Joel Ystebø

Svar fra Espen Barth Eide · 02.11.2026

Jeg deler representantens bekymring for økende vold og systematiske forfølging av kristne i mange land, og erkjenner at dette må få økt oppmerksomhet i de formelle samtalene Norge har med disse landene.

Regjeringen tar opp brudd på trosfriheten i møter med myndigheter i land der kristne og andre minoriteter forfølges eller hindres i å samles. Det er en sentral del av vår menneskerettighetspolitikk. Norge arbeider også gjennom FN og internasjonale allianser, slik som Artikkel-18 alliansen, for å beskytte sårbare grupper og bekjempe hatefulle ytringer som leder til vold.

Utenriksdepartementet har en egen spesialerepresentant for tros- og livssynsfrihet, og har utarbeidet retningslinjer som skal gi veiledning til ambassadenes arbeid på feltet. Disse gir veiledning i hvordan norske diplomater kan følge med på situasjonen for religiøse minoriteter, rapportere om diskriminering og opprettholde kontakt med lokale kirkeledere og menneskerettighetsforkjempere, som en del av menneskerettighetsarbeidet.

Hendelsen i Etiopia må ses i lys av en sammensatt og langvarig konfliktsituasjon i Oromia. Regionen er preget av væpnet konflikt mellom etiopiske myndigheter og Oromo Liberation Army (OLA). Oromia-regionens myndigheter har lagt ansvaret for de siste angrepene på OLA, og hevder at angrepene har som siktemål å fremprovosere etniske og religiøse motsetninger. Det er så langt ikke fremlagt offentlig dokumentasjon som underbygger disse anklagene, og ingen har tatt på seg ansvaret for angrepene.

Det er derfor grunn til å være varsom med å konkludere om motivet bak angrepene. At ofrene var ortodokse kristne, og at ortodokse samfunn over tid har vært utsatt for vold i området, er dokumentert. Samtidig inngår volden i Oromia i en kompleks konflikt der etniske, politiske og religiøse motsetninger delvis overlapper.

Beskyttelse av sivile står sentralt i våre budskap. I forbindelse med opptrappingen nord i Etiopia siden 23. september, har Norge offentlig understreket at sivile må beskyttes, internasjonal humanitærrett respekteres og at konflikter må løses gjennom dialog og politiske løsninger.

Gjennom støtte til Kirkens Nødhjelp bidrar Norge til arbeid med religiøse aktører, lokale fredsstrukturer, dialog og sosial samhørighet i Etiopia. Arbeidet skal bidra til å forebygge konflikt og fremme fredelig sameksistens på tvers av religiøse og andre identitetsbaserte skillelinjer. Støtten er ikke en direkte respons på de aktuelle angrepene, men inngår i Norges langsiktige arbeid for konfliktforebygging og fredsbygging i Etiopia.

Det vises førøvrig til mitt svar på skriftlig spørsmål fra Joel Ystebø (KrF) 6.11.25 om hvordan regjeringen arbeider for å støtte forfulgte kristne i Nigeria og løfte trosfrihet høyere på den norske utenrikspolitiske dagsordenen.

Svar fra Kari Nessa Nordtun · 30.10.2026

Det er ikke riktig at opplæringsloven åpner for kjønnsdelt svømmeundervisning. Hovedregelen er det motsatte, nemlig at opplæringsloven ikke åpner for kjønnsdelt svømmeundervisning.

Jeg viser i den anledning til at opplæringsloven § 14-2 har regler om inndeling av elever i klasser og grupper, og at det framgår av fjerde ledd at elevene bare kan deles inn i grupper etter kjønn dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner. I lovens forarbeider, nærmere bestemt merknaden til § 14-2 i Prop. 57 L (2022-2023) står det blant annet følgende om kravet til særlig tungtveiende grunner:

«Kravet om at det må liggje føre særleg tungtvegande grunnar for å dele elevane inn i grupper etter kjønn, inneber at det ikkje kan gjennomførast kjønnsdelt undervisning i til dømes symjing for å ta omsyn til at enkelte elevar og foreldre ønskjer dette, til dømes på grunn av religiøs overtyding. […]»

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at Utdanningsdirektoratet har synliggjort denne forståelsen i sin veiledning av reglene.

Svar fra Espen Barth Eide · 15.10.2026

Lovforslaget er en oppfølgning av Stortingets anmodningsvedtak 1250 20. juni 2025 og 78 5. desember 2025 og foreslår visse forbud som retter seg mot handel med bosetningene. Formålet med loven som foreslås er å forby norske borgere og andre innenfor norsk jurisdiksjon å foreta handlinger som bidrar til opprettholdelsen av Israels folkerettsstridige bosetninger i Palestina, samtidig som bestemmelsene er tilstrekkelig klar med hensyn til hvilke handlinger som rammes. Forslaget har vært på høring og det er mottatt svært mange høringssvar innen fristen. Disse blir nå gjennomgått. Lovens innretning, begrunnelse og avgrensning vil bli nærmere beskrevet i en fremtidig lovproposisjon.

Svar fra Espen Barth Eide · 15.10.2026

Lovforslaget er en oppfølgning av Stortingets anmodningsvedtak 1250 20. juni 2025 og 78 5. desember 2025 og foreslår visse forbud som retter seg mot handel med bosetningene. Formålet med loven som foreslås er å forby norske borgere og andre innenfor norsk jurisdiksjon å foreta handlinger som bidrar til opprettholdelsen av Israels folkerettsstridige bosetninger i Palestina, samtidig som bestemmelsene er tilstrekkelig klar med hensyn til hvilke handlinger som rammes. Forslaget har vært på høring og det er mottatt svært mange høringssvar innen fristen. Disse blir nå gjennomgått. Lovens innretning, begrunnelse og avgrensning vil bli nærmere beskrevet i en fremtidig lovproposisjon.

Svar fra Kari Nessa Nordtun · 28.09.2026

Utgangspunktet i norsk skole er at barn starter på skolen det året de fyller seks år. Dette bidrar til fellesskap, forutsigbarhet og et likt tilbud til alle barn. Muligheten for utsatt eller tidlig skolestart er imidlertid et viktig supplement til denne hovedregelen. Etter opplæringsloven § 2-4 skal kommunen la et barn begynne på skolen det året barnet fyller syv år, dersom foreldrene søker om det eller samtykker til det, og det etter en sakkyndig vurdering er tvil om at barnet er kommet langt nok i utviklingen sin til at det bør begynne på skolen det året det fyller seks år.

Det er den pedagogisk-psykologiske tjenesten i kommunen som skal sørge for den sakkyndige vurderingen. Videre er det kommunen som må avgjøre, basert på PP-tjenestens vurdering, om det er tvil om at barnet er modent nok til at det bør begynne på skolen. Foreldre kan også hente inn egen sakkyndig vurdering, og kommunen må i så fall ta hensyn til denne. Vedtaket er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, som kan påklages til statsforvalteren.

Retten til utsatt skolestart er ikke knyttet til noen diagnoser eller særlige utfordringer, men til en generell vurdering av om barnet er kommet langt nok i sin utvikling til at det bør begynne på skolen. Dette vil bero på en konkret helhetsvurdering, hvor barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Vurderingen skal ta utgangspunkt i det enkelte barnets forutsetninger, utvikling og behov. Barn er forskjellige og vil ha ulikt utbytte av ulike tilbud. Det skal alltid gjøres en individuell vurdering ut fra de ulike hensynene, uavhengig av om barnets utfordringer er av varig karakter eller ikke.

Jeg har ikke kjennskap til saken NRK omtaler utover det som fremkommer av artikkelen, og jeg kan uansett ikke gå inn i enkeltsaker.

Saken viser likevel at det kan oppstå krevende vurderinger i slike saker. Som jeg uttalte i svar på spørsmål nr. 3872 ønsker jeg derfor å innhente mer informasjon fra kommunene for å få belyst ulike problemstillinger.

Svar fra Kari Nessa Nordtun · 23.09.2026

Det er flott at elever engasjerer seg, for eksempel ved deltakelse i frivillige organisasjoner. Tilgang til skolelokaler og lignende er viktig for mange organisasjoner, og kommuner og fylkeskommuner oppfordres derfor til å ha god dialog med frivilligheten lokalt om deres tilgang på lokaler.

Det er ingen regler som pålegger eller begrenser skoleeieres adgang til å gi tilgang til sine lokaler, verken i eller utenfor skoletiden. Det er dermed opp til skoleeier å avgjøre om en organisasjon eller lignende skal få tilgang til skolens lokaler. Vi må imidlertid kunne forvente at en skoleeiers praksis er saklig og ikke-diskriminerende.

Svar fra Kamzy Gunaratnam · 23.09.2026

E39 Vågsbotn-Klauvaneset er en del av Ringveg øst i Bergen, og er viktig for å bedre veistandarden og fremkommeligheten og for å redusere ulykker. Prosjektet ligger i Statens vegvesens planportefølje, jf. Meld. St. 14 (2023–2024) Nasjonal transportplan 2025–2036. Statens vegvesens porteføljeprioritering er etatens anbefalte gjennomføringsrekkefølge for porteføljen. Porteføljeprioriteringen blir gjennomgått og vurdert årlig, og i mai 2026 ble det rapportert kostnadsøkninger som gir negativ utvikling i prosjektets lønnsomhet. Dette er hovedårsaken til prosjektets plassering i Statens vegvesens portefølje. Statens vegvesens porteføljeprioritering avgjøres av samfunnsøkonomisk prissatt lønnsomhet, ikke-prissatte virkninger (herunder samfunnssikkerhet og beredskap) og vurdering av usikkerhet, inkludert teknologirisiko. Prosjekter skal være planlagt og optimalisert som en forutsetning for prioritering, og virksomhetene kan ta hensyn til avhengigheter mellom prosjekter/tiltak i sin prioritering.

Oppstart er avhengig av prioritering og finansiering i de årlige statsbudsjettene.

Svar fra Astri Aas-Hansen · 17.09.2026

Det er i dag 17 personer på den danske sanksjonslisten, som er offentlig tilgjengelig på www.nyidanmark.dk. Utlendingsdirektoratet (UDI) opplyser at samtlige er registrert i Schengen informasjonssystem (SIS) med innreiseforbud. Det er danske myndigheter som fatter disse vedtakene om innreiseforbud og registrerer dem i SIS. Jeg har ikke undersøkt hvilke personer som mellom 2022 og i dag har blitt lagt til og tatt ut av den danske sanksjonslisten.

UDI opplyser at det siden oktober 2020 er fattet 63 bortvisningsvedtak i medhold av utlendingsloven § 17 første ledd bokstav l, som gir hjemmel for å bortvise en utlending «når det er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet Schengenlands indre sikkerhet, folkehelse eller offentlig orden». De fleste av disse vedtakene gjaldt hensyn til folkehelsen. UDI kan ikke se at noen av vedtakene er omfattet av virkeområdet til instruks GI-13/2020. Jeg presiserer for ordens skyld at dette gjelder én av mange hjemler for bortvisning etter utlendingsloven § 17.

Svar fra Kamzy Gunaratnam · 18.09.2026

E39 Storehaugen-Førde inngår i planporteføljen i Nasjonal transportplan (NTP). Statens vegvesen arbeider kontinuerlig med optimalisering av veiprosjektene i sin portefølje for å få mer for pengene og spare miljøet. Gjennom arbeidet med prosjektoptimalisering for E39 Storehaugen-Førde har Statens vegvesen funnet tiltak og endringer som kan gi lavere investeringskostnader, mindre inngrep i natur, lavere klimagassutslipp og reduserte årlige drifts- og vedlikeholdskostnader.

Optimaliseringstiltaket krever omregulering av tunnelinnslaget. Derfor har Statens vegvesen avgjort at bompengesaken først skal legges frem for lokalpolitisk behandling når de kostnadsreduserende tiltakene og en eventuell omregulering er nærmere avklart og det foreligger et godkjent og kvalitetssikret kostnadsoverslag.

Vegvesenet vil arbeide slik at bompengesaken kan legges frem raskt dersom omreguleringsprosessen går som planlagt. Etter deres nåværende vurdering vil dette kreve om lag fire til fem måneder før lokalpolitiske vedtak kan besluttes. Slik Statens vegvesen vurderer framdriften i dag, kan både bompengesaken og omreguleringen av tunnelinnslaget tidligst behandles i kommunestyret før sommeren 2027. Det forventes ikke forsinkelse av oppstart på prosjektet som følge av omreguleringen. Det er likevel viktig å minne om at det er det til enhver tid gjeldende budsjettet som setter rammene for hvilke prosjekter som får bevilgning til å settes i gang.

Svar fra Astri Aas-Hansen · 24.08.2026

Som justis- og beredskapsminister er jeg ikke involvert i, og kommenterer derfor heller ikke, enkeltsaker etter utlendingsloven som ikke berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg oppfatter representantens spørsmål til å gjelde tilfeller som ikke er av en slik alvorsgrad, men hvor det kan være aktuelt å bortvise på grunnlag av hensynet til offentlig orden. Om denne sakstypen kan jeg på generelt grunnlag opplyse at Justis- og beredskapsdepartementet har gitt en instruks til Utlendingsdirektoratet og Politidirektoratet, nr. GI-13/2020. Formålet med instruksen er å gi veiledning for hvordan bortvisningsgrunnlaget i utlendingsloven § 17 første ledd bokstav l, kan anvendes overfor personer som forsøker å reise til Norge for å spre et religiøst, politisk eller ideologisk budskap i strid med grunnleggende verdier, på en slik måte at de kan utgjøre en trussel mot indre sikkerhet eller offentlig orden.

Instruksen er offentlig tilgjengelig og jeg skal ikke beskrive den i detalj her. Jeg nevner likevel at i potensielle bortvisningssaker hvor utlendingens tidligere og forventede ytringer er sentrale momenter i vurderingen, vil hensynet til ytringsfrihet ha betydning. Også i utlendingsrettslig sammenheng skal det være en terskel for myndighetsutøvelse på grunnlag av problematiske ytringer. Bortvisning skal ikke være en forholdsregel rettet mot forventede ytringers innhold i seg selv, men de ordens- og sikkerhetsmessige konsekvensene en utlendings tilstedeværelse vil kunne få.

Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen foretar grundige vurderinger i slike potensielt vanskelige saker.

Svar fra Sigrun Aasland · 25.08.2026

Akademisk ytringsfrihet er en grunnleggende betingelse for en fri og uavhengig forskning og utdanning og for et fritt ordskifte. I Norge står den akademiske friheten sterkt. Universiteter og høyskoler har et lovfestet ansvar for å fremme og verne akademisk ytringsfrihet. Forskningsinstituttene plikter også å legge til rette for at akademisk frihet gjelder for all offentlig finansiert forskning. Det lovpålagte ansvaret for å fremme akademisk ytringsfrihet favner ikke kompetansesentre, som i det tilfellet stortingsrepresentanten viser til. Europaparlamentets Academic Freedom Monitor, samt en rapport fra EU-kommisjonen, vurderer Norge som et land med høy grad av akademisk frihet. Rapportene viser at det norske systemet er preget av høy akademisk frihet for institusjonene og sterke rettigheter for akademikere til å forske og undervise fritt, finansiell stabilitet og relativ høy tillit til forskning.

Samtidig har vi sett foruroligende tendenser internasjonalt til at forskningsinstitusjoner og enkeltforskere står under økende press. Dette er problemstillinger vi også skal være oppmerksomme på i Norge. Blant annet har undersøkelser vist at i en tid med økende polarisering utsettes en del akademikere for trakassering og hets, særlig når de engasjerer seg i politisk sensitiv forskning eller offentlig debatt.

Vi ønsker og trenger en bred og åpen faglig og offentlig debatt. Da er det viktig at den akademiske ytringsfriheten hegnes om, og at forskere opplever at de faktisk står fritt til å ytre seg. Samtidig er det viktig å understreke at kritikk er en grunnleggende del av den akademiske metoden. Forskere, politikere og andre skal kunne stille spørsmål ved den forskningen som formidles. Bare gjennom meningsbryting innad i fagfellesskapene og utad i offentligheten kan forskningsmetoder, hypoteser og konklusjoner etterprøves. Men kritikken skal foregå på en saklig måte. Både den som fremsetter kunnskap, og den som kritiserer den, må underbygge sine påstander med argumenter. Bare slik kan vi skape og opprettholde et akademia og en offentlighet som kan romme uenighet uten å snevre inn ytringsrommet.

Svar fra Kari Nessa Nordtun · 18.08.2026

Aller først vil jeg understreke at kommunene fremover i all hovedsak skal gjøre det samme som de gjør i dag. Systemet er slik at kommunen hvert år fatter vedtak om satser for beregning av driftstilskudd til private barnehager. Satsen beregnes ut fra gjennomsnittlige ordinære driftsutgifter per heltidsplass i kommunale barnehager, og satsen er felles for alle private barnehager i kommunen. I dag er kommunens satsvedtak regulert slik at hver enkelt private barnehage har klagerett på vedtaket. Endringene som nå er vedtatt viderefører at kommunene skal beregne tilskudd basert på nasjonale regler. Forskjellen er at selve satsen skal gis som forskrift og ikke som enkeltvedtak.

Bakgrunnen for endringen er at de kommunale satsene etter sitt innhold er å regne som forskrifter etter forvaltningsloven. Det følger av forvaltningsloven at et vedtak som gjelder «rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer» skal regnes som forskrift. Satsvedtakene til kommunen er generelle, og gjelder for alle de private barnehagene i kommunen.

Forvaltningslovens definisjon av hva som regnes som forskrift, er et spesielt grunnleggende prinsipp. At satsen gis gjennom forskrift sikrer en åpen og bred prosess, der alle private barnehager får mulighet til å uttale seg samtidig gjennom en høring. Endringen er gjort for å sikre at satsene fastsettes i samsvar med forvaltningslovens regler og krav. Det medfører ikke riktighet at endringen har til hensikt å endre lokalt handlingsrom, noe den heller ikke gjør.

Etter at kommunen har fastsatt endelig sats i forskrift, skal kommunen fortsatt fatte enkeltvedtak om tilskudd til hver godkjente private barnehage i kommunen. Tilskuddet til den enkelte barnehage er basert på kommunens fastsatte sats, men tilskuddets størrelse vil variere ut ifra antall heltidsplasser i de ulike barnehagene. Hver barnehage har i dag klagerett på sitt enkeltvedtak om tilskudd, og denne klageadgangen vil de beholde også i den nye finansieringsforskriften.

Representanten spør hvordan rettssikkerheten vil ivaretas. Jeg vil understreke at rettsikkerheten vil ivaretas gjennom forskriftsfastsettelse, og prosessen dette innebærer. Kommunene står ikke fritt til å bestemme innholdet i forskriftene. Forskriftene må oppfylle kravene til saksbehandling i forvaltningsloven, og være i tråd med de nasjonale reglene om beregningsmetode for å være gyldige. Det er svært detaljerte krav til beregningen av satsene i barnehageloven og finansieringsforskriften. I tillegg kan overprøving av forskriftene skje gjennom statsforvalternes lovlighetskontroll og domstolsprøving.

Det har vært et godt og konstruktivt samarbeid over tid mellom partene i sektoren. KS og PBL har blant annet utarbeidet en veileder for beregning av tilskudd til de private barnehagene. Jeg har stor tro på at partene fortsatt vil samarbeide godt. Dette vil det legges til rette for i høringsprosessene som skjer i forkant av at satsene fastsettes. Ved at alle kan bli hørt før kommunen fastsetter satsen vil også kommunen få et bedre grunnlag for å avveie ulike hensyn.

Svar fra Kari Nessa Nordtun · 22.06.2026

Utdanningsdirektoratet har vært tydelig på at Pride-måneden er en god anledning til å lære om likeverd, respekt og trygghet for alle mennesker. Dette er jeg enig i. Jeg mener det er viktig at alle unger føler at de tilhører fellesskapet og at det er trygt for dem å være seg selv på skolen. Å heise Pride-flagget kan være en fin måte å vise elever at de hører til.

Det er imidlertid opp til skolene og kommunene selv å vurdere om de vil heise regnbueflagg og markere Pride. Skolene har full anledning til å markere Pride og heise Pride-flagg dersom de ønsker det.

Det er imidlertid ingen nasjonale føringer om at dette skal gjøres, og jeg mener heller ikke det bør innføres slike føringer.

Dersom skolen velger å markere Pride, bør markeringen gjøres på en måte som inkluderer alle elever på en god måte.

Svar fra Sigrun Aasland · 15.06.2026

Universitetene og høyskolene er rammefinansiert og har et ansvar for å disponere midlene sine for å nå de målene og forventningene som er satt for sektoren og den enkelte institusjon.

Det er en hovedprioritering for meg å sikre den kompetansen Norge trenger. Vi står overfor økende knapphet på kompetent arbeidskraft, ungdomskull som flater ut og strammere økonomisk handlingsrom i statsbudsjettene. Derfor er det nødvendig å prioritere de ressursene vi har på en best mulig måte. Jeg er i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet ved fagskoler, høyskoler og universiteter og samfunnets og arbeidslivets kompetansebehov. Det forutsetter at utdanningsinstitusjonene styrker sin egen evne til utvikling og omstilling. Videreutvikling av studieporteføljene blir en viktig del av utviklingsavtalene med de statlige universitetene og høyskolene som skal gjelde for perioden 2027-2030, som institusjonene nå er i gang med å utforme sammen med departementet.

Jeg er opptatt av god tilgang på desentraliserte utdanningstilbud, som gir muligheter for faglig påfyll og kvalifisering, og ikke minst bedre tilgang på kompetanse i hele landet. Regjeringen har derfor styrket de desentraliserte utdanningene betydelig. De siste årene har rammebevilgningen til universiteter og høyskoler blitt styrket med 320 mill. kroner til desentralisert og fleksibel utdanning. Av dette har 30,9 mill. kroner blitt tildelt Høgskulen på Vestlandet. Særlig for voksne som allerede er i jobb, er muligheten til å kombinere arbeid og utdanning avgjørende for å sikre nødvendig kompetanse, herunder lærere.

Jeg er kjent med at Høgskulen på Vestlandet jobber med forslag til endret dimensjonering av studieporteføljen, og at et forslag om å omdisponere utdanningskapasitet fra Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett til Fakultet for helse- og sosialvitenskap og eventuelt til Fakultet for teknologi, miljø- og samfunnsvitenskap skal utredes. Jeg har også fått forståelsen av at en eventuell omdisponering skyldes at det i dag står tomme studieplasser ved fakultetet som tilbyr lærerutdanning, det vil si studieplasser som ikke er fylt opp med studenter, samtidig som det er oversøking til de to andre fakultetene, som også tilbyr viktig utdanning samfunnet vårt har stort behov for. Videre har jeg fått forståelsen av at høyskolen ved en eventuell omdisponering, ikke ønsker å gjennomføre dette på en måte som gjør at det er vanskelig å bygge opp kapasiteten igjen ved behov. Studieplasser som ikke er i bruk, er ikke god ressursutnyttelse.

Høyskolen har lagt opp til en grundig prosess i sin behandling av saken. Jeg har tillit til at saken ivaretas på en god måte av Høgskulen på Vestlandet, og at det gjøres gode vurderinger for å sikre viktig kompetanse for samfunnet og god kvalitet i studietilbudet.

Svar fra Kari Nessa Nordtun · 12.06.2026

Den norske skolen er bygget på verdier som inkludering, likeverd og respekt for menneskeverdet. Læreplanene er tydelige på at skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer likeverd og likestilling. Kompetansemål og læreplaner gjelder i utgangspunktet for alle elever.

Spørsmålsstillerens parti KrF var, sammen med øvrige regjeringspartier, tydelige i læreplanene de innførte så sent som i 2020 – at elevene i norsk skole skal lære om kropp og mangfold innen kjønn og seksualitet på ulike aldersnivå.

Det er ikke frivillig for elevene å delta i denne undervisningen, heller ikke undervisning som omhandler Pride-markeringen eller temaer som kan forbindes med dette.

Opplæringsloven åpner imidlertid for fritak fra aktiviteter i opplæringen hvis aktivitetene med rimelig grunn oppleves som utøvelse av en annen religion eller et annet livssyn enn elevens, eller at aktiviteten på samme grunnlag oppleves som støtende og krenkende. Dette gjelder generelt i alle fag.

Det er bare aktiviteter i opplæringen det kan gis fritak fra. At skolen flagger med regnbueflagg i juni er ikke en aktivitet elevene skal utføre, og det kan derfor selvfølgelig ikke bes om fritak fra å møte på skolen på grunn av dette.

Det er uansett viktig å understreke at elever som får innvilget fritak fra ulike aktiviteter i skolen, ikke skal ha fritak fra kompetansemålene i læreplanen.

Elever som får fritak fra aktiviteter i opplæringen, skal ha annen opplæring med tilsvarende faglig innhold, og skolene må legge til rette for alternative pedagogiske opplegg.

Fra overordnet del i den samme læreplanen siterer jeg:

«Skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn. Vi kan alle oppleve at vi skiller oss ut og kjenner oss annerledes. Derfor er vi avhengig av at ulikheter anerkjennes og verdsettes.»

Utdanningsdirektoratet har vært tydelig på at samfunnets markering av Pride kan være en god anledning til å lære om likeverd, respekt og trygghet for alle mennesker. Det er jeg enig i. Det viktige er at alle barn opplever at de tilhører fellesskapet og at det er trygt for dem å være seg selv. Å markere Pride i skolen kan ha stor betydning for barn og unges opplevelse av å høre til og bli akseptert.

Jeg opplever at enkelte i denne debatten legger til grunn at undervisningen og aktivitetene i norsk skole er noe helt annet enn den faktisk er. Mitt inntrykk er at norsk skole i det store og hele løser dette godt i dag.