Kristian August Eilertsen

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 25.09.2026

Jeg mener ordningen for individuell tilgang ivaretar en viktig funksjon som sikkerhetsventil for pasienter med særskilte medisinske forhold som kan skille seg vesentlig fra pasientgruppen som tidligere er vurdert i systemet for Nye metoder. Ordningen er samtidig relativt ny, og det er etter min vurdering for tidlig å trekke konklusjoner om hvordan den fungerer over tid og i hvilken grad den oppfyller formålene den er ment å ivareta.

Jeg er enig i at det er viktig med et godt kunnskapsgrunnlag om hvordan ordningen praktiseres. Statistikken som foreligger i dag gir informasjon om søknader som er behandlet i den nasjonale vurderingskomiteen, men gir ikke et fullstendig bilde av søknader som eventuelt ikke blir sendt videre fra helseforetakene. Det er derfor viktig å videreutvikle datagrunnlaget slik at man over tid kan følge bruken av ordningen, vurdere geografisk likebehandling og få et bedre grunnlag for å evaluere om ordningen fungerer etter hensikten.

Når det gjelder spørsmålet om kostnader, vil jeg understreke at vurderingene ikke bygger på ressursbruk alene. Som i øvrige prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten skal de samlede prioriteringskriteriene legges til grunn. Dette innebærer at forventet nytte, ressursbruk og alvorlighet må vurderes samlet.

For behandlinger som ikke er innført for den aktuelle pasientgruppen, kan det være ulike grunner til at en søknad om individuell tilgang ikke innvilges. I noen tilfeller vil vurderingen knytte seg til om dokumentasjonen gir tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at pasienten kan forventes å ha en helsegevinst som står i rimelig forhold til ressursbruken. Ressursbruk kan derfor være en del av vurderingen, men er ikke nødvendigvis den avgjørende eller eneste årsaken til at en søknad ikke innvilges. Dersom en pasient skal vurderes annerledes enn pasientgruppen som helhet, må det foreligge særskilte medisinske forhold eller andre relevante individuelle faktorer som gir grunnlag for å anta at forholdet mellom nytte, alvorlighet og ressursbruk er vesentlig annerledes for den aktuelle pasienten enn for pasientgruppen som tidligere er vurdert.

Det vil være viktig å følge utviklingen i ordningen nøye og etter en tids bruk evaluere om den fungerer i tråd med intensjonen, herunder om den gir reell adgang til å fange opp særskilte pasienter samtidig som den ivaretar prinsippene om likeverdig tilgang og likebehandling av pasienter i den offentlige helsetjenesten.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 25.09.2026

Spørsmålet som representanten stiller, knytter seg til en tragisk sak som har gjort dypt inntrykk. Det er et kommunalt ansvar å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette gir kommunene et relativt omfattende ansvar for å vurdere og følge opp personer med behov for helse- og omsorgstjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven gir også bestemmelser om samarbeid og koordinering når det er nødvendig for å yte forsvarlige tjenester. Samtidig viser alvorlige enkeltsaker at det kan oppstå svikt i samhandling, oppfølging eller koordinering. Det er derfor viktig at saker som dette gjennomgås grundig, slik at avvik lukkes, systemsvakheter avdekkes og nødvendige tiltak settes inn. Læring og forbedring er avgjørende.

Lovgiver har gjennom helsetilsynsloven lagt tilsynsmyndigheten til Statens helsetilsyn og statsforvalteren. Som statsråd er jeg tilbakeholden med å instruere tilsynsmyndigheten i behandlingen av enkeltsaker. Dersom det fremkommer nye opplysninger som kan gi grunnlag for ytterligere undersøkelser, forutsetter jeg at tilsynsmyndigheten vurderer dette innenfor sitt mandat. Tilsvarende er Ukom et uavhengig organ med vurderingskriterier for hvilke saker de skal følge opp. Det er viktig at disse organene kan foreta sine vurderinger uten politisk styring i enkeltsaker. Jeg er imidlertid kjent med at Ukom har besluttet å starte undersøkelse knyttet til denne saken, hvor de blant annet stiller spørsmål om hva lokale og nasjonale myndigheter kan lære av situasjonen som pågikk over flere år, og hvilke faktorer som kan være en fare for sikkerheten og muligheten for å gi helsehjelp.

Et dilemma som ofte kan oppstå i denne type saker er hensynet til den enkeltes integritet og rett til selvbestemmelse. Den klare hovedregel er at den enkelte har rett til å bestemme over eget liv og til å avslå hjelp og tjenester, selv når andre vurderer at det ville vært mest hensiktsmessig å ta imot bistand. Dette følger både av pasient- og brukerrettighetsloven og det grunnleggende prinsippet om respekt for privatlivets fred. Offentlige myndigheter kan ikke gripe inn i privatlivet eller etablere tvungne tiltak uten at det foreligger et klart rettslig grunnlag. Dette kan i enkelte tilfelle gjøre det vanskelig for helse- og omsorgstjenesten å yte forsvarlig hjelp og behandling.

Jeg er opptatt av at personer med sammensatte psykiske, sosiale og helsemessige utfordringer mottar helhetlige og forsvarlige tjenester. Samtidig må dette arbeidet alltid balanseres mot hensynet til rettssikkerhet, selvbestemmelse og privatlivets fred. Eventuelle endringer i lovverk eller virkemidler må derfor bygge på grundige vurderinger av både behovet for bedre oppfølging og den enkeltes grunnleggende rettigheter.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 16.09.2026

Det klare utgangspunkt er at personer som oppholder seg midlertidig i Sverige må forholde seg til svensk regelverk når det gjelder kommunale helse- og omsorgstjenester.

Nordisk konvensjon om sosial bistand og sosiale tjenester slår i artikkel 6 fast at en person som lovlig oppholder seg i et annet nordisk land, har rett til nødvendige sosiale tjenester i henhold til oppholdslandets lovgivning. Det er dette som er bakgrunnen for at norske myndigheter veileder pasienter til å søke tjenester i den svenske oppholdskommunen. Det er imidlertid et avgjørende premiss i konvensjonen at tjenestene skal vurderes og tildeles etter oppholdslandets (i dette tilfellet Sveriges) nasjonale regelverk.

Representanten viser til et konkret vedtak hvor søknad om hjemmetjenester er avslått av en svensk kommune. Jeg kan ikke kommentere eller overprøve enkeltvedtak truffet av svenske kommunale myndigheter. Samtidig er det slik at et vedtak fattet av en norsk kommune (for eksempel Alta) etter norsk helse- og omsorgstjenestelov, ikke har rettsvirkning i Sverige. Norske kommuner har verken myndighet eller plikt til å yte tjenester på svensk territorium. De kan heller ikke pålegge en svensk kommune å iverksette et norsk vedtak.

Siden det er oppholdslandets regler som avgjør hvilken hjelp og bistand oppholdskommunen konkret har plikt til å gi, er det ikke gitt at man har krav på akkurat samme eller tilsvarende tjenester i oppholdskommunen som i hjemkommunen. Personer som reiser på planlagte og regelmessige opphold til Sverige, bør derfor søke om tjenester fra oppholdskommunen på forhånd. Dersom man får avslag eller er uenig i vedtaket, har man mulighet til å sende en klage til den svenske kommunen, eller å henvende seg til Patientnämnden i den aktuelle regionen, som tilsvarer pasient- og brukerombudsordningen i Norge.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 21.09.2026

DMPs rapport av 13. februar 2026 identifiserer og beskriver ulike virkemidler som kan bidra til å styrke forsyningssikkerheten for kritiske antibiotika. Det er behov for målrettede tiltak som kan bidra til å håndtere markedssvikt, understøtte en ansvarlig antibiotikabruk og begrense utviklingen av antibiotikaresistens, samtidig som rammevilkårene for leverandører styrkes. Dette gjelder særlig for antibiotika til bruk utenfor sykehus, hvor markedet i flere tilfeller er sårbart.

DMP har levert en omfattende rapport med grundige faglige vurderinger, utarbeidet i dialog med relevante offentlige og private aktører. Direktoratet peker samtidig på at anbefalingene er overordnede og at flere av de foreslåtte tiltakene krever nærmere utredning.

På denne bakgrunn vurderer jeg at det er behov for en nærmere og mer helhetlig vurdering av de foreslåtte tiltakene, herunder en utredning av de langsiktige konsekvensene, før det tas stilling til eventuell innføring. Det er også behov for å vurdere tiltakene i lys av utviklingen i EUs regelverk, herunder virkemidlene som følger av EUs forslag til revisjon av legemiddellovgivningen og forordningen om kritiske legemidler (Critical Medicines Act).

Jeg vil derfor følge opp rapporten gjennom et nytt oppdrag til DMP, hvor det legges til grunn at relevante aktører involveres i det videre arbeidet.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 02.09.2026

Jeg har innhentet svar fra de regionale helseforetakene. De opplyser om at sekretariatet for Nye metoder per 31. august 2026 har mottatt 37 søknader, hvorav:

• 10 søknader har fått innvilget tilgang til behandling

• 20 søknader har ikke fått tilgang til behandling

• 5 søknader er avvist

• 1 søknad er trukket tilbake etter ny vurdering i fagmiljøet

• 1 søknad er mottatt og sendt til RHF-et for videre behandling

De 37 mottatte søknadene er fordelt med 22 fra Helse Sør-Øst, 6 fra Helse Midt-Norge, 5 fra Helse Nord og 4 fra Helse Vest.

Det er utviklet en digital søknadsportal; legemiddelsoknader.no. Dette er en digital plattform for søknadsbasert legemiddelbehandling som er finansiert av sykehusene. Løsningen er utformet slik at det enkelte helseforetak kan ta i bruk funksjonaliteten for tilgangsordningen trinnvis etter hvert som de er klare for det. Siden de fleste helseforetakene ennå ikke har tatt i bruk den digitale løsningen, har Helse Sør-Øst RHF på vegne av de regionale helseforetakene opplyst meg om at de per i dag ikke har oversikt over hvor mange søknader som eventuelt er stanset på helseforetaksnivå.

Når det gjelder representantens spørsmål om hvor mange avslag som helt eller delvis skyldes kostnader eller andre økonomiske hensyn, er det slik at ressursbruk inngår i vurderingen i alle saker der søknaden ikke innvilges.

Vurderingskomiteens oppgave er å vurdere om de nasjonale prioriteringskriteriene – nytte, alvorlighet og ressursbruk – er oppfylt for den aktuelle pasienten. Det gjøres en samlet vurdering av disse kriteriene, slik Stortinget også sluttet seg til i behandlingen av Meld. St. 21 (2024-2025) Helse for alle. Komiteen vurderer dermed ikke bare om pasienten er klinisk eksepsjonell sammenlignet med pasientgruppen som tidligere er vurdert, men også om den forventede nytten og alvorligheten i den konkrete saken står i et rimelig forhold til ressursbruken.

Et avslag innebærer derfor at komiteen, etter en samlet vurdering, har kommet til at prioriteringskriteriene ikke er oppfylt. Ressursbruk er en integrert del av denne vurderingen og vil derfor alltid inngå når en søknad ikke innvilges. Dette betyr imidlertid ikke at kostnadene nødvendigvis er den eneste eller den selvstendige årsaken til avslaget.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 03.09.2026

Jeg har stor forståelse for den svært krevende situasjonen pasienter med alvorlig og uhelbredelig hjernekreft og deres pårørende står i. Det er belastende å leve med en alvorlig sykdom, og for mange kan det oppleves ekstra vanskelig når nye behandlingsmuligheter gir håp, men ennå ikke er tilgjengelige gjennom den offentlige helsetjenesten.

Samtidig er det et grunnleggende prinsipp i den norske helsetjenesten at nye metoder og legemidler skal vurderes grundig før de eventuelt innføres for offentlig finansiering. Dette skal sikre at pasientene får tilgang til virkningsfulle og trygge behandlinger, og at fellesskapets ressurser brukes på en måte som gir størst mulig helsegevinst. Alle nye legemidler i spesialisthelsetjenesten må derfor gjennom system for Nye metoder, hvor dokumentasjon om effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet vurderes før det fattes beslutning om innføring.

Vorasidenib har markedsføringstillatelse i Norge, men markedsføringstillatelse alene innebærer ikke at et legemiddel automatisk tas i bruk i spesialisthelsetjenesten.

En markedsføringstillatelse og en beslutning om offentlig finansiering har ulike formål. En markedsføringstillatelse bygger på en vurdering av legemiddelets kvalitet, sikkerhet og effekt, og innebærer at legemiddelmyndighetene har vurdert at forholdet mellom nytte og risiko er positivt for den aktuelle pasientgruppen. Markedsføringstillatelsen gir dermed adgang til å omsette legemiddelet i Norge.

En markedsføringstillatelse sier imidlertid ikke noe om hvor stor helsegevinsten er sammenlignet med eksisterende behandlingsalternativer i den norske helsetjenesten, eller om behandlingen er en kostnadseffektiv bruk av fellesskapets ressurser. Disse spørsmålene vurderes i systemet for Nye metoder. Her vurderes blant annet legemiddelets relative effekt og sikkerhet sammenlignet med relevant behandling, alvorligheten av tilstanden og kostnadene ved behandlingen. Formålet er å avklare om den tilleggsnytten legemiddelet gir står i et rimelig forhold til ressursbruken.

Jeg har forståelse for at pasienter og pårørende opplever ventetiden som krevende. Det er de regionale helseforetakene som gjennom systemet for Nye metoder har ansvar for å sørge for at metodevurderinger og beslutningsprosesser gjennomføres. Regjeringen har samtidig vært opptatt av å redusere unødvendig ventetid i systemet, slik at pasienter får raskere tilgang til nye og effektive behandlingsmuligheter. Jeg forventer derfor at saker behandles så effektivt som mulig, samtidig som kravene til grundige og forsvarlige vurderinger ivaretas.

I denne saken ble metodevurderingen bestilt i mai 2025. Arbeidet med vurderingen kunne imidlertid ikke starte før Direktoratet for medisinske produkter mottok nødvendig dokumentasjon fra leverandøren i januar 2026.

Målet er at pasienter skal få tilgang til nye behandlingsmetoder som gir dokumentert nytte, samtidig som prioriteringskriteriene om nytte, ressursbruk og alvorlighet ligger til grunn for beslutningene. Jeg legger til grunn at vurderingen av vorasidenib vil bli gjennomført så raskt som mulig innenfor rammene av systemet for Nye metoder.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 01.09.2026

Regjeringens mål for helse- og omsorgstjenesten er å sikre gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til hele befolkningen, uavhengig av bosted. Samtidig setter vår geografi og spredte bosetning naturlige rammer for hvor avansert medisinsk-teknisk utstyr og spesialisert akuttberedskap kan lokaliseres.

Som jeg også viste til i min besvarelse av skriftlig spørsmål nr. 3001, er det de regionale helseforetakene som har det lovpålagte sørge-for-ansvaret for spesialisthelsetjenestetilbudet i sin region. Dette innebærer at det er Helse Nord RHF, i samråd med sine underliggende helseforetak, som har ansvaret for den helhetlige dimensjoneringen, organiseringen og prioriteringen av tilbudene, inkludert konkrete faglige og driftsmessige vurderinger knyttet til lokalisering av medisinsk-teknisk utstyr som CT-maskiner.

Jeg har innhentet en redegjørelse fra Helse Nord RHF om saken:

«Ved mistanke om hjerneslag er det viktig å raskt avklare om årsaken er blodpropp eller blødning, og dette gjøres ved en CT- undersøkelse. Avstanden til CT-undersøkelse er ulik avhengig av hvor man bor i regionen, og bosted vil alltid være en faktor som påvirker tilgangen til rask diagnostikk og behandling. Det er etablert kompenserende ordninger som bidrar til å redusere tidsbruken ved lange avstander. Ved behov brukes helikopter eller fly. Det er god beredskap i luftambulansetjenesten med høy regularitet, men det vil alltid være noe sårbarhet knyttet til værforhold og eventuell samtidighet.

God logistikk og godt samarbeid i hele behandlingskjeden er viktig. Tiltak som er

iverksatt for å sikre rask transport og avklaring ved mistanke om hjerneslag er:

• Trygg akuttmedisin - der det er utarbeidet felles rutiner for behandling av hjerneslag. Målet er at alle ledd i den akuttmedisinske kjeden – fra pasientens første kontakt med 113 til behandling inne på sykehuset – samarbeider enda raskere og enda bedre.

• eStroke - der målet er å øke kompetansen på hjerneslag i den prehospitale tjenesten. Det brukes en app for hjerneslagscoringen NIHSS (National Institute of Health Stroke Scale), for raskt å avklare hjerneslagets alvorlighetsgrad, og identifisere pasienter som bør direkte til trombektomisenter.

• Tilgang til CT og trombolysebehandling utenfor akuttsykehus er etablert flere steder i regionen; Finnsnes, Alta, Brønnøysund og Mosjøen.

Det er flere forhold som må undersøkes når nye bildediagnostiske tjenester vurderes etablert utenfor sykehus, herunder befolkningsgrunnlag, avstand til nærmeste tilbud, lokaler, tilgang på fagpersonell, kostnader og prioriteringer i forhold til andre behov for tjenester. Dersom grunnlaget for elektive undersøkelser er tilstrekkelig og et tilbud blir etablert, vil neste skritt kunne være å vurdere behovet for og evt. etablering av akuttberedskap som krever vaktordning og samarbeid med nærmeste sykehus. Ved DMS Finnsnes er det etablert en modell der CT betjenes lokalt på dagtid og fjernstyres av radiografer i Tromsø ved akutte hendelser utenom ordinær åpningstid, og hvor beslutning om trombolyse tas av nevrolog på video. Løsningen er bygget opp trinnvis, og så langt er erfaringene gode.

Universitetssykehuset Nord-Norge er godt kjent med at det er et ønske om å etablere

et tilbud, men det foreligger per i dag ikke konkrete planer om å etablere tilgang til

CT- undersøkelser i Nord-Troms.»

Regjeringen er opptatt av gode og trygge akuttmedisinske tjenester i hele landet. Dette ivaretas gjennom et helhetlig samvirke mellom de kommunale legevakttjenestene, bil-, båt- og luftambulansetjenesten og sykehusenes akuttmottak. Jeg har tillit til at Helse Nord RHF og Universitetssykehuset Nord-Norge HF løpende gjør gode faglige vurderinger av hvordan de samlede ressursene og fagkompetansen best innrettes for å sikre en best mulig akuttberedskap for innbyggerne i hele regionen, inkludert Nord-Troms.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 25.08.2026

Kommunene har et selvstendig ansvar for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1. Som vist til i tidligere svar (dok. nr. 15:3242 (2025-2026)), innebærer forsvarlighetskravet at hjemmeboende skal få hjelp til rett tid og med en kvalitet som sikrer respekt og omsorg. Statens politikk er å gi kommunene rammebetingelser og lovverk som setter standarden for forsvarlighet. Det er kommunens ansvar å organisere driften, sikre bemanning og ha internkontroll som fanger opp avvik. Å yte tjenester med høy risiko er ikke i tråd med statens politikk.

Statsforvalteren er statens uavhengige tilsynsmyndighet. Tilsyn er en nødvendig mekanisme for å ivareta rettssikkerheten til personer med behov for helse- og omsorgstjenester. Jeg forutsetter at kommunene respekterer tilsynsrollen og bruker Statsforvalterens vurderinger aktivt i kvalitetsforbedringsarbeidet.

Representanten viser til utfordringer med manglende kontinuitet og høyt sykefravær. Mange ansatte rundt den enkelte utgjør en risiko for pasientsikkerheten. Statens politikk er å legge til rette for faste, kjente team. Gjennom Helsepersonellplan 2040 beskriver regjeringen ulike tiltak som kan bidra til mer bærekraftig bemanning, å fremme heltidskultur og å støtte kommunenes arbeid med å beholde og rekruttere rett kompetanse.

Regjeringen tar Riksrevisjonens rapport om eldreomsorgen på største alvor. For å møte den demografiske utviklingen og legge til rette for at kommunene kan tilby trygge tjenester av god kvalitet, har regjeringen etablert Eldreløftet, som er en del av satsningen Trygghet for helsa.

Eldreløftet er en utvidet satsning på den samlede eldreomsorgen. En del av dette arbeidet er å følge opp og gjennomføre tiltakene fra Meld. St. 24 (2022-2023) Fellesskap og meistring - Bu trygt heime. For å understøtte kommunenes arbeid med å yte gode hjemmetjenester, styrker regjeringen den nasjonale kvalitetsstyringen. Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å videreutvikle Eldrebarometeret med nye nøkkeltall og kvalitetsindikatorer for kvalitet og pasientsikkerhet. For å gi et bedre bilde av utfordringsbildet lokalt, arbeides det blant annet med å fremskaffe indikatorer som belyser avvik og klager. Videre tilrettelegges det for data om brukeropplevd kvalitet basert på pasient-, bruker- og pårørendeundersøkelser. Det arbeides også med å gjøre styringsinformasjon tilgjengelig på virksomhetsnivå, og å styrke kommunenes kompetanse i å bruke nøkkeltallene i sitt lokale kvalitetsforbedringsarbeid.

Utviklingen av Eldrebarometeret ses i sammenheng med Statsforvalterens oppfølging av kommunene, slik at dataene også kan understøtte embetenes tilsyns- og veiledningsrolle. Regjeringen utvikler nye virkemidler for å følge opp kommuner med omfattende styrings-utfordringer, som varslet i kommuneproposisjonen for 2027.

God ledelse og systematisk kvalitetsforbedring lokalt er avgjørende for at personer med behov for tjenester får et trygt og verdig tilbud, uavhengig av bostedskommune.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 25.08.2026

I henhold til årsrapporter for Nasjonalt kvalitetsregister for barnekreft får om lag 200 barn og ungdom en kreftdiagnose før fylte 18 år. Med dagens behandling er 5-års overlevelsen tett opp mot 90%. Forskning viser at så mange som to av tre som gjennomgår en kreftsykdom i ung alder lever med minst én kronisk helsetilstand som følge av sin kreftbehandling, og omtrent 25 prosent av disse har en eller flere seneffekter som klassifiseres som alvorlige. Det er derfor viktig å sikre en god oppfølging av disse barna.

For å svare på spørsmålet har jeg bedt om innspill fra de regionale helseforetakene. I tilbakemeldingen fra de regionale framgår følgende status for oppfølgingstilbud for overlevere etter barnekreft:

Helse Sør-Øst RHF viser til at Oslo universitetssykehus HF leder Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for seneffekter etter kreftbehandling, som ble etablert i 2024. Nettverket skal bidra til kompetanseoppbygging, fagutvikling og samordning av oppfølgingstilbud for kreftoverlevere med seneffekter. Som en del av dette arbeidet er det etablert regelmessige nasjonale møter mellom fagmiljøene, og det pågår revisjon av nasjonale faglige råd på området. Oslo universitetssykehus HF har også ledet et regionalt arbeid i Helse Sør-Øst for å styrke organiseringen av tilbud til kreftoverlevere med seneffekter. Arbeidet har vært forankret i regionalt faglederforum for kreft og har hatt deltakelse fra samtlige helseforetak i regionen. Målet er å bidra til at pasienter i størst mulig grad kan få oppfølging nær bostedet, samtidig som Oslo universitetssykehus HF ivaretar funksjoner for pasienter med komplekse problemstillinger og bidrar med kompetanse, fagutvikling og forskning.

Ifølge Helse Sør-Øst RHF har Oslo universitetssykehus HF etablert et tilbud til kreftoverlevere med seneffekter etter kreftbehandling. Dette omfatter også personer som er behandlet for kreft i barne- og ungdomsalder. Poliklinikk for seneffekter tilbyr tverrfaglig utredning og oppfølging av pasienter med komplekse eller sammensatte seneffekter og er et etablert samarbeid med en rekke medisinske spesialiteter og rehabiliteringsmiljøer. Barn og ungdom som behandles for kreft ved Oslo universitetssykehus HF følges systematisk opp gjennom barne- og ungdomsperioden. Det pågår regionalt arbeid for å videreutvikle den systematiske langtidsoppfølgingen og overgangen fra barne- til voksenhelsetjenesten.

Ved de øvrige helseforetakene i regionene rapporteres det følgende status:

Ved Akershus universitetssykehus HF følges barn og unge med kreft opp i tett samarbeid med Oslo universitetssykehus HF. Oppfølging av seneffekter følges som en integrert del av det polikliniske tilbudet. Helseforetaket har et pågående prosjekt som skal utvikle og etablere et mer komplett seneffektstilbud som en integrert del av kreftomsorgen og skal se spesielt på overgangen fra barne- og ungdomstjenesten til voksentilbudet. Sykehuset Østfold HF har siden 2019 hatt et tilbud til voksne kreftoverlevere med seneffekter etter kreftbehandling. Dette omfatter også personer som er behandlet for kreft i barne- og ungdomsalder.

Ved Sykehuset Innlandet HF behandles og følges barn og unge med kreft i samarbeid mellom helseforetakets to barne- og ungdomsavdelinger og Oslo universitetssykehus HF fram til 18 års alder. De følges tett ved sykehusene gjennom behandlingsforløpene, og de fleste også i flere år etter avsluttet behandling. Sykehuset Telemark HF har etablert en tverrfaglig seneffektpoliklinikk som har vært i drift siden 2025. Også voksne overlevere etter barnekreft kan henvises til tilbudet. Ved Vestre Viken HF følges barn og unge som har gjennomgått kreftbehandling, opp i henhold til gjeldende faglige anbefalinger og i samarbeid med relevante spesialistmiljøer. Vestre Viken HF arbeider med videreutvikling av tilbudet for barnekreftoverlevere, blant annet med særlig oppmerksomhet på overgangen fra barn til voksen. Ved Sykehuset i Vestfold HF inngår arbeidet med tilbud til kreftoverlevere med seneffekter i helseforetakets videre oppfølging av regional kreftplan. Ved Sørlandet Sykehus HF er tilbud til kreftoverlevere foreløpig ikke satt i drift. Sunnaas sykehus HF gir tilbud til overlevere etter barnekreft som henvises for symptomrettet rehabilitering. I tillegg til sykehusets tilbud for barn og ungdom med kreft er det årlig mellom 10 og 20 innleggelser av voksne pasienter som har hatt kreft som barn.

Helse Vest RHF opplyser at fram til fylte 18 år gis det tilbud ved Barne- og ungdomsklinikken ved Haukeland universitetssykehus HF, som har en tverrfaglig poliklinikk for oppfølging av barn med kreft ca. en gang per måned – i samarbeid mellom barneonkolog og barneendokrinolog, der andre relevante subspesialister deltar etter behov. I tillegg følges alle barn og ungdom etter gjennomgått kreftbehandling (uavhengig av seneffektprofil) poliklinisk av barneonkologer eller barneonkologiske sykepleiere. Barn med hjernesvulster og betydelige senskader henvises til Habiliteringstenesta for barn og unge (HABU) og deres tilbud for barn med ervervet hjerneskade. Alle barn med en hjernetumor over skolealder får nevropsykologisk utredning og oppfølging ved diagnose, etter 1 og 5 år i henhold til nasjonale retningslinjer.

Helse Bergen tilbyr barn og unge over en viss alder (helst >10 år) med behov, opphold på «Mestringsuka» i grupper med andre barnekreftoverlevere som arrangeres to ganger per år, i samarbeid med Energisenteret. Det foreligger et regionalt tilbud på Røde Kors Hauglandsenteret for rehabiliteringsopphold etter behandling for kreft i barne- og ungdomsalder. Det er også mulig å henvise barn og ungdom med seneffekter etter gjennomgått kreftbehandling til rehabilitering ved Cato-senteret.

I Helse Vest blir barn med kreft behandlet i Helse Bergen. Videre blir disse barna fulgt tett opp i helseforetakene. Alle barn som gjennomgår kreftbehandling i barnealder blir fulgt til 18 års alder ved spesialistpoliklinikk, der det er fokus på vekst, pubertet, psykisk helse og sosial fungering. Det er bare spesialister med erfaring fra barneonkologi som følger disse pasientene. Helse Bergen HF har siden midten av 2025 hatt en dedikert poliklinikk for seneffekter etter kreftbehandling som skal dekke Helseregion Vest. Kreftoverleverne må være fylt 18 år, men kan ha vært behandlet som barn. Tilbudet er primært for de med sammensatte og kompliserte seneffekter, og yngre pasienter prioriteres. Fra og med 2025 er det etablert et regionalt fagledernettverk for onkologisk kreftbehandling i regionen som blant annet skal bidra med faglig forankring av regionale pasientforløp som gjelder onkologisk behandling, og behandling av seinskader etter kreftbehandling, henvisningsrutiner mv. Helse Vest RHF viser til at det regionale fagnettverket bidrar til ytterligere å forsterke det regionale samarbeidet innen kreftbehandling i regionen. Her inngår også oppfølging av pasienter med senskader.

Helse Midt-Norge opplyser at de har tilbud til voksne barnekreftoverlevere, og at tilbudene er organisert ulikt i helseforetakene.

Ved St. Olavs hospital er det etablert en poliklinikk for seneffekter hos voksne som også tar imot voksne barnekreftoverlevere fra hele Helse Midt-Norge. Helse Møre og Romsdal HF har etablert en egen poliklinikk for seneffekter etter kreftbehandling ved Ålesund sjukehus med fylkesdekkende funksjon. Poliklinikken følger også opp voksne som har gjennomgått kreftbehandling i barne- og ungdomsalder. Helse Nord-Trøndelag HF har ikke etablert en egen poliklinikk for denne pasientgruppen, men oppfølgingen ivaretas gjennom ordinær drift og eksisterende kliniske tjenester, inklusive seneffektpoliklinikken ved St. Olavs hospital. Helseforetaket opplyser at det er bygget opp kompetanse og etablert god oversikt over pasientgruppen gjennom blant annet hjemmesykehus og palliativt team for barn og unge.

Helse Nord RHF opplyser at de per i dag ikke har en barneonkologisk ressurs ved Kreftseneffektpoliklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN), men at det vil bli innledet dialog mellom ledelsen ved Medisinsk klinikk og Kreftseneffektpoliklinikken for å vurdere alternative løsninger for oppfølging av pasientgruppen. Kreftseneffektpoliklinikken tilbyr kartlegging og vurdering av komplekse og sammensatte seneffekter for voksne kreftoverlevere, i nært samarbeid med kommuner og andre avdelinger på sykehuset.

Jeg viser til svaret fra de regionale helseforetakene. Som det går fram av tilbakemeldingene er det utviklet gode tilbud til kreftoverlevere og overlevere etter barnekreft mange steder i landet. Det framgår også at det er et pågående arbeid for å gjøre dette tilbudet enda bedre. Jeg legger til grunn at det arbeidet som gjøres i helseforetakene vil gi et godt tilbud til overlevere etter barnekreft i tråd med nasjonale faglige råd. Det nasjonale kvalitets- og kompetansenettverket som er etablert skal bidra til økt kompetanse, fagutvikling og samordning av oppfølgingstilbud for kreftoverlevere med seneffekter i hele landet.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 18.08.2026

Kandesartan brukes i behandling av høyt blodtrykk og hjertesvikt, men har ikke markedsføringstillatelse i Norge for forebyggende bruk ved migrene. Bruk utenfor godkjent indikasjon, såkalt off-labelbruk, kan som hovedregel ikke innvilges forhåndsgodkjent refusjon etter gjeldende regelverk. Det kan innvilges individuell stønad etter blåreseptforskriften § 3 for off-labelbruk av legemidler, men det stilles da særskilte krav til at legemiddelet har en vitenskapelig godt dokumentert og klinisk relevant virkning for den aktuelle sykdommen.

Dette vilkåret er konkretisert i rundskriv til blåreseptforskriften § 5-14: Det kan bare gis stønad for legemidler som ikke har markedsføringstillatelse i EØS eller Storbritannia for det aktuelle bruksområdet når legemiddelet har en vitenskapelig godt dokumentert og kliniskrelevant virkning for den aktuelle sykdommen på gruppenivå. Som hovedregel kreves det at det foreligger randomiserte og kontrollerte studier av en viss størrelse. For behandling av vanlige sykdommer/tilstander med mange pasienter stilles det som hovedregel krav til større studier, det vil si med flere inkluderte pasienter, enn for mindre forekommende sykdommer/tilstander. Der aktuell studie viser særlig god og klinisk relevant effekt, kan Helfo senke kravet til studiepopulasjonens størrelse. Kravet kan også anses som oppfylt hvis den aktuelle legemiddelbehandlingen er anbefalt i nasjonale faglige retningslinjer utarbeidet eller godkjent av Helsedirektoratet. Retningslinjer fra andre aktører (f.eks. spesialistmiljøer eller andre land) vektlegges som hovedregel ikke. For bruk av legemidler til barn kan også andre anerkjente faglige retningslinjer enn de fra Helsedirektoratet vektlegges som effektdokumentasjon. Søkende lege skal legge ved relevant dokumentasjon om effekt av behandlingen med legemidlet det søkes om individuell stønad til. Helfo vurderer publisert vitenskapelig dokumentasjon basert på dokumentasjon i søknaden samt egne søk i tilgjengelige databaser. Vurderingen til Helfo vektlegger studiedesign, studiestørrelse og resultater/effekter.

Helfo har vurdert at kravet om vitenskapelig dokumentasjon av effekt ikke er oppfylt for forebyggende behandling av migrene hos voksne med kandesartan. Studien fra Norge, publisert i Lancet i oktober 2025, er også inkludert i denne vurderingen. Helfo har vurdert at denne studien ikke endrer opprinnelig vurdering som følge av at studien er en fase-2 studie, inkluderer for få personer (gitt en svært hyppig forekommende sykdom), har kort varighet og at aktiv behandling (kandesartan) sammenlignes kun med placebo. For dokumentasjon av behandling av en hyppig forekommende sykdom som migrene, så forventes det randomiserte og kontrollerte fase-3 studier med større pasientpopulasjoner og lengre varighet. Behandling med kandesartan av voksne pasienter med migrene er heller ikke omtalt med anbefaling i nasjonale faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet. Det gis imidlertid individuell stønad til forebyggende behandling av migrene med kandesartan til barn under 18 år, da behandlingen er omtalt i generell veileder i pediatri fra Barnelegeforeningen.

Jeg vil påpeke at et avslag etter effektdokumentasjonskravet i blåreseptforskriften § 3 ikke nødvendigvis betyr at legemiddelet ikke har effekt ved den aktuelle bruken. Helfos vurdering er kun en vurdering av om effekten er vitenskapelig dokumentert i tråd med kravene fastsatt i blåreseptregelverket.

Et avslag om individuell stønad etter blåreseptforskriften betyr heller ikke nødvendigvis at pasientene må dekke utgiftene til legemiddelet selv. Spesialisthelsetjenesten har et ansvar for å dekke utgifter til legemidler som ikke oppfyller blåreseptforskriftens krav til vitenskapelig dokumentasjon av effekt, dersom de tilbyr slik behandling, jf. Rammeverk for legemiddelbehandling utenfor godkjent indikasjon i spesialisthelsetjenesten.

Svar fra finansministeren · 10.08.2026

Utgangspunktet etter lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 9-6 første ledd er at ansatte og tillitsvalgte i et finansforetak plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om kunders og andres forretningsmessige eller personlige forhold som de under utførelsen av sitt arbeid eller verv for foretaket blir kjent med. Et unntak fra taushetsplikten er dersom de ansatte og tillitsvalgte etter lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov enten har plikt til å gi opplysninger eller er gitt adgang til å gi ellers taushetspliktbelagte opplysninger. Et eksempel på dette er reglene i arveloven § 92 om en viss innsynsrett for arvinger og arvelaterens ektefelle eller samboer, se nærmere under. Når særlige hensyn tilsier det, kan Finanstilsynet helt eller delvis oppheve taushetsplikten. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger utleveres etter skriftlig samtykke fra de som har krav på taushet, jf. finansforetaksloven § 9-6 andre ledd. Taushetsplikten for finansforetakene er nærmere regulert i finansforetaksloven § 16-2.

Etter lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven) § 92 første ledd kan retten gi arvingene fullmakt til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold, ofte omtalt som en formuesfullmakt. Fullmakten gir rett til innsyn i saldoen på arvelaterens bankkonti på dødsfallstidspunktet, i tillegg til transaksjonsdata de tre siste månedene før dødsfallet. Finansinstitusjonen skal, når særlige grunner tilsier det, gi innsyn også i transaksjonsdataene for de siste tolv månedene før dødsfallet. For innsyn i eldre transaksjonsdata må det foreligge ekstraordinære omstendigheter.

Etter arveloven § 92 andre ledd kan arvelaterens ektefelle eller en samboer som har, har hatt eller venter barn med arvelateren, også uten formuesfullmakt kreve innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold etter reglene i første ledd i de første 60 dagene etter arvelaterens død.

Formålet med reglene om innsyn i avdødes formues- og gjeldsforhold er å balansere hensynet til arvingene, gjenlevende ektefelle og enkelte samboere mot arvelaterens personlige forhold og personvern, se Prop. 107 L (2017–2018) punkt 25.4.4 og Prop. 86 L (2022–2023) punkt 5.2.4.

Ellers viser jeg til at overgangsreglene til arveloven, jf. lovens § 182, og overgangsreglene til endringslov 16. juni 2023 nr. 59, jf. endringslovens del III nr. 2, vil ha betydning for anvendelsen av de nevnte reglene i arveloven § 92.

Dersom det ikke gis innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold og den som begjærer innsyn, er uenig i bankens tolkning eller praktisering av de nevnte reglene, kan kunden bringe saken inn for Finansklagenemda eller for domstolene.

Svar fra finansministeren · 10.08.2026

GlobalPetrolPrices.com publiserer hver uke gjennomsnittlige pumpepriser på drivstoff for om lag 150 land, herunder 43 land i Europa. Tabell 1 viser gjennomsnittlige pumpepriser på bensin i utvalgte europeiske land 3. august 2026.

Tabell 1 Gjennomsnittlige pumpepriser på bensin i Europa 3. august 2026. Kroner per liter

Land Kroner per liter

1. Danmark 26,189

2. Nederland 26,135

3. Finland 23,825

4. Tyskland 23,208

5. Sveits 23,154

6. Frankrike 22,267

7. Albania 22,238

8. Hellas 22,229

9. Italia 22,054

10. Portugal 21,800

11. Norge 21,340

33. Island1 16,819

39. Sverige 15,159

43. Russland 8,667

1 Island avviklet drivstoffavgiften fra 1. januar 2026 og erstattet den med en kilometeravgift.

Kilde: GlobalPetrolPrices.com.

Det er 10 land i Europa som per 3. august 2026 har høyere gjennomsnittlige pumpepriser på bensin enn Norge, herunder våre nordiske naboland Danmark og Finland og store europeiske land som Tyskland, Frankrike og Italia. Et uveid gjennomsnitt for pumpeprisene på bensin i 43 europeiske land er 18,88 kroner per liter. Pumpeprisene på bensin i Norge er dermed 2,45 kroner per liter (13 prosent) høyere enn gjennomsnittet for land i Europa.

Tabell 2 viser gjennomsnittlige pumpepriser på diesel i utvalgte europeiske land 3. august 2026.

Tabell 2 Pumpepriser på diesel i Europa 3. august 2026. Kroner per liter

Land Kroner per liter

1. Danmark 27,023

2. Nederland 26,135

3. Sveits 25,537

4. Finland 24,463

5. Frankrike 24,384

6. Albania 24,238

7. Tyskland 24,034

8. Belgia 23,483

9. Italia 23,109

10. Storbritannia 23,003

11. Romania 22,743

12. Hellas 22,713

13. Østerrike 22,559

14. Portugal 22,559

15. Norge 21,730

27. Sverige 19,820

36. Island1 18,581

43. Belarus 8,712

1 Island avviklet drivstoffavgiften fra 1. januar 2026 og erstattet den med en kilometeravgift.

Kilde: GlobalPetrolPrices.com.

Det er 14 land i Europa som per 3. august 2026 har høyere pumpepriser på diesel enn Norge, herunder våre nordiske naboland Danmark og Finland og store europeiske land som Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia. Et uveid gjennomsnitt for pumpeprisene på diesel i 43 europeiske land er 20,37 kroner per liter. Pumpeprisene på diesel i Norge er dermed 1,36 kroner per liter (7 prosent) høyere enn gjennomsnittet for land i Europa.

Drivstoffprisene bestemmes av kostnadene ved salg av drivstoff og fortjenesten til stasjonene og kjedene. Lokal konkurranse har også mye å si for kortsiktige svingninger i pumpepriser og for lokale prisforskjeller. Ifølge Konkurransetilsynet er graden av konkurranse i drivstoffmarkedet ulik i ulike områder, og avhenger blant annet av hvor mange og hvilke kjeder som er til stede, om det er ubetjente stasjoner i området og transport¬kost¬nadene for å forsyne stasjonene med drivstoff. Konkurransetilsynet følger drivstoff¬markedet tett, og henter blant annet inn drivstoffpriser fra hele landet og kartlegger utviklingen.

Stortingsflertallet ved Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vedtok 26. mars 2026 at drivstoffavgiftene skal økes fra 1. september 2026. Vedtakene ble fattet på bakgrunn av representantforslag fra Høyre (Dokument 8:222 S (2025-2026)) og løse forslag i saken fra Senterpartiet.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG er i budsjettavtalen om revidert nasjonalbudsjett for 2026 enige om «At dersom det fortsatt er stor uro i energimarkedene med ekstraordinært høye priser fram mot og etter 1. september 2026, skal partiene søke å finne løsninger sammen.»

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 10.08.2026

Departementet har bedt om oppdatert informasjon fra Helse Nord RHF om saken. Helse Nord RHF oppgir at sommeren 2026 ikke skiller seg fra tidligere år, og at sengekapasiteten tilpasses den reduserte planlagte aktiviteten i denne lavdriftsperioden. De opplyser videre at det ikke foreligger en beslutning om permanente reduksjoner i sengeplasser i Narvik, men at en følger med på at kapasiteten er tilpasset gjeldende behov. I Harstad jobbes det med tiltak for å redusere sengetallet noe etter ferieavviklingen. De viser til at i dag gjøres stadig mer behandling på dagtid, poliklinisk eller dagkirurgisk, og at dette gjør at pasientene er innlagt kortere tid enn før. Behovet for døgnsenger er derfor redusert. I Tromsø justeres sengetallet noe ned i enkelte enheter etter lavdriftsperioden samtidig som at krav om økt tilgjengelighet ivaretas. De viser også til at det også ligger et handlingsrom i en fremtidig reduksjon av antallet utskrivningsklare pasienter som venter på et omsorgstilbud i kommunene. Helse Nord RHF viser til at ivaretakelse av beredskap, kvalitet og pasientsikkerhet ligger til grunn for alle beslutninger om endringer i drift og at Universitetssykehuset Nord-Norge skal fortsatt gi forsvarlige spesialisthelsetjenester døgnet rundt, hver eneste dag.

Universitetssykehuset i Nord-Norge HF har behov for å gjennomføre tilpasninger og tiltak for å nå målene for 2026 og jobber med tiltak i alle klinikker. Ledelsen og styret har et ansvar for å følge opp dette. Det er viktig at tiltakene som settes inn får reell effekt på økonomien samtidig som pasientsikkerheten ivaretas.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 07.07.2026

For å svare på dette konkrete spørsmålet om tilbudet til pasienter med Huntingtons sykdom, har jeg innhentet følgende informasjon fra Helse Sør-Øst RHF:

«Anskaffelsen i Helse Sør-Øst RHF bygger på styrevedtatt fagplan og gjennomført behovsvurdering, og det ble ikke spesifikt etterspurt tilbud til pasienter med Huntingtons sykdom. Anskaffelsen er gjennomført etter regelverk om offentlige anskaffelser. Helse Sør-Øst RHF mottok mange gode tilbud innenfor delytelse G, nevrologiske og nevromuskulære sykdommer. Vikersund Bad Rehabiliteringssenter nådde ikke opp i konkurransen innen døgnbehandling, men ble tildelt avtale på dag med overnatting. Helse Sør-Øst RHF er kjent med at denne pasientgruppen i hovedsak har behov for døgnbehandling. Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter skal etablere tilbud til denne pasientgruppen. De har, etter det Helse Sør-Øst RHF er kjent med, nødvendige fasiliteter til å ivareta pasientgruppen. I det videre vil det følges opp at de opparbeider seg nødvendig kompetanse til å ivareta pasienter med Huntingtons sykdom.»

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 07.07.2026

Det er som jeg viste til i mitt svar på Dokument nr. 15:3085 (2025–2026) grunn til å forvente at behovet for rehabiliteringstjenester generelt sett vil øke i årene fremover, og det er også noen utfordringer knyttet til innholdet av tjenestetilbudet. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om å legge frem en konkret handlingsplan for rehabilitering. Helse Nord RHF sin behovsvurdering og videre anskaffelsesprosess må selvfølgelig ses i lys av dette, men også bygge på en vurdering av øvrig pasienttilbud i regionen, behovene til de aktuelle pasientpopulasjonene osv. Siktemålet må være å få et klart bilde av hvilke tjenester man må kjøpe for å understøtte et forsvarlig og likeverdig tilbud i regionen.

Jeg har innhentet informasjon fra Helse Nord RHF i saken, som har spilt inn følgende:

Helse Nord RHF understreker at behovsvurderingen 2026 skal være reelt behovsstyrt. Pasientenes behov, kvalitet og faglig utvikling i spesialisert rehabilitering skal ligge til grunn for den påfølgende anskaffelsen i 2027.

Styrevedtaket fra 2024 om å redusere kjøp fra private aktører, reflekterer i hovedsak endrede rammebetingelser og strukturelle endringer i pasientforløpene. Dette handler om en naturlig oppgavedeling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, samt den faglige utviklingen innen spesifikke områder. Ett eksempel er at flere ortopediske inngrep i dag utføres som dagkirurgi, hvilket har endret og redusert det umiddelbare behovet for tradisjonell spesialisert rehabilitering for en del pasienter. Deler av redusert kjøp knytter seg til slike spesifikke, faglige endringer for et mindre antall ytelser, og er ikke styrende for den generelle kartleggingen av regionens samlede rehabiliteringsbehov. Avtalene med private rehabiliteringsinstitusjoner må også være tilpasset pasientenes behov og fagutviklingen.

Helse Nord skal sikre et godt tilbud på akutt- og tidligrehabilitering i egne foretak. Pasienter med behov for rehabilitering innen subakutt hjerneslag og kompleks rehabilitering skal tilbys rehabilitering i sykehus og i mindre grad kjøpes hos private aktører. Det er særlig tilbudet til pasienter med de mest komplekse tilstandene, og som har behov for høyspesialisert og sammensatt kompetanse som skal være sykehusinterne.

Kommende behovsvurdering skal fange opp det faktiske, framtidige behovet i befolkningen i Nord-Norge. Vurderingen vil ta hensyn til geografisk tilgjengelighet, ventetider, døgnkapasitet og behovet for tverrfaglige tilbud. Målet er å sikre et likeverdig, fremtidsrettet og bærekraftig rehabiliteringstilbud i helseregionen, i tråd med nasjonale føringer.

Behovsvurderingen forventes ferdigstilt sent høst/vinter 2026. Etter dette vil vi kunne gi ytterligere informasjon.