter jeg at kommunen rydder opp i det.

Svar fra Jan Christian Vestre · 26.10.2026

I Norge, som i våre nordiske naboland, gjennomføres de fleste tidlige aborter (innen utgangen av svangerskapsuke 10) med legemidler. I 2025 ble det utført 13 211 aborter i Norge. Av disse ble 94,3 prosent gjennomført med legemidler, og 89,0 prosent ble utført innen utgangen av uke 10.

Medikamentell abort er i tråd med oppdatert kunnskap og gjeldende faglige anbefalinger. Erfaring og forskning viser at dette er en trygg behandlingsform for de fleste kvinner som gjennomfører tidlig abort. De fleste kvinner ønsker å fullføre aborten hjemme, mens noen foretrekker å være på sykehus. Kvinner som gjennomfører abort etter uke 10, får behandling i sykehus, enten aborten gjennomføres med legemidler eller kirurgisk.

Sykehusene skal sørge for at kvinner får grundig og tilpasset informasjon før behandlingen starter. Dette gjelder både kvinner som ønsker å gjennomføre aborten på sykehus og kvinner som ønsker å fullføre den hjemme. Kvinner som reiser hjem, skal ha informasjon om forventet forløp, smerter, blødninger, mulige komplikasjoner og hvordan de kan få hjelp ved behov. Det er også etablert ordninger for kontakt med helsetjenesten hele døgnet dersom det oppstår spørsmål eller behov for bistand.

Abortlovens kapittel 6 regulerer helsetjenestens plikter og skal sikre tilgang til aborttjenester for alle som har behov for det. Etter abortloven § 22 skal de regionale helseforetakene sørge for et tilbud om abort til personer som oppholder seg i helseregionen. De regionale helseforetakene og kommunene skal også sørge for tilbud om informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler, jf. § 23. Loven regulerer ikke hvilke metoder som skal benyttes ved abort. Valg av behandlingsmetode må bygge på faglige vurderinger, medisinsk forsvarlighet og den enkelte kvinnens behov og ønsker.

Regjeringen mener at kvinner skal møtes med trygghet, omsorg og god oppfølging uavhengig av hvilken behandlingsform som velges. Kvinner skal få tilpasset informasjon og reell medvirkning i valget av behandlingssted og behandlingsmetode innenfor forsvarlige faglige rammer. Jeg mener derfor ikke at innleggelse og behandling i sykehus bør være hovedregelen, men at kvinner som kan og ønsker å gjennomføre medikamentell behandling hjemme, fortsatt skal ha mulighet til det, samtidig som sykehusbehandling skal være tilgjengelig for dem som har behov for eller ønsker dette.

Svar fra Jan Christian Vestre · 19.10.2026

Helsekravene til førerkort skal bidra til at personer som fører motorvogn har tilstrekkelig helse til å gjøre dette på en trafikksikker måte. Regelverket om helsekrav til førerkort følger av førerkortforskriften og bygger blant annet på EUs førerkortdirektiv. Bruk av legemidler som kan påvirke kjøreevnen, herunder cannabisbaserte legemidler som inneholder THC, omfattes av den generelle bestemmelsen om bruk av midler som kan påvirke kjøreevnen, jf. førerkortforskriftens vedlegg 1 § 35.

Det er ikke gjennomført vesentlige endringer de siste årene i selve førerkortregelverket som særskilt retter seg mot pasienter som bruker cannabisbaserte legemidler. Helsedirektoratet oppdaterte imidlertid førerkortveilederen i januar 2021 for å klargjøre hvordan gjeldende regelverk skal forstås og praktiseres. Formålet med denne oppdateringen var å bidra til en mer enhetlig praksis ved vurdering av helsekravene ved bruk av slike legemidler.

Innholdet i førerkortveilederen bygger på et føre-var-prinsipp knyttet til trafikksikkerhet. Når kunnskapsgrunnlaget om et legemiddels virkninger på kjøreevnen er begrenset eller usikkert, må vurderingene ta høyde for risikoen for at legemidlet kan påvirke reaksjonsevne, oppmerksomhet, dømmekraft og andre funksjoner som er nødvendige for sikker kjøring. Hensynet til trafikksikkerheten står sentralt ved utformingen av helsekravene og den tilhørende veiledningen.

Vurderingen av om helsekravene er oppfylt skal alltid være individuell. Det sentrale i vurderingen er om legemiddelbruken medfører en påvirkning som kan redusere evnen til sikker kjøring. For cannabisbaserte legemidler må legen derfor foreta en konkret vurdering av behandlingen, doseringen, stabilitet i bruken, eventuelle bivirkninger og pasientens funksjonsnivå.

Pasienter som bruker cannabisbaserte legemidler som rekvirert av lege, vil dermed ikke automatisk miste retten til førerkort. Samtidig må helsemyndighetene legge til grunn kunnskap om trafikksikkerhetsrisiko ved bruk av psykoaktive stoffer, slik både norsk regelverk og EUs førerkortregelverk forutsetter.

Svar fra Jan Christian Vestre · 12.10.2026

Representanten henviser til behov for løsninger for å sikre tilgang til nødvendige legemidler under langvarig og landsomfattende systemsvikt. Som nevnt i mitt svar på spørsmål 3939 skal apotek etter apotekloven sikre forsvarlig utlevering av legemidler til sluttbruker. Dette gjelder også i tilfeller med redusert eller manglede tilgang til datasystemene for resepthåndtering.

Løsningen apotekene benytter i dag, Eik, er en ny nasjonal løsning som ble satt i drift etter en omfattende modernisering av apotekenes reseptinfrastruktur. Eik benyttes av alle landets apotek, og brukes blant annet til å hente ut resepter fra Reseptformidleren. I tillegg har apotekene egne kjedespesifikke fagsystemer koblet til Eik. Erfaringene så langt viser at Eik-løsningen i hovedsak har vært stabil og håndtert svært store transaksjonsvolumer gjennom ordinær drift. Siden oppstarten er det ingen hendelser som har vart lenger enn de nevnte utfordringene lørdag 29. august/søndag 30.august, som foregikk over 29 timer, og der systemet var nede i totalt 10 timer.

I motsetning til Reseptformidleren som er statlig eid, eies Eik av Apotekforeningen. Å utvikle en ny, alternativ reserveløsning til Eik ville påført eieren av løsningen en betydelig kostnad, mens nytten forventes å være svært lav, da det eksisterende systemet Eik normalt er tilgjengelig. Staten kan heller ikke pålegge Apotekforeningen utvikling av ev. reserveløsninger, men kan, som jeg viser til i mitt svar på spørsmål nr. 3939, kreve at apotekene er utstyrt godt nok til å ivareta god kvalitet og høy sikkerhet i apotekets ekspedisjon og utlevering av legemidler.

I tilfeller der det er nedetid i Eik eller andre systemer, må apotekene sørge for rutiner som gjør at pasienter kan få utlevert nødvendige legemidler innen rimelig tid. Apotekforeningen arbeider, i samråd med myndighetene, for å få på plass felles rutiner og lik praksis for hele bransjen for å sikre likebehandling av pasienter uavhengig av hvilket apotek som oppsøkes.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) fører tilsyn med apoteksystemene, inkludert Eik, gjennom konserntilsyn. Difa, som drifter Eik, gjennomfører også løpende risiko- og sårbarhetsvurderinger som en del av virksomhetens ordinære styring og forvaltning av løsningen.

Jeg legger til grunn at Apotekforeningen, Difa og øvrige aktører i resepthåndteringskjeden i videre arbeid sørger for at resept- og ekspedisjonssystemene, samt systemer og rutiner for nødsituasjoner, sikrer at pasienter i hele landet får sikker tilgang til nødvendige legemidler i tråd med kravene i apoteklovgivningen. DMP vil som tilsynsmyndighet kontrollere at apotekene har dette på plass.

Svar fra Jan Christian Vestre · 07.10.2026

I Norge har det vært bildeadvarsler på all røyketobakk siden 2009. Departementet foreslo derfor i 2016 å videreføre dette også etter de nye direktivreglene.

Jeg mener at det er svært viktig at også de som røyker sigarer og pipe får best mulig informasjon om den alvorlige helserisikoen dette innebærer.

I tobakksdirektivet går det fram det at det kan fastsettes en overgangsperiode på inntil ett år for merkekravene, og Norge kan ikke utvide overgangsperioden utover dette.

Departementet har tidligere hatt møte med aktører fra sigarbransjen der de forklarte at det var vanskelig for dem å påføre helseadvarslene før innførsel til Norge. Departementet vil vurdere å foreslå forskriftsendringer som åpner for unntak fra kravet om at helseadvarslene skal være påførte når varene blir ført inn i Norge. Det kan ta noe tid å få dette på plass. Regelverket åpner i dag for at det kan gis dispensasjon fra dette kravet, og det er Helsedirektoratet som behandler slike søknader.

Svar fra Jan Christian Vestre · 01.10.2026

Apotek skal etter apotekloven sikre forsvarlig utlevering av legemidler til sluttbruker. Etter apotekloven § 5-1 skal apoteket være utstyrt godt nok til å ivareta god kvalitet og høy sikkerhet i apotekets ekspedisjon og utlevering av legemidler. Det innebærer at de må ha ekspedisjonssystemer som virker etter hensikten, er testet og robuste. EIK er en del av apotekenes systemer som Apotekforeningen har utviklet på vegne av alle landets apotek og er systemeier for. De ulike apotekkjedene har utviklet egne systemer som er knyttet til EIK.

Som representanten omtaler var det en hendelse lørdag 29.august som medførte delvis og til slutt helt bortfall av funksjonalitet knyttet til resepthåndtering i apotekene.

Om apoteksystemene er nede, skal apotekene ha prosedyrer for hvordan de skal håndtere slike situasjoner. Nødprosedyre skal iverksettes ved behov, og innebærer blant annet at apoteket skal kunne levere ut reseptmedisin i tilfeller hvor det haster eller er kritisk for pasienten, selv om datasystemet er nede. Prosedyrene omhandler hvordan apoteket skal informere kundene, gjennomføre nødekspedisjon og dokumentasjonsrutiner. Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. § 9-4 er hjemmel for å gjennomføre nødekspedisjoner. Ekspedisjon etter denne paragrafen skal dokumenteres i apoteket, jf. § 11-4 i samme forskrift. Apotekpersonell i kraft av at de er helsepersonell, må opptre forsvarlig også i slike situasjoner og sikre at befolkningens behov blir ivaretatt.

Nødekspedisjon er også omtalt i Veileder til forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Helsedirektoratet.

(§ 9-4 Nødekspedisjon - Helsedirektoratet.)

Apotekforeningen har utviklet flere bransjestandarder for apotek, herunder for nødekspedisjon. De arbeider nå med en tiltaksplan for situasjoner med bortfall av eller hendelser i digitale løsninger og infrastruktur, slik at apotekene sikrer tilgang til nødvendige legemidler og opptrer enhetlig overfor befolkningen ved slike hendelser uavhengig av hvilket apotek som oppsøkes og bosted.

Hendelser blir naturligvis også fulgt opp. I tilfelle der apoteksystemene har vært nede, varsler Apotekforeningen DMP, som etterspør redegjørelse med rotårsaksanalyse og beskrivelse av gjennomførte og planlagte tiltak for å forhindre at det samme skal skje igjen. DMP har fått redegjørelse for hendelsen som det vises til, og DMP vil følge opp tiltakene det er redegjort for.

DMP har ført tilsyn med apoteksystemene og EIK-systemet gjennom konserntilsyn med apotekkonsesjonærene fra høsten 2024. DMP fører jevnlig tilsyn med enkeltapotek der apoteksystemene er tema. DMP har gjennom tilsyn kontrollert at alle de store apotekkonsesjonærene har nødprosedyrer på plass.

Apotekene er også avhengig av Reseptformidleren, som Helsedirektoratet og Norsk helsenett SF har ansvaret for. Reseptformidleren har en forventet tilgjengelighet på 99,99 prosent, men har hatt enkelttilfeller med kort nedetid.

Svar fra Jan Christian Vestre · 28.09.2026

Regjeringa lanserte i 2025 Nasjonal diabetesplan 2025–2029 der det overordna målet er at færre skal få diabetes, fleire skal unngå eller utsette komplikasjonar og personar med diabetes skal kunne leve eit langt, godt og aktivt liv.

Personar med diabetes har høgare risiko for å utvikle seinkomplikasjonar, mellom anna i hjarte- og karsystemet, nyrene, augene, nervane og føtene, med fare for amputasjon. Vi har ein nasjonal kvalitetsindikator for amputasjonar blant personar med diabetes. Indikatoren viser talet på personar med diabetes type 1 eller type 2 som har måtta amputere ei tå, ein fot eller eit bein. Tala blir viste som amputasjonar per 1 000 personar med diabetes. I 2025 var delen 1,7, samanlikna med 1,6 i 2021.

Alle med diabetes bør få jamleg oppfølging hos fastlegen. Strukturert årskontroll er ei sterk tilråding i den nasjonale faglege retningslinja for diabetes. Systematisk oppfølging gir betre resultat og kan bidra til å førebyggje eller utsetje seinkomplikasjonar som hjarte- og kar-sjukdom, nyreskade, skadar på nervesystemet og fotsår som i verste fall kan føre til amputasjon.

Gjennom nasjonal diabetesplan blir det arbeidt for at fleire pasientar med diabetes skal få årleg kontroll på fastlegekontoret. I Meld. St. 23 (2024–2025) Fornye, forsterke, forbedre foreslår regjeringa tiltak for å styrkje oppfølginga av personar med kronisk sjukdom, mellom anna gjennom tverrfagleg samarbeid mellom faggrupper og ved å utvikle tverrfaglege fastlegekontor. Frå 1. januar 2026 opna regjeringa for at fastlegar kan få betalt for konsulta-sjonar som sjukepleiarar gjennomfører etter delegering frå legen. Per 22. september er det registrert om lag 35 000 pasientkontaktar gjennomførte av sjukepleiarar. Diabetes type 2 er den hyppigast registrerte diagnosen, med 4 700 kontaktar. Som ei vidareføring av dette greier regjeringa ut korleis pasientbehandling utført av fleire helsepersonellgrupper ved eit fastlegekontor bør finansierast.

Sjukehusa har personell med spesiell kompetanse til å behandle diabetiske fotsår. Ved mange sjukehus i landet er ekspertar med spesiell kunnskap og erfaring med behandling av diabetiske fotsår organisert i et diabetisk fotteam. Fastlegen kan tilvise til slike fotteam som kan behandle eller gi råd om behandling av fotsår, og dermed reduserer risiko for komplika-sjonar og amputasjonar.

Regjeringa vil ha auka merksemd på betydninga av førebygging i helse- og omsorgs-tenestene som del av prosjektet En friskere befolkning. Eg har merka meg innspela frå Diabetesforbundet og Fotterapeutforbundet om betydninga av førebygging og betre oppfølging av fotsår for å førebygge amputasjonar.

Regjeringa har ikkje gjennomført ei samfunnsøkonomisk analyse av innføring av førebyggjande behandling på dette feltet. Kor vidt det skal gjennomførast i framtida vil bli vurdert ut frå det samla behovet for kunnskap på feltet.

Svar fra Jan Christian Vestre · 28.09.2026

Representanten viser til de alvorlige funnene ved Sykehuset i Vestfold HF og den senere rapporten fra Sivilombudet om bruk av mekaniske tvangsmidler ved Psykiatrisk klinikk Sandviken. Jeg deler representantens bekymring over de forholdene som er avdekket. Bruk av mekaniske tvangsmidler er blant de mest inngripende tiltakene i psykisk helsevern og stiller særlige krav til rettssikkerhet, dokumentasjon, kompetanse og ledelsesoppfølging.

Departementet har innhentet informasjon fra de berørte regionale helseforetakene og Helsedirektoratet om denne saken som viser at konkrete tiltak har blitt iverksatt.

Helse Sør-Øst RHF opplyser at funnene ved Sykehuset i Vestfold HF ført til et omfattende forbedringsarbeid. Det er blant annet utviklet standarder og maler for dokumentasjon av tvangsvedtak, etablert faste fagutviklingsarenaer og opplæringstiltak for ansvarsvakter, styrket ledelsesoppfølgingen av tvangstiltak og det er innført ny praksis for håndtering av krevende og langvarige tvangsforløp. Det er også utarbeidet et nytt belteskjema, reviderte prosedyrer for bruk av mekaniske tvangsmidler og besluttet internrevisjon i alle seksjoner som benytter tvangstiltak. Rapporten er ikke bare fulgt opp i de enhetene som ble besøkt av Sivilombudet, men i hele den psykiatriske sykehusavdelingen.

Helse Vest RHF opplyser at rapporten om Psykiatrisk klinikk Sandviken er tett fulgt opp. Helse Bergen HF satte umiddelbart ned en ressursgruppe med fagpersoner, ledere, brukerrepresentant og stab, og har utarbeidet en tiltaks- og implementeringsplan. Flere tiltak er allerede iverksatt, blant annet skjerpede vurderinger av hvor lenge tvangsmidler kan benyttes. Klinikken arbeider videre med revisjon av lokale retningslinjer, kompetanseplaner og opplæring av ansatte, samtidig som internkontrollen og arbeidet med å forebygge tvang er styrket. Helse Bergen HF har dessuten etablert samarbeid med andre sykehus som har hatt tilsvarende tilsyn, for å sikre læring og erfaringsdeling. Når foretakets tilbakemelding til Sivilombudet foreligger, vil Helse Vest RHF gjennomgå erfaringene sammen med helseforetakene i regionen for å sikre videre oppfølging.

Helsedirektoratet har gjort konkrete tiltak. Direktoratet sendte i juni 2026 informasjon til alle landets kontrollkommisjoner med oppfordring om å skjerpe kontrollen med bruk av mekaniske tvangsmidler. Direktoratet har videre invitert Sivilombudet til den årlige kontrollkommisjonskonferansen for å presentere funn knyttet til bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern.

Det er også viktig å vise til at det fra 1. juni 2026 ble innført nye regler i psykisk helsevernforskriften som innebærer at vedtak om mekaniske tvangsmidler maksimalt kan vare i åtte timer før det eventuelt må treffes et nytt vedtak. Denne regelendringen styrker involveringen av ansvarlig helsepersonell, skjerper kravene til begrunnelse og gir pasienten hyppigere mulighet til å klage. Samtidig legger den til rette for bedre kontroll og oversikt over langvarige tvangsforløp.

Selv om mye allerede er satt i verk, viser funnene både ved Sykehuset i Vestfold HF og Psykiatrisk klinikk Sandviken at det fortsatt er behov for systematisk arbeid med rettssikkerhet og kvalitet på dette området. Jeg forventer at de regionale helseforetakene fortsetter å arbeide med læring og erfaringsdeling på tvers av regionene, særlig når det gjelder dokumentasjon, vedtakskompetanse, ledelsesoppfølging knyttet til langvarige tvangsforløp, kontrollkommisjonenes rolle og tiltak som kan forebygge bruk av mekaniske tvangsmidler. Målet er at de alvorlige funnene som nå er avdekket, skal føre til varige forbedringer i tjenesten. Pasienter som utsettes for tvang, skal være trygge på at regelverket følges, at tvangen ikke varer lenger enn strengt nødvendig, og at deres grunnleggende behov og verdighet ivaretas gjennom hele forløpet.

Svar fra Jan Christian Vestre · 25.08.2026

De regionale helseforetakene må ivareta sitt sørge-for-ansvar innenfor de rammene som Stortinget stiller til disposisjon i de årlige budsjettene. For å legge til rette for et likeverdig tilbud fordeles rammene fra staten til helseforetakene etter modeller som tar hensyn til befolkningsutvikling og sosiodemografiske faktorer, samtidig som det kompenseres for kostnadsmessige forhold som er utenfor helseforetakets kontroll. Samlet ramme skal dekke både løpende drift og investeringer. Innenfor denne rammen gjør helseforetakene nødvendige prioriteringer for å møte befolkningens behov for spesialisthelsetjenester og kravene som stilles til tjenesten.

I spørsmålet vises det til at oppdatert økonomisk langtidsplan for Sykehuset Vestfold HF viser et strammere økonomisk handlingsrom framover.

Helse- og omsorgsdepartementet har forelagt spørsmålet for Helse Sør-Øst RHF som viser til at helseforetaket i sin økonomiske langtidsplan har lagt opp til en bærekraftig utvikling som skal gjøre helseforetaket i stand til å ivareta sine oppgaver også i årene som kommer. Sykehuset i Vestfold HF har over tid vært blant helseforetakene i landet med best økonomisk styring og kontroll, og har gjennom langsiktig og ansvarlig økonomistyring bygget et bærekraftig økonomisk grunnlag som både legger til rette for god pasientbehandling og nødvendige investeringer for å møte framtiden.

For Sykehuset i Vestfold HF kommer det i tillegg enkelte regionale forhold knyttet til inntektsfordelingen i Helse Sør-Øst, hvor helseforetak med svakere befolkningsvekst vil få en svakere inntektsutvikling enn helseforetak med sterkere befolkningsvekst.

Svar fra Jan Christian Vestre · 25.08.2026

Jeg er enig i at det er viktig å sikre at fremtidens psykologspesialister møter behovet i tjenestene og for ulike pasientgrupper innen psykisk helse, også barn og unge.

Det gjøres et stort og viktig arbeid i regi av de ulike organisasjonene som deltar i utdanning av psykologspesialister i dag.

Psykologer og psykologspesialister er en helt sentral gruppe i tjenestetilbudet innen psykisk helse. I tråd med at sykdomsbildet også på dette fagområdet utvikler seg er det naturlig å se på hvilke spesialiteter det vil være behov for i fremtiden. Derfor har regjeringen i

Meld. St. 11 (2025–2026) Helsepersonellplan 2040, lagt fram tiltak om at Helsedirektoratet skal utrede hvilke psykologspesialiteter tjenestene vil trenge framover. Det vil være en bredt forankret prosess for et slikt arbeid, som jeg ikke vil gå inn i før en utredning foreligger.

Svar fra Jan Christian Vestre · 21.08.2026

Psykisk helse er et av regjeringens viktigste satsingsområder. Vi la i 2023 frem en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse. I denne planen peker regjeringen ut en retning for utviklingen av politikken innen psykisk helse-feltet og foreslår å øke bevilgningene til psykisk helse med 3 mrd. kroner i perioden 2023–2033. Det trengs en sterkere innsats for å forebygge psykiske plager og lidelser. Terskelen for å få hjelp må bli lavere. Samtidig må de med alvorlige psykiske lidelser få mer helhetlig behandling og oppfølging. Vi må ta større hensyn til personellressursene framover. Hvordan oppgaver fordeles og tjenestene organiseres, påvirker bruken av personell. Tjenestene til personer med psykiske helseutfordringer skal være gode arbeidsplasser med mulighet for faglig utvikling.

Personell- og bemanningsutfordringer er noe som oppleves i mange deler av helse- og omsorgstjenesten. Dette tar regjeringen på stort alvor. Nylig er Meld. St. 11 (2025-2026) Helsepersonellplan 2040 lagt frem for Stortinget, som identifiserer viktige tiltak og innsatsområder for å møte fremtidige utfordringer med å sikre tilstrekkelig og kvalifisert personell i tjenestene.

De regionale helseforetakene skal sørge for at pasientene mottar forsvarlige helsetjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Tjenester innen akuttpsykiatri og sikkerhetspsykiatri krever både tilstrekkelig personell og kompetanse til å ivareta og behandle pasienter, samt bidra til trygge arbeidsforhold for de ansatte.

De regionale helseforetakene har vedtatt en overordnet plan for sikkerhetspsykiatri. Planen gir føringer for bl.a. kapasitet, organisering, struktur, kvalitet og sammenheng i tjenestetilbudet. Regjeringen har støttet opp om iverksetting av planen blant annet gjennom økte bevilgninger utover sykehusrammen for å styrke denne delen av spesialisthelsetjenesten.

Svar fra Jan Christian Vestre · 07.07.2026

Det foreligger ikke nasjonale eller regionale krav som spesifiserer at avtalespesialister i hudsykdommer skal tilby lysbehandling eller hvilke typer utstyr som skal være tilgjengelig.

Avtalespesialistene er selv ansvarlige for den faglige kvaliteten på tjenestene som ytes, og er pålagt å følge nasjonale og internasjonale retningslinjer for utredning og behandling innen sitt fagområde. Tilbudet er i hovedsak basert på den enkelte avtalespesialists faglige vurderinger og prioriteringer innenfor gjeldende regelverk og krav til forsvarlighet.

For å svare på spørsmålet har jeg innhentet informasjon fra de regionale helseforetakene.

Helse Sør-Øst RHF opplyser at de har 53 avtalespesialister innenfor fagområdet hudsykdommer, hvorav 50 oppgir at de tilbyr lysbehandling. Rammeavtalen med avtalespesialistene forutsetter at det inngås samarbeidsavtale mellom avtalespesialist og helseforetak om blant annet behandlingstilbud, ventelistearbeid, med mer. Helse Sør-Øst RHF har ikke spesifikke krav til utstyr eller behandlingstilbud i de individuelle avtalene som er inngått med den enkelte spesialist, men viser til rammeavtalen mellom de regionale helseforetak og Den norske legeforening; Legen skal foreta undersøkelser, diagnostikk og behandling innen sin spesialitet og i henhold til lov, forskrift, nasjonale, regionale planer og gjeldende faglige retningslinjer og behandlingsveiledere. Legen skal organisere sin venteliste i henhold til gjeldende prioriteringsveiledere.

Ifølge Helse Sør-Øst RHF initieres lysbehandling av hudlege og skal gjennomføres under tilsyn av helsepersonell i tråd med strålevernsregelverket, noe som oftest innebærer gjennomføring innenfor ordinær åpningstid, Det finnes flere behandlingsformer (smalspektret UVB, bredspektret UVB, vanlig UVA og langbølget UVA) og tekniske løsninger, fra helkroppskabinetter til mer målrettet utstyr. Tilgjengeligheten av slikt utstyr varierer mellom praksiser. Helse Sør-Øst RHF viser til at behovet for lysbehandling er redusert over tid som følge av nye behandlingsalternativer, noe som påvirker dimensjonering og prioritering av tilbudet. Kapasiteten i regionen vurderes samlet sett som tilstrekkelig, men tilgjengeligheten kan variere. Helse Sør-Øst RHF påpeker at hva som er nødvendig utstyr og behandlingsopplegg, må vurderes ut fra pasientenes behov, faglig utvikling og tilgjengelige behandlingsalternativer. Ifølge Helse Sør-Øst RHF vil det forhold at enkelte typer utstyr ikke er tilgjengelig ved alle behandlingssteder, ikke nødvendigvis innebære at pasientene ikke mottar et likeverdig helsetilbud.

Helse Vest RHF opplyser at avtalespesialister kun finnes i opptaksområdene til Helse Bergen HF og Helse Stavanger HF. I tillegg foretas det lysbehandling ved de respektive helseforetakene i regionen. Hudavdelingen i Helse Bergen HF gjennomfører om lag 16 000 behandlinger årlig, også for barn fra to års alder. Lyskam er tilgjengelig, men bruken er ifølge helseforetaket begrenset grunnet utfordringer med hygienisk forsvarlig utstyr. Seks av åtte avtalespesialister i opptaksområdet opplyser at de tilbyr lysbehandling, men det framgår ikke om dette inkluderer lyskam. Helse Stavanger HF opplyser at lysbehandling tilbys til utvalgte pasienter med psoriasis, men at aktiviteten har falt betydelig etter innføringen av biologiske legemidler. Ifølge Helse Stavanger HF har det vært en reduksjon på om lag 60–70 % i bruken av lysbehandling de siste ti årene og lyskam har ikke vært tilbudt ved Helse Stavanger HF siden tidlig på 2000-tallet. Det er tre avtalespesialister i opptaksområdet til Helse Stavanger HF, og samtlige tilbyr lysbehandling. Helse Vest RHF har ikke fått informasjon om avtalespesialistene tilbyr lyskam.

Helse Midt-Norge RHF stiller ingen spesielle krav til sine avtalespesialister utover at behandlingen skal være faglig forsvarlig, medisinsk indisert og utført med godkjent medisinsk utstyr. Det vises til at hudleger i avtalepraksis har ulik innretning på praksisen sin og at et generelt krav om spesifikt lysutstyr kan derfor være dårlig tilpasset det faktiske pasientbehovet i den enkelte praksis. I Helse Midt-Norge har alle avtalespesialistene innen hudsykdommer tilbud om lysbehandling for pasientene sine.

Helse Nord opplyser at det er to hudavdelinger i regionen; ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø og ved Nordlandssykehuset Bodø. I tillegg er det polikliniske tilbud ved flere av sykehusene, der det også tilbys lysbehandling, samt hos de tre avtalespesialistene i regionen. Avtalespesialistens rettigheter og plikter er i all hovedsak regulert i rammeavtaler og individuelle avtaler inngått med Helse Nord RHF.

Helse Nord RHF viser til at avtalespesialistene i regionen samarbeider om opplæringen, og arrangerer blant annet heldagskurs minst hvert 5. år. Helse Nord RHF stiller ikke spesifikke krav til hvilket utstyr avtalespesialistene skal ha. I oppfølgingsmøtene de har med hver spesialist er utstyrsbeholdningen tema, samt hvordan internkontroll som gjelder utstyr, rutiner/prosedyrer og oppbygging og vedlikehold av kompetanse ivaretas. Status hos avtalespesialistene er et alle tilbyr lysbehandling, både helkropp og spesifikk behandling av hender og føtter, underliv og perianalt, og behandling av hodebunn med lyskam. Kapasiteten i regionen opplyses som god, og ventetiden fra indikasjon er stilt til behandlingsstart er svært kort.

Jeg viser til svarene fra de regionale helseforetakene der det framgår at rammeavtalen mellom Legeforeningen og de regionale helseforetakene gir føringer for hvilke krav som stilles til avtalepraksis generelt. Ifølge de regionale helseforetakene stilles det ikke spesifikke krav til utstyr eller behandlingstilbud i avtalene med den enkelte hudlegespesialist, da hva som er nødvendig utstyr og behandlingsopplegg, må vurderes ut fra pasientenes behov, faglig utvikling og tilgjengelige behandlingsalternativer.

Svar fra Jan Christian Vestre · 03.07.2026

Ifølge Helsedirektoratet er PMOS (polyendokrint metabolsk ovarialsyndrom), tidligere betegnet som PCOS (polycystisk ovariesyndrom), en tilstand som rammer anslagsvis 10–15 prosent av kvinner. Navneendringen, som ble innført i år, er begrunnet i et ønske om å synliggjøre at tilstanden påvirker flere organsystemer enn det den tidligere betegnelsen ga inntrykk av. Kvinner med PMOS har, slik representanten påpeker, økt risiko for en rekke helseutfordringer, herunder type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, obstruktiv søvnapné, ufrivillig barnløshet, svangerskapskomplikasjoner, kreft i livmorslimhinnen, samt psykiske lidelser som angst og depresjon.

Regjeringen legger vekt på at helse- og omsorgstjenestene skal holde høy kvalitet, og at tiltak som iverksettes, skal være kunnskapsbaserte. I regjeringens kvinnehelsestrategi understrekes betydningen av økt kunnskap om kvinnehelse generelt. Strategien peker også på behovet for mer kunnskap om tilstander der sykdomsmekanismene ikke er tilstrekkelig kartlagt, hvor det mangler diagnosespesifikke tester, og hvor det ikke foreligger sikker eller tilstrekkelig virksom behandling. PMOS er en slik tilstand. Det er fortsatt begrenset kunnskap om de underliggende mekanismene ved sykdommen, og PMOS er én av flere kvinnesykdommer hvor det er behov for økt kunnskap både i befolkningen og blant helsepersonell. Det er også behov for mer forskning for å styrke grunnlaget for bedre utredning, behandling og oppfølging av den enkelte kvinne. Derfor er det viktig at NTNU har et forskningsmiljø som studerer polycystisk ovariesyndrom (PCOS) både hos gravide og ikke-gravide kvinner. Forskningsmiljøet omfatter flere kliniske og epidemiologiske studier og deltar i nasjonalt, nordisk og internasjonalt samarbeid. Betydningen av internasjonalt samarbeid er svært viktig for å få mer kunnskap.

Jeg ønsker også å legge til at vi gjennom statsbudsjettet hvert år øremerker midler til helseforskning, både gjennom de regionale helseforetakene og gjennom Norges forskningsråd. Vi øremerker årlig 20 millioner kroner til forskning på kvinnehelse og kjønnsperspektivet. Disse øremerkede midlene komplementerer de øvrige forskningsmidlene. Departementet styrer ikke innretningen på utlysningene, men utlysningene favner ofte bredt. Det er derfor svært viktig at forskere innenfor denne konkrete tematikken søker om midler når disse lyses ut. Siden Norge deltar i EUs forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont Europa, kan også norske forskere søke om forskningsmidler her.

På helsenorge sin nettside om kvinnehelse ble det i mai publisert informasjon om PMOS: Polyendokrint Metabolsk Ovarialsyndrom (PMOS) - Helsenorge. Her kan kvinner og deres pårørende finne kvalitetssikret informasjon med anbefalinger knyttet til livsstilsendringer og det gis også anbefalinger om behandling med legemidler.

Behandling av PMOS er individuelt tilpasset og avhenger av symptombilde og livsfase. En sunn livsstil med regelmessig fysisk aktivitet, balansert kosthold, vektkontroll og tilstrekkelig søvn og hvile er grunnleggende. Det finnes flere medikamentelle behandlingsalternativer. Blant annet kan p-piller med østrogen gi mer forutsigbare blødninger og redusere uønsket hårvekst og kviser, mens metformin kan øke kroppens insulinfølsomhet og lette vektnedgang. Fertilitetsbehandling kan også være aktuelt for kvinner med PMOS som ønsker å bli gravide. All medikamentell behandling av PMOS i Norge skjer imidlertid utenfor godkjent indikasjon («off-label»), og behandlende lege tar dermed et særskilt ansvar for bruken. Behovet for legemidler med formell godkjenning for bruk ved denne tilstanden er internasjonalt anerkjent. Fraværet av slik godkjenning gjør det særlig krevende å etablere stønadsordninger, ettersom det stilles krav om at det foreligger tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for effekt, og at prioriteringskriteriene er oppfylt.

Kvinner med PMOS har behov for et tverrfaglig behandlingstilbud da plagene er sammensatte med både fysiske og psykiske plager. Det er også viktig at den enkelte kvinne med PMOS får en konkret medisinsk vurdering av sin tilstand da den kan arte seg forskjellig fra kvinne til kvinne.