Nina Dons-Hansen

Spørsmålet

Var statsråden kjent med den utfordrende kraftsituasjonen i Nord-Norge i forkant av Statnett sin nyhet om stans av nye reservasjoner over 5 MW, hva har regjeringen i så fall gjort for å hindre at denne situasjonen kunne oppstå, og hvilke grep ser statsråden for seg på kort og lang sikt er nødvendige for å sikre en bedre kraft- og nettilgang i Nord-Norge?

Begrunnelse

22. april offentliggjorde Statnett at de innfører en midlertidig stans i nye reservasjoner av nettkapasitet til fremtidig industriforbruk over 5 MW nord for Svartisen. Samtidig ble grensen for vanlig forbruk redusert fra 5 til 1 MW i Øst-Finnmark. Statnett begrunner tiltaket med hensynet til forsyningssikkerheten. Strømforbruket i regionen er forventet å øke med om lag 60 prosent i løpet av en tiårsperiode. Uten at det samtidig kommer ny kraftproduksjon eller tilstrekkelige nettforsterkninger, oppstår det kritiske flaskehalser i nettet. Riksrevisjonen har tidligere slått fast at nettet er fullbooket flere steder, og advarslene har vært mange.

Beslutningen har vakt sterke reaksjoner. Tiltaket legger i praksis store deler av den videre samfunns- og næringsutviklingen i landsdelen på is. Prosjekter knyttet til det grønne skiftet, elektrifisering og utvidelser i sjømatnæringen møter nå en vegg. Stopp i utbygging av kraft- og nettpolitikken er i ferd med å kortslutte industri- og næringspolitikken i nord. I tillegg rammer kraftkrisen vår nasjonale sikkerhet direkte, blant annet ved at Forsvaret nylig fikk avslag på strøm til den nye ubåtbasen på Ramsund. Dette viser med all tydelighet at energi- og sikkerhetspolitikken må ses i sammenheng. Det skapes et paradoks i en landsdel som i utgangspunktet har hatt kraftoverskudd, men der manglende nettkapasitet og trege nettutbygginger nå hindrer nyetableringer og verdiskaping.

Spørsmålet

Deler statsråden bekymringen for den pågående kompetanseflukten i bygg- og anleggsnæringen, og hva vil eventuelt statsråden gjøre med denne utfordringen?

Begrunnelse

Bygg- og anleggsnæringen er i en alvorlig krise. Aktiviteten er historisk lav – rundt halv fart sammenlignet med normale nivåer – og situasjonen har forverret seg i 2026. Boligbyggingen er historisk lav, konkurstakten er høy og situasjonen er særlig krevende i distriktene. Tapet av arbeidsplasser og kompetanse er vanskelig å reversere, og utviklingen truer næringens evne til å møte framtidig boligbehov. Dette er en av våre viktigste næringer, og nå mister vi kritisk kompetanse vi trenger for å bygge landet. Kommunenes dårlige økonomi gir næringen færre oppdrag for vedlikehold av bygg innen sektorer som skole og helse.

Anleggsbransjen er en kritisk del av samfunnets beredskap, med ansvar for veivedlikehold, brøyting og innsats ved ras, flom og ekstremvær. Krisen svekker derfor også totalberedskapen. Samtidig finnes et betydelig uløst potensial i etterslepet på fylkesveier og rassikring.

Lav boligbygging og færre offentlige byggeprosjekter fører til permitteringer, konkurser og tap av fagkompetanse innen byggenæringen. Samtidig reduseres antall lærlingeplasser, noe som svekker rekrutteringen til næringen og gjør det vanskeligere å bygge opp kapasitet igjen. Jevn aktivitet og stabile rammevilkår er avgjørende for å opprettholde nødvendig fagkompetanse i byggenæringen. Uten dette risikerer vi å miste kapasitet til vedlikehold og reparasjon av kritisk infrastruktur som kommunene og samfunnet er avhengige av, inkludert boliger, skoler og helsebygg. Det svekker både beredskapen, tjenestetilbud og muligheten til å opprettholde velfungerende lokalsamfunn over hele landet, og spesielt i Nord-Norge.

De siste årene har regelverksvekst, dokumentasjonskrav og dobbeltrapportering økt kraftig. Belastningen rammer særlig små og mellomstore bedrifter. Nye regler innføres ofte uten tilstrekkelig vurdering av samlet byrde og uten å fjerne eksisterende regler.

I sum motvirker den negative utviklingen sentrale politiske mål om lavere inflasjon, økt boligbygging og styrket beredskap.

Spørsmålet

Vil statsråden ta initiativ til å innføre en nasjonal tilgjengelig symbolbank og en felles standard for grafiske symboler i ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon), slik at barn får forutsigbar og lik tilgang til språk uavhengig av bosted og tjenesteområde?

Begrunnelse

Barn som ikke har et verbalt språk er ofte avhengige av bildebasert kommunikasjon som del av ASK for å uttrykke seg. Bildesymbolene fungerer som deres språk, ikke som et hjelpemiddel. Likevel finnes det ingen nasjonal standard for hvilke symboler som brukes i barnehage, skole, helse og andre offentlige tjenester. Dette gjør at barn kan møte ulike «bildespråk» på tvers av arenaer, også innenfor samme kommune og samme utdanningstilbud. For barn som har behov for forutsigbarhet og tydelige rammer, skaper dette økt kognitiv belastning og begrenser muligheten til å uttrykke seg og delta på lik linje med andre barn i lek, læring og sosialt samspill. Det er også krevende for lærere og andre ansatte å tilrettelegge informasjon og læringsmateriell når barn med samme behov bruker ulike symbolsystemer.

I tillegg må familier gjennom lange saksbehandlinger i NAV for å få tilgang til det som i praksis blir en «språklisens». Saksbehandlingstiden og krav om individuelle vedtak fører til unødvendige forsinkelser i barns tilgang til et grunnleggende språklig verktøy. Manglende tilgang til et stabilt og tilgjengelig symbolsystem svekker barns mulighet til å uttrykke egne behov, ønsker og grenser, og reduserer deres læring og medbestemmelse.

Andre land, som Spania og Sverige, har etablert nasjonale og gratis symbolbanker som sikrer lik tilgang til et felles bildespråk på tvers av tjenester. En tilsvarende løsning i Norge vil kunne gi ASK‑brukere et mer forutsigbart og tilgjengelig språkmiljø, og gjøre det mulig for skoler og andre offentlige tjenester å utvikle universelt utformet informasjon også for denne gruppen.

Spørsmålet

Hva er statsrådens plan for å sikre at fristen for oppgradering av rullebanen på Bardufoss overholdes og at flyplassen ikke risikerer stenging?

Begrunnelse

Luftfartstilsynet har varslet at rullebanen på Bardufoss flyplass kan måtte stenges innen 2028 dersom nødvendig oppgradering ikke gjennomføres. Avinors egne rutiner krever 12 måneder planleggingstid før en oppgradering av rullebanen kan igangsettes, blant annet fordi innflyvningsprosedyrer, lyssignaler, innflygningshøyder og målekjeder må revurderes og nye midlertidige prosedyrer må utarbeides og godkjennes. Det betyr også at prøveflygning må gjennomføres, noe om krever spesialkompetanse. Oppgraderingsarbeidet må gjøres på sommeren. Dersom det ventes med beslutningen til høsten i år, så betyr det at ingenting kan gjøres sommeren 2027. Dette betyr i praksis at en beslutning må fattes før sommeren 2026 for å kunne starte oppgraderingsarbeidet sommeren 2027 - noe som er nødvendig for å overholde Luftfartstilsynets frist.

Bardufoss flyplass er viktig fordi den brukes av Forsvaret til helikoptre, øvelser og mottak av NATO styrker i Nord Norge. Det er en kombinert militær og sivil flyplass, brukt både av Forsvaret og av vanlige passasjerfly. Militært er den helt avgjørende for beredskap, øvelser og for å kunne spre fly og styrker i krise eller krig. Sivilt er den viktig fordi den gir folk, næringsliv og pasienter i Midt-Troms nødvendig flyforbindelse til resten av landet.

Spørsmålet

Stortinget vedtok for to år siden at det skulle utarbeides nasjonale, faglige retningslinjer for endometriose og adenomyose. Vi vet at kvinner med disse lidelsene i snitt går syv til åtte år før de får riktig diagnose, og at mangelen på standardisert behandling og forskning fører til unødvendige smerter og nedsatt livskvalitet.

Hvilke konsekvenser mener statsråden ventetiden har for de som har sykdommene, og når kan vi forvente at retningslinjene faktisk er på plass?