Jorunn Gleditsch Lossius

Svar fra barne- og familieministeren · 22.06.2026

Jeg har fått oversendt spørsmålet fra barne- og familieministeren, ettersom jeg som arbeids- og inkluderingsminister har ansvar for inntektssikringsordninger som skal bidra til økonomisk trygghet.

Jeg tar på største alvor at personer som opplever vold i nære relasjoner, kan oppleve det som vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold av økonomiske grunner.

Representanten viser til at overgangsstønaden skal fases ut for hovedgruppen av mottakere, og at dette kan ramme voldsutsatte. Jeg mener at overgangsstønaden ikke er, og har aldri vært, en treffsikker løsning for å sikre voldsutsatte økonomisk trygghet i en overgangsfase. Overgangsstønad er regulert i folketrygdloven kapittel 15 om stønad til enslig mor eller far. Den nåværende ordningen er en generell inntektssikringsordning som skal sikre inntekt for personer med aleneomsorg for barn, og gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de blir i stand til å forsørge seg selv ved arbeid.

Stønad til enslig mor eller far, inkludert overgangsstønad, fases ut for hovedgruppen av mottakere fra 1. juli i år, og gjelder for nye tilfeller. Samtidig vil regjeringen beholde stønad til enslig mor eller far for dem med størst behov. Enslige foreldre med barn under 14 måneder, samt enslige med særlig tilsynskrevende barn, vil fortsatt kunne få overgangsstønad.

Et sentralt hensyn for å gjøre endringer er å legge til rette for aktiv deltakelse og overgang til arbeid. Arbeid er avgjørende for økonomisk trygghet og selvstendighet. Lange og passive stønadsperioder kan redusere tilknytning til arbeidslivet. Overgangsstønaden har hatt en varighet som i mange tilfeller gir en lang omstillingsperiode, og som kan svekke tilknytningen til arbeidslivet. I tillegg har det skjedd store samfunnsendringer siden ordningen ble innført. I dag finnes det et godt utvalg av universelle og målrettede velferdsordninger som i større grad støtter opp under deltakelse i arbeid, også for enslige forsørgere. Verken Danmark, Finland eller Sverige har egne livsoppholdsytelser til aleneforeldre.

For personer som bryter ut av et voldelig forhold, finnes det flere ordninger som samlet sett skal ivareta behovet for økonomisk og praktisk støtte. Personer som står uten inntekt og ikke kan forsørge seg selv, kan få økonomisk sosialhjelp til å dekke nødvendige levekostnader. Arbeids- og velferdsetaten (Nav) tilbyr veiledning og oppfølging, inkludert bistand til å komme i arbeid, som kan tilpasses den enkeltes situasjon og behov, også i krevende livssituasjoner. Familiepolitiske ordninger reduserer utgifter og legger til rette for at foreldre kan være i arbeid, som rett til barnehageplass og redusert foreldrebetaling i barnehage og SFO. I tillegg er det etablert et hjelpeapparat for personer utsatt for vold i nære relasjoner, herunder krisesentertilbud. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) - Trygghet for alle ligger til grunn for videre innsats på området.

Jeg har forståelse for representantens bekymring, og det er viktig å følge med på hvordan endringer i ordninger som overgangsstønaden virker for ulike grupper. Samtidig mener regjeringen at en utfasing av stønad til enslig mor eller far for hovedgruppen av mottakere som kan få flere i arbeid, kombinert med et bredt sett av andre inntekts- og tjenesteordninger, samlet sett gir et bedre grunnlag for varig økonomisk trygghet.

Svar fra kunnskapsministeren · 18.06.2026

Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig for noen familier hvor foreldrene er døve eller døvblinde, mens barna er hørende. Etter opplæringsloven er vilkåret for å få opplæring i og på tegnspråk at eleven har en hørselshemming. Det stilles ikke krav til graden av hørselshemming eller en sakkyndig utredning. Det skal være en lav terskel for hva som regnes som en hørselshemming. Ved innlemmelsen av CRPD i menneskerettsloven ble det konkludert med at opplæringsloven var i tråd med CRPD.

Som representanten påpeker, gir opplæringsloven ikke rett til opplæring i eller på tegnspråk til elever som har foreldre eller søsken med hørselshemming. Det gjaldt heller ikke noen slik rett etter tidligere opplæringslov. Likevel har Statped i enkelte tilfeller gitt et tilbud til barn av døve foreldre. Statped må prioritere tjenester til de som har rett på tegnspråkopplæring etter opplæringsloven, slik at tilbudet får best mulig kvalitet. Dette er nødvendige prioriteringer, ikke minst på bakgrunn av at tilgangen til tegnspråkkompetanse er begrenset. En utvidelse av gruppen som skal få et tilbud om deltidsopplæring i tegnspråk i Statped, vil svekke Statpeds oppfølging av elever med lovfestede rettigheter og kreve mer kompetanse og økte ressurser til organisasjonen.

Det er selvsagt viktig at barn kan kommunisere med sine foreldre, og det er naturlig at barn av tegnspråklige foreldre lærer seg tegnspråk hjemme i oppveksten. Jeg mener det er et viktig prinsipp at ressursene, rettighetene og pliktene som følger av opplæringsloven knytter seg til eleven på skolen sin egen hørselshemming.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 03.06.2026

Jeg vil understreke at BPA er et viktig bidrag til likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand. For personer i denne situasjonen betyr BPA mye for muligheten til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv. Samtidig vet vi at denne ordningen ikke fungerer godt nok i dag. Praksis varierer fra kommune til kommune og brukerorganisasjoner etterlyser større forutsigbarhet knyttet til ordningen.

Dette er også bakgrunnen for at Regjeringen har satt ned et eget Ekspertutvalg for BPA. Dette er et viktig arbeid. Hensikten med Ekspertutvalget er å sikre at BPA-ordningen bidrar til likestilling, likeverd og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i alle landets kommuner. Ekspertutvalget skal levere sin innstilling 15. desember 2026.

Som representanten er kjent med er BPA en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Dette er kommunale tjenester hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven. I samsvar med grunnleggende kommunalpolitiske prisnipper står kommunene relativt fritt til selv å organisere og innrette sine tjenester på en mest mulig hensiktsmessig måte ut fra lokale forhold og behov. Tjenestetilbudet vil derfor være innrettet noe ulikt fra kommune til kommune.

Jeg er imidlertid opptatt av at kommunene tar i bruk dette verktøyet til beste for brukerne. Jeg har derfor sørget for at departementet har sendt ut et rundskriv om BPA til landets kommuner og statsforvaltere. I rundskrivet vises det til pasient- og brukerrettighetsloven som gir en særskilt rett til å kreve tjenester organisert som BPA dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt. Det fremheves i rundskrivet at det er av sentral betydning at kommunene aktivt tar i bruk denne organisasjonsformen, og kommunene oppfordres til aktivt å ta i bruk Helsedirektoratets veiledning om ordningen i «Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA» (IS-2313).

Parallellt med at Ekspertutvalget BPA skal komme med sitt forslag til fremtidig innretning og organisering av BPA-ordningen, arbeider Regjeringen med en helsereform der vi ser på organseringen og innretningen av hele helse- og omsorgssektoren. Dette fordi vi hele tiden må være villige til å omstille, for å sikre innbyggerne gode og likeverdige tjenester.

Svar fra kultur- og likestillingsministeren · 01.06.2026

Jeg er opptatt av at tivoliregelverket skal ivareta sikkerheten til konstruksjon og drift av ulike fornøyelsesinnretninger. Det er mange barn og voksne som bruker innretningene og denne bruken er sesongbetont og intensiv, noe som kan øke risikoen for uønskede hendelser.

Statens jernbanetilsyn har som oppgave å føre tilsyn med at regelverket overholdes. Regelverket stiller minstekrav til konstruksjon og drift av fornøyelsesinnretninger, og det er funksjonelt utformet. Dokumentasjonen som virksomheten må ha for å kunne få driftstillatelse, skal være tilpasset virksomhetens art og omfang. Omfanget av dokumentasjonen er mindre for små virksomheter med driftstillatelse for enkle innretninger, og anses å være forholdsmessig. Jeg vil samtidig påpeke at de minste oppblåsbare innretninger med grunnflate under 10 kvm som hovedregel ikke omfattes av tivoliregelverket og trenger derfor ikke driftstillatelse.

Det er gebyrforskriften for fornøyelsesinnretninger som krever at virksomheter med driftstillatelse betaler et årlig gebyr. Jeg er opptatt av at gebyrene ikke skal være unødvendig belastende for virksomhetene, men det må samtidig bidra til å sikre at Statens jernbanetilsyn gjennom sitt arbeid kan opprettholde et nødvendig sikkerhetsnivå. Mindre oppblåsbare innretninger ligger alltid i den minste gebyrklassen med lavest gebyrsats. I 2026 er årsgebyret for innretninger i denne klassen kr. 4 070,- og ansees ikke urimelig da det skal dekke alt av kostnader knyttet til saksbehandling i forbindelse med tilsyn med fornøyelsesinnretninger.

Svar fra barne- og familieministeren · 01.06.2026

Barnevernsutvalget leverte NOU 2023: 7 i mars 2023. Dette var en uavhengig og helhetlig gjennomgang av barnevernet. Utvalget hadde som mandat å vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid. Utredningen tar blant annet for seg temaer som rettssikkerhet, undersøkelsespraksis, bruk av sakkyndige, grunnlaget for og praksis ved tvangsvedtak og klagemuligheter. Utvalget foreslo flere tiltak for å styrke rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet. Utredningen var på bred høring, og inngår i kunnskapsgrunnlaget for Kvalitetsløftet i barnevernet, jf. Prop. 83 L (2024–2025).

Flere av forslagene fra Barnevernsutvalget er allerede fulgt opp eller under arbeid. For å sørge for at undersøkelsessaker blir mer treffsikre og ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, skal kommunene få veiledning om innføring av en modell med trinnvis siling av undersøkelsessaker. Det er innført en presisering i barnevernsloven for å få bedre fram at undersøkelsens omfang skal stå i forhold til bekymringens alvor. Dette kan bidra til raskere avklaringer og avslutning av mindre alvorlige saker. Departementet har også fått opprettet en ny utdanning for sakkyndige for å heve kvaliteten på arbeidet, og det skal igangsettes et forsøk med tverrfaglige samarbeidsmodeller i undersøkelsesfasen.

Barnevernssakene mot Norge i EMD har bidratt til at viktige sider ved norsk barnevern er blitt grundig belyst. Høyesterett har klargjort hvordan dommene fra EMD skal forstås i norsk sammenheng, slik at de hensyntas i domstolenes praksis. Som et resultat av dommene er blant annet barnevernslovens krav til avgjørelsesgrunnlag, avveininger og konkrete begrunnelser tydeliggjort.

Det er en viktig oppgave for departementet å følge med på tilstanden i barnevernssektoren. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) nedlegger et betydelig arbeid for å samle inn kunnskap og vurdere ulike sider ved praksis i barnevernet, bl.a. gjennom statistikk og det årlige Barnevernsbarometeret. Mye kunnskap innhentes også gjennom Statens helsetilsyn, som er overordnet tilsynsmyndighet for barnevernet, og fra statsforvalter som er regional tilsynsmyndighet og klageinstans. Videre har Riksrevisjonen jevnlige forvaltningsrevisjoner på barnevernsfeltet. I 2025 leverte Riksrevisjonen Dokument 3:10 (2024−2025), Undersøkelse av årsaker til utfordringer i barnevernet. Sektortilstanden belyses også gjennom et betydelig innslag av forskning, som i stor grad er finansiert gjennom Norges Forskningsråd og Bufdir.

Når det gjelder undersøkelsespraksis, er det naturlig å vise til BARN-Nemnd ved Universitetet i Bergen og prosjektet «Fra bekymring til beslutning» ved RKBU Nord. Disse prosjektene bidrar med verdifull kunnskap om barnevernets undersøkelser, beslutninger og praksis. Jeg har også bedt Bufdir sørge for å etablere et kunnskapsgrunnlag om ulike modeller for involvering av barn og foreldre i undersøkelsesfasen. Hensikten er å undersøke om det er modeller som gir bedre samarbeid mellom barn, foreldre og barnevern i en tidlig fase av barnevernssaken. Videre er direktoratet bedt om å sørge for mer kunnskap om frivillige plasseringer og om tilsynsordningen for barn som er plassert utenfor hjemmet. I tillegg varslet regjeringen i Prop. 83 L (2024–2025) at vi vil innføre en jevnlig rapportering om rettstilstanden i barnevernet. Dette er i tråd med Barnevernsutvalgets anbefalinger.

Jeg mener det ikke er behov for å sette ned et nytt utvalg for ytterligere utredning av mange av de samme spørsmålene som Barnevernsutvalget besvarte. I stedet for nye utredninger bør hovedprioriteten være å følge opp de anbefalingene som allerede foreligger. Når det gjelder muligheten for å se på saker på nytt, viser jeg til at vi allerede har et helhetlig system for dette, med muligheter for klagebehandling, uavhengig domstolsprøving og ordning for rettferdsvederlag ved svikt. En rettskraftig avgjørelse om omsorgsovertakelse er dessuten ikke til hinder for å prøve spørsmålet med krav om opphevelse og gjenforening. Behovet for fortløpende vurdering av vedtaket ivaretas gjennom muligheten til å kreve opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7. Jeg mener det ikke trengs en gjenopptakelseskommisjon i tillegg til disse ordningene.

Svar fra barne- og familieministeren · 12.05.2026

Den viktigste ressursen i barnevernet er de ansatte. Deres kompetanse er avgjørende for at barn og familier skal få riktig og god hjelp. Regjeringen arbeider på flere områder for at barn og familier skal møte et barnevern med høy barnevernsfaglig kompetanse og god forståelse for barnas behov og helhetlige situasjon.

Da regjeringen i Prop. 83 L (2024–2025) la fram kvalitetsløftet for barnevernet, varslet vi en ny retning for kompetansearbeidet i det kommunale barnevernet, med mer vekt på kompetanseutvikling etter ansettelse. De lovpålagte kravene til masterutdanning i barnevernstjenestene ble begrenset til å gjelde leder og stedfortreder. Endringen gir større fleksibilitet i møte med rekrutteringsutfordringer, som vi vet er en utfordring i mange kommuner. Den gir også bedre mulighet til å tilpasse kompetanseutviklingen til lokale behov og den enkelte medarbeider og til å koble utdanning og praksis på nye måter. Et eksempel er ordningen med et veiledet førsteår for nyansatte, som nå prøves ut i seks kommuner.

Endringen i utdanningskravene innebærer ikke at regjeringen senker ambisjonene for kompetansearbeidet, men at arbeidet vil skje med andre virkemidler. Departementet følger opp kompetansebehovet i kommunene gjennom en omfattende kompetansesatsing, som forvaltes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Regjeringen har i 2026 satt av om lag 200 mill. kroner til kompetansetiltak og tilrettelegging for kompetanseheving i det kommunale barnevernet. Satsingen omfatter tilskudd som kommunene kan bruke til kvalitetsutvikling lokalt og til å frigjøre tid for at ansatte kan ta videreutdanning og masterutdanning. Muligheten for tilskudd og de øvrige tiltakene vil bli videreført. Bufdir jobber også med å utvikle nye etterutdanningstilbud for ansatte.

Jeg har i tillegg tatt initiativ til å utarbeide en egen kompetanseplan for det kommunale barnevernet. Planen skal beskrive mål og virkemidler for kompetanseutviklingen i årene framover. Arbeidet med kompetanseplanen skal skje i samarbeid med partene og universitets- og høyskolesektoren. Jeg er overbevist om at vi lykkes best dersom vi samler oss om nasjonale mål og jobber sammen om å følge dem opp.

For at de ansattes kompetanse skal utnyttes best mulig, er det også utviklet et faglig rammeverk for det kommunale barnevernet – Barnevernsfaglig kvalitetssystem – som er integrert i barnevernstjenestenes fagsystemer. Kvalitetssystemet gir faglig og juridisk støtte i undersøkelses- og tiltaksarbeidet. Det er et viktig verktøy i tjenestenes arbeid med å få etablert en helhetlig, faglig forståelse av barnas og familiens behov og ressurser i den enkelte sak. De aller fleste barnevernstjenester har tatt systemet i bruk. Bufdir har utviklet et tilsvarende faglig rammeverk for barnevernsinstitusjonene, basert på de samme prinsippene.

I barnevernsinstitusjonene skal det til enhver tid være forsvarlig bemanning og kompetanse, og ansatte må ha tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen tilpasset institusjonens målgruppe. Dette stilles det krav om i barnevernsloven. Det stilles som utgangspunkt krav om relevant bachelorutdanning, men institusjonene kan også ansette personer under utdanning og personer med lang, relevant arbeidserfaring. Dette gir institusjonene mulighet til å bygge fagmiljøer med bred kompetanse tilpasset barnas ulike behov. Tall fra SSB viser en tydelig økning i andelen årsverk med høyskole- og universitetsutdanning siden 2020.

Mange av barna som bor i barnevernsinstitusjon, har også behov for helsehjelp. Jeg samarbeider derfor tett med helse- og omsorgsministeren for å sikre god tilgang på helsefaglig kompetanse i institusjonene. Målet er at alle institusjoner skal ha tilknytning til et helseteam fra spesialisthelsetjenesten. Dette arbeidet er godt i gang.

Regjeringen fortsetter innsatsen for å sikre nødvendig kompetanse i barnevernet. Arbeidet skjer gjennom tydelige krav til forsvarlighet, målrettet kompetanseutvikling, bedre faglige verktøy og styrket tilgang på kompetanse fra andre tjenester. Målet er at barn og familier skal møtes av stabile fagmiljøer med god erfaring og relevant kompetanse, uavhengig av hvor i landet de bor.

Svar fra kunnskapsministeren · 13.04.2026

Dette temaet ligger under mitt ansvarsområde som forsknings- og høyere utdanningsminister og besvares derfor av meg.

Universitetene og høyskolenes ansvar for å prioritere ressursene mellom ulike aktiviteter, herunder mellom ulike utdanninger, er ikke noe nytt som ble innført med endringene i finansieringssystemet i 2025. Dette ansvaret lå til grunn også før endringene. Som del av det har institusjonene ansvar for å dimensjonere tilbudet sitt i tråd med både søkernes ønsker og samfunnets og arbeidslivets behov for kompetanse. Endringene i finansieringssystemet skal gjøre institusjonene bedre i stand til å gjøre prioriteringer ved egen institusjon og svare på det brede samfunnsoppdraget og helheten i regjeringens prioriteringer for sektoren. Jeg vil også minne om at endringene i kategorier og satser gjelder alle fagområder og at hensynene til små fag gjør seg gjeldende innenfor flere fagområder.

Kunnskapsdepartementet har en formalisert styringsdialog med universitetene og høyskolene, blant annet gjennom tildelingsbrev og etatsstyringsmøter. I denne styringsdialogen følger departementet opp institusjonenes måloppnåelse på sektormål og utviklingsavtale, og hvordan de følger opp nasjonale mål og prioriteringer for dimensjonering av studietilbudene. I tildelingsbrevene har departementet de siste årene lagt økt vekt på at institusjonene styrker sin evne til utvikling og omstilling, herunder omdisponeringer innenfor egen ramme for å støtte opp under de prioriterte kompetansebehovene. Institusjonene er også bedt om å varsle Kunnskapsdepartementet i god tid dersom de vurderer å legge ned små fag av nasjonal betydning.

Som jeg viste til i mitt forrige svar, er vi i gang med å utarbeide nye utviklingsavtaler med de statlige universitetene og høyskolene som skal gjelde fra 2027. Departementet forventer at alle institusjoner, i dialog med andre der relevant, vurderer om behovet for å styrke samarbeid og arbeidsdeling kan være et aktuelt utviklingsområde i avtalen. Samarbeid og arbeidsdeling kan særlig være aktuelt for utdanningstilbud som har små og sårbare fagmiljø og få studenter. Dette kan bidra til å styrke kvaliteten og opprettholde utdanninger der fagmiljøene i dag er små og fragmenterte.

Jeg er også i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet og samfunnet og arbeidslivets kompetansebehov. Dette gjør vi fordi vi har behov for å forsterke arbeidet med å sikre den kompetansen Norge trenger i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere når knappheten på arbeidskraft øker. De nye utviklingsavtalene blir en sentral del av dette arbeidet.

Vi har altså mange virkemidler. Det er viktig å holde fast ved at styringen av universiteter og høyskoler skal være på et overordnet nivå. Dette må vi gjøre på en klok måte i tett samarbeid med sektoren. Nasjonale myndigheter bør definere prioriteringene og behovene, men jeg tror ikke vi er de beste til å vurdere hvordan hvert enkelt tilbud og sammensetningen av studieporteføljen skal se ut. For å finne ut av dette må universitetene og høyskolene blant annet ha nær kontakt med lokalt næringsliv, kommunene, helse- og velferdstjenestene, for å nevne noen. Det har de på en helt annen måte enn nasjonale myndigheter har forutsetninger for. Mitt ansvar som statsråd er å bidra med overordnet styring, en tydelig retning, og sikre at institusjonene finner gode løsninger på å møte samfunnsbehovene.

Svar fra kultur- og likestillingsministeren · 16.04.2026

Prinsippet om armlengdes avstand er en bærebjelke i norsk mediepolitikk, og er etter mitt syn godt ivaretatt i dagens ordninger. Produksjonstilskuddet tildeles etter objektive kriterier som er fastsatt i forskrift og som forvaltes av Medietilsynet, uavhengig av politisk styring i den enkelte sak. Dette sikrer at beslutninger om mediestøtte fattes uavhengig av enkeltaktører i bransjen – uansett hvor store de måtte være.

Den samlede mediestøtten fastsettes av Stortinget for fire år av gangen, og de neste styringssignalene skal behandles høsten 2026. Jeg vil naturligvis følge utviklingen i mediemarkedet nøye, men jeg ser i dag ikke behov for å endre innretningen av pressestøtteordningen av hensyn til konserntilknytning og konsolidering i mediemarkedet.

Av representantens begrunnelse fremgår det at bakgrunnen for spørsmålet er utnevnelsen av en statssekretær i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som har permisjon fra sin stilling.

Det følger av Håndbok for politisk ledelse del I punkt 4.2 at politisk ledelse ikke kan ha permisjon uten skriftlig samtykke fra statsministeren eller stabssjefen. Den aktuelle statssekretæren har fått slikt samtykke.

Det er avgjørende at befolkningen kan ha tillit til at beslutninger i regjeringen og departementene fattes uavhengig av særinteresser og personlige bindinger. Dette hensynet ivaretas gjennom flere regelsett, herunder habilitets- og karantenereglene. Forvaltningslovens habilitetsregler gjelder fullt ut for politisk ledelse, og habilitet skal vurderes konkret i hver enkelt sak. Karanteneloven gir Karantenenemnda hjemmel til å ilegge politisk ledelse karantene og/eller saksforbud ved overgang fra politisk stilling til virksomhet utenfor statsforvaltningen.

Habilitet er noe det enkelte medlem av politisk ledelse selv vurderer i hver sak. Den enkelte kan også be om hjelp fra embetsverket. Habilitetsreglene er grundig behandlet i Håndbok for politisk ledelse kapittel 2.3, og alle som tiltrer politisk ledelse får opplæring i habilitetsregelverket.

For å unngå enhver tvil har den aktuelle statssekretæren ved tiltredelse, i dialog med embetsverket, etablert en praksis der hun ikke involveres i behandlingen av eventuelle saker som kan berøre organisasjonen hun har permisjon fra sine interesser.

Svar fra barne- og familieministeren · 07.04.2026

Regjeringen har et tydelig mål om flere i arbeid, mindre forskjeller, og trygghet for alle. Dette er særlig viktig for familier som står i en krevende økonomisk situasjon, og for dem som trenger velferdsstaten mest. I møte med høye levekostnader og usikkerhet er vårt viktigste tiltak ansvarlig økonomisk styring, kombinert med sterke, universelle ordninger og målrettet støtte til dem som har minst.

Arbeid er den viktigste kilden til økonomisk trygghet. Alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det. Arbeid gir selvstendighet, frihet og en lønn å leve av. Tall fra SSB viser at husholdninger uten sysselsatte medlemmer hadde over ni ganger så høy risiko for lavinntekt som hushold med minst én sysselsatt. Derfor er det viktigste vi gjør å få flere i arbeid. Regjeringens jobbpakke og forsterkede innsats for å få flere i jobb er sentrale tiltak. I 2026 er budsjettet styrket med 550 millioner kroner til ulike arbeidsrettede tiltak. Siden vi kom i regjeringen har nesten 170 000 flere kommet i arbeid.

Regjeringen har, sammen med budsjettpartnere, styrket det universelle velferdstilbudet for barn og unge gjennom billigere velferd. Vi har gjort store grep for å utjevne forskjeller, og bedret familieøkonomien. Barnetrygden er økt betydelig, og utgjør nå over 2 000 kroner i måneden for alle barn under 18 år. Ifølge SSB har økt barnetrygd bidratt til å motvirke lavinntekt blant barnefamilier. Maksprisen i barnehagen er også redusert fra 3 315 kroner i 2022 til 1 200 kroner per måned i 2025. Vi har også innført gratis barnehage for det tredje barnet når barna i familien går i barnehagen samtidig. Det er innført 12 timer gratis SFO fra første til tredje trinn, samt for fjerde trinn i levekårsutsatte områder. Vi har også en god strøm-støtteordning og Norgespris på strøm som sikrer husholdningene mer stabile strømkostnader.

Regjeringen og flertallet på Stortinget har også tatt flere viktige grep for å styrke økonomien til dem som merker prisveksten sterkest. Det har vært gjort blant annet gjennom høyere minste-satser i AAP, uføretrygd og kvalifiseringsstønad, og de veiledende satsene for sosialhjelp ble økt ekstraordinært med 10 prosent i 2023, og justeres opp årlig i henhold til prisveksten.

Det økte tilbudet av matutdelingen viser at frivillige organisasjoner gjør en uvurderlig jobb for vanskeligstilte. Det er positivt at vi har et samfunn hvor frivilligheten stiller opp. Det skal likevel ikke være sånn at man er nødt til å gå til frivillige organisasjoner for å få mat. Personer som ikke har nødvendige midler til mat, bør kontakte Nav-kontoret. Nav-kontoret skal gi råd og veiledning til personer som befinner seg i en vanskelig situasjon, og kan foreta en konkret vurdering av hjelpebehovet i det enkelte tilfellet. En person som mangler det helt nødvendigste og som befinner seg i en nødssituasjon kan ikke avvises, og en søknad kan ikke avslås med den begrunnelse at vedkommende kan henvende seg til familie, venner, veldedighetstilbud eller lignende. Jeg vil også vise til at nyankomne flyktninger utgjør over halvparten av de som står i matkø, og tre fjerdedeler av mottakerne er født utenfor Norge. Mottakere med bakgrunn fra Ukraina er den største enkeltgruppen på 40 prosent av utvalget. Det er også rundt tre av fire som mottar en eller flere inntektssikringsytelser fra det offentlige, men kun rundt en tredjedel som mottar folketrygdytelser.

Mange av mottakerne av mathjelp står følgende utenfor arbeidslivet. Derfor er det viktigste regjeringen gjør å få flere i arbeid. Det er viktig for å sikre varig trygg økonomi også for denne gruppa.

Svar fra barne- og familieministeren · 07.04.2026

Navs praksis skal samsvare med gjeldende lovverk. I den grad det ikke er det skal praksis rettes opp i. Kravet som er omtalt, om at mor må være i aktivitet også i perioder far vil utsette sitt uttak, har Trygderetten støttet helt frem til mer nylige kjennelser. Når Trygderetten nå mener praktiseringen til Nav ikke kan opprettholdes, er det viktig å få klargjort hvordan regelverket skal forstås og praktiseres. Kjennelsene fra Trygderetten etterlater en uklar rettstilstand, fordi retten har ulike begrunnelser for sitt resultat. Derfor er det nødvendig å prøve få en nærmere avklaring gjennom rettsapparatet av hva som er riktig forståelse av regelverket. På den bakgrunn deler jeg Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering av at det er behov for å løfte problemstillingene som Trygderettens kjennelser reiser til lagmannsretten. Når lagmannsretten har gitt sin vurdering, så må det tas stilling til hvordan den følges opp. Vi vil sørge for at praktiseringen av regelverket er i tråd med loven.

Svar fra forsknings- og høyere utdanningsministeren · 05.03.2026

Finansieringssystemet for universitetene og høyskolene ble forenklet med virkning fra og med 2025 for å gi institusjonene mer handlingsrom og ansvar for å utvikle sin virksomhet i tråd med målene for sektoren og den enkelte virksomhet. Målet er å styrke institusjonenes evne til å gjøre prioriteringer ved egen institusjon. Det gjelder disponeringen mellom ulike aktiviteter som forskning og utdanning og mellom ulike utdanninger. Slik sett støtter endringene opp om rammefinansieringen av universitetene og høyskolene.

Den resultatbaserte uttellingen i budsjettet for 2025 var basert på endringen i resultater fra 2022 til 2023, multiplisert med de nye satsene. Uttellingen i budsjettet for 2026 er basert på resultatendringen fra 2023 til 2024. Det er på samme måte som i det gamle systemet. Jeg minner om poenget i mitt forrige svar om at endringene ikke innebar en endring i finansiering av den enkelte institusjon, og at dersom tallet på avlagte studiepoeng i et studieprogram holder seg på samme nivå som tidligere, vil endringene i finansieringssystemet ikke medføre noen endring i bevilgning. Både under det gamle og det nye systemet har styrene ved institusjonene ansvaret for å disponere bevilgningen slik at de overordnede målene nås best mulig, uavhengig av satsene og kategoriene i finansieringssystemet.

Forenklingen av kategoriene i finansieringssystemet innebærer ikke at det ikke lenger er en anerkjennelse av at enkelte utdanninger er dyrere å drive. Forenklingen gjør det tydeligere enn før at satsene ikke er ment å uttrykke hva de faktiske kostnadene bør være for hver enkeltutdanning. Til tross for at de gamle satsene var relativt grove, var det også en lang rekke enkeltutdanninger som var plassert enkeltvis, blant dem enkelte kunstutdanninger. Dette var imidlertid ikke systematisk, og det ga et inntrykk av at kategoriene var mer fininnstilt til de naturlige kostnadsforskjellene mellom ulike utdanninger enn det som var tilfellet. Mange små utdanninger vil ha høye kostnader per student. Og noen utdanninger bør være små – der det er viktig for samfunnet at det uteksamineres kandidater, men hvor behovet dekkes av et lavt antall uteksaminerte. Dette er imidlertid ikke særskilt for utøvende kunstutdanninger. Slike tilbud finnes også innenfor andre fagområder, som humaniora, realfag og helsefag. Det finnes også andre grunner, som behov for utstyr og infrastruktur, til at noen utdanninger har høyere kostnader per student enn andre. Jeg har tillit til at institusjonene er i stand til å gjøre disse vurderingene for utdanningene sine, også de kunstneriske utdanningene.

Som representanten viser til, benyttes det nå i hovedsak en standardsats ved tildeling av midler til nye studieplasser. Å benytte en standardsats er i tråd med politikken om institusjonene sitt ansvar for å dimensjonere de enkelte utdanningene. Også her er det samme system som for andre utdanninger. At det nå er innført en felles sats for tildeling av midler til nye studieplasser, har ingen konsekvens for eventuelle kapasitetsendringer som institusjonene selv prioriterer innenfor sine gjeldende rammer.

Dersom det i årene fremover skulle bli aktuelt å øke kapasiteten på utdanninger hvor standardsatsen er utilstrekkelig for å ivareta god nok kvalitet, vil det kunne vurderes tilleggsbevilgninger for de aktuelle institusjonene. Studieplassatsen er en standard for ordinære kapasitetsendringer, og legger ingen begrensninger på at det i særskilte tilfeller kan være aktuelt med andre typer bevilgninger. Det vil avhenge av prioriteringene i de enkelte budsjettene.

Jeg mener vi må forsterke arbeidet med å sikre den kompetansen Norge trenger. Vi er derfor i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å arbeide mer systematisk med hvordan vi kan sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet og den kompetansen samfunnet og arbeidslivet trenger, i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere når knappheten på arbeidskraft øker. De nye utviklingsavtalene med de statlige universitetene og høyskolene som skal gjelde fra 2027, blir en viktig del av dette. I dette arbeidet ber vi universitetene og høyskolene blant annet om å arbeide med prioritering og arbeidsdeling, slik at samfunnet og arbeidslivet får den kompetansen som trengs, både på kort og lang sikt, herunder også de kunstfaglige utdanningene. Dette handler ikke om at noe er viktig og noe ikke er det, men om balansen mellom ulike utdanninger. Disse grepene er etter mitt syn bedre enn å forsøke å reflektere utdanningspolitiske prioriteringer gjennom et finmasket insentivsystem.

Svar fra kunnskapsministeren · 09.03.2026

Seksuell trakassering er totalt uakseptabelt, uavhengig om det skjer på skolen eller på andre arenaer. Tallene representanten viser til understreker at seksuell trakassering og overgrep er et samfunnsproblem, og jeg vil berømme representanten for å sette søkelyset på et viktig problem.

Det er kommunen og fylkeskommunen som skoleeiere som har ansvaret for at elevene har det trygt og godt på skolen. Arbeidet med at elever skal ha det trygt og godt på skolen er en del av det grunnleggende oppdraget skolen har. For å sikre elevenes rett til et trygt og godt skolemiljø, har skolen en aktivitetsplikt. Det betyr blant annet skolen har en plikt til å sette inn egnede tiltak. Når skolen setter inn tiltak for en elev, skal skolen lage en skriftlig plan for tiltakene. I saker hvor oppførselen til en elev går ut over tryggheten til en medelev – for eksempel gjennom seksuell trakassering – kan også pålagt skolebytte være et aktuelt tiltak, dersom mindre inngripende tiltak ikke kan avhjelpe situasjonen.

Opplæringsloven er helt tydelig. Alle elever har rett til å ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring, jf. opplæringsloven § 12-2. Skolen skal ha nulltoleranse mot krenkende oppførsel som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Dette inkluderer også seksuell vold og seksuell trakassering. Skolen har ansvar for å sørge for et godt og trygt skolemiljø til en elev, uavhengig av om overgrepet mot eleven har skjedd på skolen eller i fritiden.

Skolen har en sentral rolle i å forebygge seksuell trakassering og overgrep gjennom det holdningsskapende arbeidet som skjer i skolen. Fellesskolen er en viktig arena for utvikling av holdninger og diskutere sentrale samfunnsspørsmål, for eksempel likestilling og seksuell trakassering. Dette kommer også tydelig fram i læreplanverket. Blant annet skal elevene etter 4. trinn kunne samtale om grenser knyttet til kropp, hva vold og seksuelle overgrep er, og hvor en kan få hjelp dersom en blir utsatt for vold og seksuelle overgrep. Etter 7. trinn skal elevene blant annet kunne reflektere over om egne og andres grenser knyttet til følelser, kropp, kjønn og seksualitet og drøfte hva en kan gjøre om grenser blir brutt. I samfunnskunnskap på videregående skal elevene kunne reflektere over utfordringer i forbindelse med grensesetting og drøfte ulike verdier, normer og lover som gjelder kjønn, seksualitet og kropp. Utdanningsdirektoratet har utviklet en støtteressurs til undervisning om kjønn og seksualitet i de ulike fagene. Ressursen skal være til hjelp for planlegging av alderstilpasset undervisning i temaene. Støtten er utviklet i samarbeid med Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

For å sikre at barn og elever får god opplæring om kropp, grenser, kjønn og seksualitet – og vet hvordan de kan få hjelp – må lærere ha solid kompetanse på området. Kunnskapsdepartementet har derfor gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å sørge for at barnehager, skoler og SFO får enkel tilgang til pedagogiske ressurser om vold og overgrep, for å styrke ansattes kompetanse i å forebygge, avdekke og håndtere bekymringer.

Jeg forventer at alle som arbeider i skolen er tydelige på at ulike former for trakasserende oppførsel ikke tolereres. Jeg vil også understreke det ansvaret vi har som foreldre. Det er viktig at foreldre tar opp disse spørsmålene med sine barn - både sønner og døtre. Både for å trygge de som utsettes for trakassering om at det er greit å si ifra og at barna får beskjed om hva som er uakseptabel oppførsel.

Svar fra barne- og familieministeren · 05.03.2026

Prosjektet det vises til, «Mangfoldskompasset», har sin bakgrunn i tiltak 10 i regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Prosjektet bør ses i sammenheng med handlingsplanens mål om å jobbe langsiktig og systematisk for økt kompetanse om kjønns- og seksualitetsmangfold i offentlig sektor for å sikre likeverdige offentlige tjenester. Det er et dokumentert behov: Skeive opplever oftere barrierer i møte med offentlige tjenester, og ansatte etterspør mer kompetanse. Prosjektet skal ikke utvikle nye anbefalinger eller påvirke ansattes personlige oppfatninger, men gjøre eksisterende statlige ressurser om kjønns- og seksualitetsmangfold lettere å finne og bruke i praksis.

Jeg er orientert om at Comte Bureau AS ble valgt som hovedleverandør til prosjektet etter en åpen anbudskonkurranse. Comte Bureau AS samarbeider med fem partnere om utførelsen av oppdraget, blant annet FRI. Subjekt søkte innsyn i kontrakten som var inngått mellom Bufdir og Comte, og ble gitt delvis innsyn. Da Bufdir sladdet deler av dokumentet, var det basert på en vurdering om at dokumentet inneholdt konkurransesensitive opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. På generelt grunnlag er det lovpålagt å sladde slike opplysninger. Fremstillingen av at kontrakten er «lekket» og bevisst forsøkt holdt tilbake fra offentligheten for å skjule politiske eller faglige vurderinger gir derfor et misvisende bilde av situasjonen.

Prosjektet får støtte gjennom Stimulab-ordningen, som er en etablert ordning for brukersentrert innovasjon i offentlig sektor, og som forvaltes av Digitaliseringsdirektoratet i samarbeid med DOGA. Stimulab-ordningen støtter offentlige innovasjonsprosjekter der løsningen ikke er fastlagt på forhånd, og der man gjennom testing og piloter undersøker hva som fungerer for brukerne. En anerkjent tilnærming i offentlige innovasjonsprosjekter er atferdsdesign. Comte har foreslått atferdsdesign som et av flere verktøy de vil bruke for å utforske hva som skal til for at ansatte i offentlige tjenester lettere finner, forstår og bruker statlige ressurser om kjønns- og seksualitetsmangfold. Det handler ikke om å påvirke ansattes grunnleggende forståelse av kjønn eller om å styre tenkning og holdninger, men om praktiske spørsmål knyttet til hvordan ansatte enklere kan finne frem til fagstoff, forstå det og bruke det i hverdagen. Comte beskriver dette som å bruke «kjente psykologiske mekanismer» når man utvikler eller tester ut løsninger. Dette kan for eksempel handle om å gjøre veiledning mer intuitiv, informasjon lettere tilgjengelig eller å legge til rette for gode samarbeidsprosesser mellom aktører.

Påstandene om at prosjektet skal påvirke ansattes syn på kjønn er derfor ikke i tråd med prosjektets faktiske innretning og blir avvist av Bufdir i artikkelen representanten viser til.

Prosjektet legger opp til en åpen og bred involvering av offentlige ansatte, på tvers av roller og tjenester. Løsninger vil i tråd med brukersentrert innovasjonsmetodikk utvikles i tett samarbeid med de som skal bruke løsningene.

Svar fra forsknings- og høyere utdanningsministeren · 09.02.2026

Jeg takker for spørsmålet, og deler representantens engasjement for gode studietilbud i kirkemusikk. Jeg vil starte svaret mitt med å rydde av veien en misforståelse som stadig blir trukket fram i saker som gjelder endringer i studieporteføljen og dimensjoneringen av denne ved ulike universiteter og høyskoler. Endringene i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler som ble innført i 2025, innebar ikke en endring i finansiering av den enkelte institusjon, men forenkler gjennom reduksjon i antall indikatorer som gir resultatbasert uttelling og reduksjon i antall finansieringskategorier som gir grunnlag for framtidig resultatbasert uttelling. Dersom tallet på avlagte studiepoeng i et studieprogram holder seg på samme nivå som tidligere, vil endringene i finansieringssystemet ikke medføre noen endring i bevilgning. For fag som kirkemusikk vil endringene i systemet innebære at flere avlagte studiepoeng enn tidligere vil gi noe mindre økning i resultatbasert uttelling enn med det gamle systemet, mens en reduksjon tilsvarende vil gi en mindre reduksjon i bevilgning enn med det gamle systemet.

En hovedtanke bak endringene var at mange og detaljerte indikatorer, satser og insentiver, øker faren for at det blir lagt for mye vekt på det som blir premiert eksplisitt, mens ansvaret for å prioritere det som ikke enkelt lar seg måle, blir mindre tydelig. Spesielt ble det trukket fram at det er behov for at universiteter og høyskoler må ta enda større ansvar for å prioritere og dimensjonere studietilbudet innenfor gjeldende budsjettrammer og mål. Det er viktig å diskutere hvordan vi best kan sikre at universiteter og høyskoler tilbyr mest mulig av den kompetansen Norge trenger framover.

Representanten spør om hva jeg vil gjøre for å sikre finansiering og opprettholdelse av studietilbud i kirkemusikk. Kirkemusikk tilbys som grunnutdanning og videreutdanning også ved andre institusjoner enn NTNU, som for eksempel Norges musikkhøgskole og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Min tilnærming er å arbeide for gode rammebetingelser for universiteter og høyskoler, som setter disse best mulig i stand til å gi studietilbud av høy kvalitet til så mange kvalifiserte søkere som mulig, men der institusjonene har et særskilt ansvar for å prioritere de meste presserende kompetansebehovene høyest, i dialog med arbeidslivet og andre aktører. Det blir viktigere i en tid hvor vi må prioritere strengere når det gjelder både penger og folk. Her vil det være krevende vurderinger og avveininger. Jeg mener at nasjonale myndigheter ikke bør drive en overdrevet detaljstyring som innebærer å gå for langt i å overprøve de faglige vurderingene som hver institusjon gjør for sine utdanningstilbud. Terskelen for å øremerke midler til et slikt tilbud ved en enkelt institusjon mener jeg derfor bør være svært høy. I realiteten ville dette begrenset handlingsrommet til NTNU til å gjøre en helhetlig vurdering og prioritering av hvordan de mener at de kan bidra til mest mulig av den kompetansen Norge trenger innenfor gjeldende økonomiske rammer.

Avslutningsvis vil jeg peke på at jeg forventer at NTNU sammen med institusjoner som tilbyr tilsvarende eller lignende tilbud innenfor ulike fagområder, vurderer samarbeid og arbeidsdeling som virkemidler når de arbeider med dimensjonering og innretning av studieporteføljene. Jeg har også bedt institusjonene om å informere departementet dersom det vurderes å avvikle små fag. Det er viktig å sørge for kontinuitet også i mindre og smalere fag. Dette er et viktig moment i arbeidet og dialogen jeg har med institusjonene i tiden framover om de nye utviklingsavtalene som skal gjelde fra 2027.