Lars Rem

Spørsmålet

Vil statsråden vurdere å endre eller presisere regelverket slik at NAV kan gi økonomisk støtte til førerkort når dokumentasjon viser at førerkortet er nødvendig for at en arbeidssøker skal kunne få eller beholde arbeid, særlig i distrikter med svakt kollektivtilbud?

Begrunnelse

Jeg har denne uken besøkt LePro på Lena i Østre Toten kommune. LePro er en vekstbedrift som både leverer tjenester til næringslivet og bistår mennesker med å få arbeid, fullføre utdanning og utvikle kompetanse gjennom praktisk arbeid. Virksomheten gjør en svært viktig innsats for mennesker som står utenfor arbeidslivet, og jeg ble særlig imponert over arbeidet som gjøres for unge mellom 18 og 30 år som ønsker å komme i jobb.

Under besøket ble det formidlet at flere unge arbeidssøkere har gode forutsetninger for å arbeide, men likevel sliter med å få jobb fordi de mangler førerkort. På Toten, og i mange andre deler av Innlandet, er kollektivtilbudet begrenset. For mange arbeidsplasser er bil derfor i praksis nødvendig for å komme seg til og fra arbeid, særlig når arbeidsdagen begynner tidlig, avsluttes sent, eller arbeidsplassen ligger utenfor ordinære kollektivruter.

Et førerkort kan i dag koste over 50 000 kroner når man inkluderer obligatorisk opplæring, kjøretimer, gebyrer og oppkjøring. For unge som mottar dagpenger, tiltakspenger, arbeidsavklaringspenger eller andre ytelser, kan dette være en uoverkommelig utgift. Flere har derfor spurt NAV om økonomisk hjelp til førerkort, men fått avslag. Resultatet kan bli at personer som kunne kommet raskt i arbeid, i stedet blir gående arbeidsledige eller avhengige av offentlige ytelser.

LePro opplyser at flere av disse personene sannsynligvis ville fått jobb dersom de hadde hatt førerkort. Det kan derfor være både samfunnsøkonomisk og menneskelig lønnsomt å vurdere støtte til førerkort i tilfeller der behovet er konkret, dokumentert og direkte knyttet til en realistisk jobbmulighet.

NAV har allerede ordninger for arbeidsrettede tiltak, opplæring og støtte til utgifter i forbindelse med arbeidssøking. Samtidig synes regelverket å praktiseres slik at førerkort som hovedregel ikke finansieres, selv om manglende førerkort kan være det siste og avgjørende hinderet for overgang til arbeid.

Jeg ønsker derfor å vite om statsråden vil vurdere om dagens regelverk er tilstrekkelig fleksibelt, eller om det bør etableres en ordning som gjør det mulig å støtte førerkort når dette er nødvendig for å få en konkret jobb.

Spørsmålet

Stortinget ba for snart fire uker siden om å stanse pågående anbudsprosesser for private rehabiliteringstjenester i Helse Sør‑Øst og Helse Midt‑Norge. Avtalene er forlenget til oktober 2026, men foretakene har ennå ikke mottatt styringssignal fra departementet.

Vil ministeren bekrefte om og når ministeren vil gi klare styringssignaler til de regionale helseforetakene, og hvilke tiltak ministeren vil iverksette for å sikre pasienttilbud, ansatte og fagmiljø i overgangsperioden?

Begrunnelse

Stortingets vedtak skapte håp om å stoppe nedlegging og de pågående anbudsprosessene. Likevel er situasjonen fortsatt uavklart. Avtalene med private rehabiliteringsinstitusjoner er midlertidig forlenget til oktober 2026, men regionale helseforetak har ennå ikke fått tydelige styringssignaler fra departementet. Dette skaper stor usikkerhet.

Konsekvensene er konkrete:

Pasienter kan få avbrudd eller forsinkelser i rehabiliteringstilbudet.

Ansatte blir urolige og søker andre jobber, noe som svekker fagmiljøene.

Planlegging og kapasitet i helsetjenesten blir vanskelig når beslutninger uteblir.

Ber om at ministeren svarer konkret på:

Om ministeren vil sende klare, skriftlige styringssignaler til Helse Sør‑Øst og Helse Midt‑Norge.

Når disse styringssignalene vil bli sendt (gjerne med dato eller uke).

Hvilke midlertidige og varige tiltak departementet vil iverksette for å sikre pasientbehandling, beholde ansatte og bevare faglig kompetanse i overgangsperioden.

Rask avklaring er nødvendig for å trygge pasienttilbudet og sikre forutsigbarhet for tilbydere, ansatte og regionale helseforetak.

Spørsmålet

Den 24. desember 2025 ble en lokfører angrepet. Ifølge media ble gjerningspersonen, med tidligere voldsdømmelser, ikke varetektsfengslet, mens offeret har alvorlige skader.

Forstår statsråden offerets fortvilelse, og hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for at varetektsvurderinger bedre ivaretar sikkerheten til ansatte og publikum, og for å styrke umiddelbar oppfølging av ofre?

Spørsmålet

I sitt skriftlige svar 20. januar 2026 uttaler statsråden at økningen i ulykker og vogntogstans i Innlandet «handler mer om atferd og/eller risikoforståelse enn dårlig eller manglende vinterutrustning».

Mener statsråden bokstavelig talt at ansvaret primært ligger hos sjåførene – ikke ved vinterdrift, brøyting eller salt/logistikk på utsatte strekninger, og på hvilke konkrete faglige grunnlag bygger statsråden denne vurderingen?

Spørsmålet

Hva vil statsråden gjøre for å forbedre vintervedlikeholdet og framkommeligheten på riksvei 4 og E6 i Innlandet, særlig på utsatte bakker (f.eks. Hunndalen–Raufoss og Rv4 mot Lygna), for å hindre gjentatte vogntogstans, redusere trafikkstengninger og sikre beredskap og trygg godstransport?

Begrunnelse

Denne vinteren har Innlandet opplevd et betydelig antall trafikkhendelser og stans, særlig på Rv4 og deler av E6. Gjentatte tilfeller av vogntog som ikke kommer opp bakker eller som står fast i løpene har ført til lange køer, omkjøringer, periodiske stengninger og store trafikale konsekvenser for både privat- og næringstrafikk. Flere hendelser involverer utenlandske vogntogsjåfører som tilsynelatende sliter med framkommelighet under vinterforhold. Selv om de alvorligste personskadene så langt har uteblitt, er situasjonen uholdbar med tanke på trafikksikkerhet, samfunnsøkonomiske ringvirkninger og veienes rolle i nasjonal beredskap.

Rv4 og E6 er viktige både for lokal pendling og for godstransport til og fra sentrale deler av landet. Hyppige stans og vanskelige omkjøringsløsninger svekker framkommeligheten og kan true responstid for nødetater. I tillegg reiser dette spørsmål om prioritering og ressursfordeling for vinterdrift: er kapasitet, materiell og bemanning tilstrekkelig lokalt? Blir utsatte strekninger prioritert i tråd med deres beredskaps- og trafikkmessige betydning? Finnes det rutiner for rask innsats (grus-/sandkjøring, sporsliting, tungbilberging) og tydelig koordinering mellom politi, Statens vegvesen og entreprenører? Videre bør det vurderes om det trengs mer målrettet informasjon eller regler rettet mot utenlandske vogntogsjåfører om nødvendig vinterutstyr og alternative ruter under krevende føre.

Med bakgrunn i gjentatte hendelser ber jeg om hvilke konkrete, tidfestede tiltak departementet vil iverksette — både kortsiktige operative tiltak i pågående vintersesong og langsiktige investeringer eller omprioriteringer — for å sikre trygg framkommelighet, redusere risikoen for stans og styrke beredskapen på disse hovedvegene.

Spørsmålet

Den 24. desember 2025 ble en lokfører angrepet på Nydalen stasjon på Gjøvikbanen. Ifølge medieoppslag hadde den siktede flere tidligere voldsdømte forhold, men ble ikke varetektsfengslet.

Hvordan vurderer statsråden denne hendelsen med tanke på sikkerheten for ansatte i særlig utsatte yrker, og hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre at personer med gjentatt voldshistorikk ikke utgjør en uakseptabel risiko for publikum og ansatte?

Begrunnelse

Hendelsen på Gjøvikbanen 24. desember 2025, der en lokfører ble fysisk angrepet i toget, reiser alvorlige spørsmål om både personlig sikkerhet for ansatte i transportsystemet og om risikoen gjentakere med voldshistorikk utgjør for allmennheten. Medarbeidere i kollektivtrafikken og andre offentlig ansatte står ofte i direkte kontakt med publikum og kan være særlig utsatt for vold og trusler. Offentlig tillit til politiets og påtalemyndighetenes håndtering av slike saker er helt avgjørende for at folk skal føle seg trygge og for at yrkesgrupper skal kunne utføre sine oppgaver uten frykt.

Mediene rapporterte at gjerningspersonen tidligere var dømt for vold og andre alvorlige forhold, samtidig som påtalemyndigheten i første omgang ikke fikk gjennomslag for varetektsfengsling. Dersom personer med gjentatte volds dommer eller klar fare for gjentakelse ikke blir tilstrekkelig vurdert eller sikret via fengsling eller andre tiltak, kan dette svekke allmennpreventive effekter og øke risikoen for nye alvorlige hendelser.

Spørsmålet søker derfor en redegjørelse for hvordan regjeringen vurderer hendelsen konkret, hvilke kriterier og praksis som ligger til grunn for beslutninger om varetektsfengsling ved gjentakelsesfare, og hvilke konkrete tiltak regjeringen vil foreslå eller iverksette for å:

styrke sikkerheten for ansatte i særlig utsatte yrker (lokførere, konduktører, bussjåfører mv.),

sikre rask og grundig etterforskning av voldssaker,

vurdere bruk av varetektsfengsling og andre forebyggende tiltak overfor gjentakere,

og eventuelt øremerke ressurser eller endre retningslinjer slik at ofre får nødvendig oppfølging og rettsikkerhet.

Jeg håper på svar som klargjør hvilke umiddelbare og langsiktige tiltak regjeringen vil iverksette for å bedre sikkerheten for denne typen yrkesgrupper og for å redusere risikoen fra personer med gjentatt voldshistorikk.

Spørsmålet

Hvilke vurderinger har Klima- og miljødepartementet gjort av de økonomiske konsekvensene for husholdninger rundt Mjøsa dersom kommunale renseanlegg må oppgraderes for å fjerne mer nitrogen, og vil departementet legge fram anslag på forventet økning i kommunale avløpsavgifter per husholdning ved ulike løsningsalternativer (lokal oppgradering vs. regionalt samarbeid), og hvilke støtteordninger vurderes for å skjerme lavinntekts- og sårbare husstander?

Begrunnelse

Mjøsa er et nasjonalt verdiområde med økt risiko for næringstilførsel etter ekstremnedbør og flom. Flere kommuner vurderer eller planlegger tiltak for å redusere nitrogen fra kloakkvann, noe som kan kreve betydelige investeringer i renseanlegg og driftskostnader. En direkte konsekvens kan bli økte kommunale avløpsavgifter for innbyggerne. For mange husholdninger, spesielt i distriktene og blant lavinntektsfamilier, kan slike avgiftsøkninger gi reell økonomisk belastning.

Det er derfor viktig at departementet redegjør for hvilke økonomiske beregninger som foreligger, og om det finnes anslag for avgiftsøkning per husholdning under forskjellige løsningsscenarier (for eksempel oppgradering av hvert lokalrenseanlegg, bygging av større regionalt anlegg, eller kombinasjonsløsninger med tiltak i landbruket). I tillegg ber jeg om informasjon om tilgjengelige statlige støtteordninger, tilskuddsmidler eller kompensasjonsmekanismer som kan redusere kommunenes egenfinansiering og dermed dempe avgiftsøkningen for innbyggerne.

Avklaringer som ønskes i svaret:

Eventuelle beregnede beløp eller intervaller for økt årlig avløpsavgift per husstand for konkrete alternativer.

Oversikt over eksisterende eller planlagte tilskuddsordninger for nitrogenfjerning, inklusive kriterier for tildeling.

Om departementet vil støtte regionale løsninger eller naturbaserte tiltak som kan gi bedre kost-nytte og lavere avgiftsbelastning for innbyggerne.

Jeg ber om at svarene inkluderer tallgrunnlag eller henvisning til analyser/rapporter som ligger til grunn for vurderingene.

Spørsmålet

Hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre tilstrekkelig og geografisk tilgjengelig spesialisert rehabilitering i Innlandet etter at Helse Sør‑Øst ikke fornyer kontrakten med Unicare Steffensrud (drift avsluttes 1. juli 2026), samtidig som tilbud på Beitostølen og Solås endres/omrokkers, slik at pasienters rehabiliteringsbehov fortsatt blir møtt?»

Begrunnelse

Rehabilitering er grunnleggende for at personer som har hatt slag, kreftbehandling, alvorlig skade eller kronisk nevrologisk sykdom skal kunne fungere i hverdags- og arbeidsliv. Spesialisert døgnrehabilitering er samtidig en viktig støtte for kommunene og bidrar til å redusere behovet for tyngre omsorgstjenester senere. Riksrevisjonens rapport og innspill fra fagorganisasjoner viser at tilbudet allerede er sårbart og at samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste ofte svikter.

I Innlandet rammer nå flere samtidige endringer pasienttilbudet: Helse Sør‑Øst har ikke fornyet avtalen med Unicare Steffensrud — avtalen løper til 1. juli 2026 — noe som betyr at et etablert døgntilbud og et fagmiljø på nesten 100 ansatte står i fare for å forsvinne. Samtidig reduseres eller omrokkeres tilbud ved andre sentre i regionen (Beitostølen, Solås m.fl.), og enkelte fagutdanninger knyttet til rehabilitering er nedlagt eller vurdert flyttet. Dette truer både lokal tilgang og det tverrfaglige fagmiljøet som er nødvendig for kvalitet i rehabilitering.

Konsekvensene kan bli økt press på kommunale tjenester, lengre ventetider, redusert rehabiliteringsintensitet og tap av spesialisert kompetanse lokalt. Mange pasientgrupper — blant annet slagpasienter, mennesker med MS, kreftrehabilitering og multitraume — vil kunne miste et tilbud som i dag gir dokumentert funksjonsgevinst og livskvalitet.

Jeg ber statsråden konkret svare på hvilke nasjonale og regionale tiltak regjeringen og departementet vil iverksette for å sikre at nødvendige døgnbaserte og tverrfaglige rehabiliteringstilbud opprettholdes i Innlandet etter 1. juli 2026; forhindre kompetanseflukt og sikre videreføring av fagmiljøer og utdanningstilbud som er avgjørende for rehabilitering; hvordan pasienter med lang reisevei og særlig behov for døgnrehabilitering vil få et likeverdig tilbud; om det planlegges økonomiske, organisatoriske eller avtalemessige tiltak overfor Helse Sør‑Øst for å møte regionens behov. En rask og konkret avklaring er nødvendig for pasientsikkerhet, for ansatte og for lokalsamfunn som står i fare for betydelige tap av helsetjenester og arbeidsplasser.

Spørsmålet

Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene i Dokument 3:12 (2023−2024) dokumenterer en allerede kritikkverdig situasjon innen rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene, med særlig utfordringer i Helse Sør-Øst. Riksrevisjonen påpeker at ulikhet og tilfeldig tildeling av rehabiliteringstilbud er et problem.

Hva er statsrådens plan for å sikre mer forutsigbarhet og lik tilgang til rehabilitering for alle pasienter uavhengig av bosted?

Spørsmålet

Vil samferdselsministeren gjøre noe med fylkesvei 33 før det skjer en alvorlig ulykke, og vil regjeringen prioritere FV33 som den viktige eksportveien den er, og bevilge nødvendige rassikringsmidler og annen finansiering fylkeskommunene trenger for å sikre veien, industrien, transportnæringen og miljøet?

Begrunnelse

FV33 er en av Innlandets viktigste eksportveier men har en svært dårlig veistandard. I 2021 var veien stengt mellom Skreia og Feiring i lang tid pga. utbedring etter ras. Med de store nedbørsmengdene som kom i mai 2021 kan det virke som veien på deler av strekningen har sunket opp mot 20 cm. Lokalfolk som er avhengig av å kjøre på denne veien daglig er nå svært bekymret og forteller at det har stått opp til 10 cm vann i veibanen. Veien er fundamentert på en skråning av leire og stein som nå har rast ut. Understøttelsen har rast ut og blitt skyllet vekk på grunn av alt vannet. Man ser tydelig sprekker og ras i fundamentet. Befolkningen og yrkessjåfører er redd for å kjøre der, men har ingen annen mulighet. Ikke nok med at de har levd med stadig ras fra oversiden, men nå faller også grunnen ut på undersiden.

Viken fylke har startet reguleringsarbeid for to tuneller, men endelig beslutning om bevilgninger og oppstart uteblir. Innlandet fylke har ingen planer for FV33 før i 2026. Det virker dessverre ikke som fylkene har vilje til samarbeide for å lage en helhetlig utbyggingsplan for veien.

En helhetlig utbygging av RV4 vil løse mange trafikkutfordringer for Innlandet, men på kort og mellomlang sikt vil FV33 fortsatt være den mest økonomiske og miljømessige beste løsningen for tungtransporten.