Liv Gustavsen

Svar fra kultur- og likestillingsministeren · 14.08.2026

Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er et problem som rammer for mange i Norge. Ingen av våre barn og unge skal utsettes for dette. Alle som bor i Norge, har rett til å leve frie liv og oppleve trygghet i hverdagen.

Regjeringen er opptatt av at alle som utsettes for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold skal få hjelp. Barn og unge som utsettes for dette skal bli møtt av ansatte i tjenesteapparatet som har kompetanse til å avdekke, avverge og følge opp. Arbeiderparti-regjeringen har derfor styrket disse hjelpetjenestene med mål om at flere skal få den hjelpen de trenger. Det gjelder blant annet skole, helse, barnevern og politi. I handlingsplanen Sjef i eget liv – styrket innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold (2025 – 2028) er kompetanseheving et eget innsatsområde, med tiltak som berører alle sektorer.

Alle som jobber med barn og unge har en plikt til å melde fra til barneverntjenesten ved bekymring om vold og overgrep. Hvis det er grunn til å tro at barn utsettes, eller står i fare for å utsettes for æresmotivert vold, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, utløses denne meldeplikten. Alle har også en plikt til å avverge alvorlige lovbrudd, som de nevnte. Når det er mistanke om at barn utsettes for alvorlig æresmotivert vold og situasjonen er akutt, må politiet kontaktes.

For å øke kompetansen i tjenesteapparatet og bistå i enkeltsaker er det opprettet flere særskilte tjenester. En av disse tjenestene er ordningen med mangfoldsrådgivere. Det er utplassert i underkant av 70 mangfoldsrådgivere ved utvalgte ungdoms- og videregående skoler i alle landets fylker, i tillegg til noen voksenopplæringssentre. Mangfoldsrådgivere har mulighet til å fange opp tidlige tegn på sårbarhet og risiko hos elever gjennom sin tilstedeværelse på skolen og andre hverdagsarenaer for ungdom. Mangfoldsrådigverene og de andre særkilte tjenestene bidrar også til å styrke kompetansen i det ordinære tjenesteapparatet og fremmer tverretatlig samarbeid mellom politi, barnevern.

Regjeringen jobber også langs rettslige spor for å styrke det rettslige vernet til barn, unge og voksne som utsettes for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. For å sikre at personer som utsettes for dette, får riktig hjelp til rett tid, er det avgjørende med godt samarbeid mellom tjenester. Våren 2026 la jeg frem en ny lov for Stortinget, som gir de særskilte tjenestene, (mangfoldsrådgivere, Kompetanseteamet og spesialutsendinger for integreringssaker), bedre mulighet til dele opplysninger på tvers for å gi best mulig hjelp til de som trenger det.

Svar fra justis- og beredskapsministeren · 08.06.2026

I saker som gjelder enkeltpersoner, er det gode grunner til at forvaltningen bør utvise varsomhet med å kommentere saken, blant annet av hensyn til personvernet til de berørte. Samtidig kan offentlige myndigheter i enkelte tilfeller ha behov for å korrigere inntrykket som etterlates av at uriktig informasjon får versere i ulike kanaler. Dette kan særlig være aktuelt i slike tilfeller som nevnes i spørsmålet.

Offentlige myndigheter kan til en viss grad avkrefte feilaktig informasjon og imøtegå kritikk som er satt fram på sviktende grunnlag, uten å røpe taushetsbelagte opplysninger. Ofte kan det være tilstrekkelig at forvaltningen gir uttrykk for at den er uenig i sakens framstilling, men at taushetsplikten er til hinder for å gå nærmere inn på saken. I slike tilfeller innebærer ikke taushetsplikten i seg selv at uriktige opplysninger får stå uimotsagt over lang tid.

I særlige tilfeller kan det likevel være nødvendig å dele taushetsbelagte opplysninger for å tilbakevise alvorlige påstander. Forvaltningen har en snever adgang til dette etter forvaltningsloven § 13 a nr. 3 om bortfall av taushetsplikt når «ingen berettiget interesse» tilsier hemmelighold. Bestemmelsen er forstått slik at den gir forvaltningen adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger for å imøtegå kritikk i særlige tilfeller der dette er strengt nødvendig for å forhindre at tilliten til det offentlige svekkes i vesentlig grad, se Prop. 79 L (2024–2025) punkt 12.3.3.4. Adgangen er videreført i ny forvaltningslov § 31 andre ledd, der det framgår at taushetsplikten ikke omfatter «opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for». Bestemmelsen er en snever unntaksregel, men som det framgår i forarbeidene er den nettopp ment å dekke situasjoner der «spredning av uriktige opplysninger om en sak har ført til omfattende hets eller uthenging av en offentlig tjenesteperson, eller hvor det har ført til offentlig kritikk av organet av et slikt omfang at det kan påvirke organets mulighet til å utføre sine oppgaver i fremtiden», se merknadene til § 31 i Prop. 79 L (2024–2025) punkt 30 side 428.

Jeg mener at ovennevnte gir offentlige myndigheter tilstrekkelig handlingsrom til å imøtegå kritikk som bygger på uriktige opplysninger.

I tillegg nevner jeg at regjeringen har lagt fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon for 2025 til 2030, som blant annet går ut på å styrke befolkningens kritiske medieforståelse og kildebevissthet, ansvarliggjøring av sosiale medier og styrking av redaktørstyrte medier.

Svar fra barne- og familieministeren · 08.06.2026

Jeg kjenner ikke til den konkrete saken som er bakgrunnen for spørsmålet representanten stiller, og jeg kan ikke gå inn i enkeltsaker, så jeg skal derfor avstå fra å kommentere den.

Når det er sagt; Det er et svært viktig mål for regjeringen å redusere antall flyttinger for barn i barnevernet. Barn trenger stabilitet og forutsigbarhet for å trives, og fosterforeldrene trenger forutsigbarhet og hensiktsmessige rammer for å kunne stå i oppdraget. Med fosterhjemsmeldingen og kvalitetsløftet i barnevernet har regjeringen satt inn en rekke tiltak som skal bidra til dette. Disse tiltakene handler både om å bedre rammene for fosterhjemmet med økonomisk forutsigbarhet og bedre oppfølging, og om å styrke kommunenes fosterhjemsarbeid. Det er viktig for regjeringen at fosterhjemsoppdraget ikke skal være en økonomisk byrde for familien, og vi har fra 2026 lovfestet rett til godtgjøring og plikt til å kompensere frikjøpte fosterforeldre for manglende opptjening av tjenestepensjon.

Vi har også tatt grep som skal bidra til at uenigheter om fosterhjemsoppdraget mellom fosterforeldre og barnevernstjenesten håndteres på en bedre måte.

Med kvalitetsløftet har vi styrket fosterforeldres prosessuelle rettigheter ved at de er gitt en ubetinget klagerett dersom barnevernstjenesten fatter vedtak om å flytte barnet fra fosterhjemmet, jf. barnevernsloven § 5-5. Fram til 2026 har de bare hatt en uttalerett i slike saker. Barneverns- og helsenemnda har kunnet gi klagerett etter en konkret vurdering. Det fattes imidlertid ikke flyttevedtak dersom bakgrunnen for flyttingen er at fosterforeldrene ønsker å avslutte oppdraget. I slike tilfeller anses flytting som en nødvendig følge av oppsigelsen.

Når det gjelder frikjøp, er dette en særskilt ordning for å kompensere for bortfall av inntekt for en periode hvor fosterforelderen ikke kan være i jobb ved siden av oppdraget. Det er vanlig at én av fosterforeldrene blir frikjøpt en periode av det første året når barnet flytter inn. Utgangspunktet er at fosterhjemsoppdraget etter den første perioden, skal kunne kombineres med å være i vanlig jobb. Tilrettelegging og oppfølging til fosterfamilien skal derfor støtte opp om dette. At fosterforeldrene er i arbeid, vil også kunne bidra til normalitet for barnet. For enkelte fosterfamilier er det likevel nødvendig med frikjøp over en lengre periode eller på et senere tidspunkt, basert på en individuell vurdering i den konkrete saken.

Fra 2023 har barnevernstjenestens avgjørelser om oppfølging og om økonomi vært å regne som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler, og de skal derfor begrunnes av barnevernstjenesten. Dersom fosterforeldrene er uenige i barnevernstjenestens vurderinger, for eksempel knyttet til behov for frikjøp, kan fosterforeldrene påklage vedtaket til statsforvalteren.

Selv om vi er i startfasen med å se hvordan tiltakene vi har satt i gang, virker, jobber vi fortsatt med å vurdere ytterligere tiltak for å løse rekrutteringsutfordringene og forhindre flyttinger. For å sikre et godt kunnskapsgrunnlag har jeg gitt Bufdir i oppdrag å kartlegge hva kommunene faktisk tilbyr av økonomiske rammer, oppfølging og veiledning. I tillegg har departementet lyst ut en ekstern gjennomgang av hvordan Bufetat og kommunene jobber med fosterhjemsrekruttering. Dette skal gi et godt grunnlag for å videreutvikle og forbedre fosterhjemsomsorgen ytterligere.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 01.06.2026

Det blir ikke riktig av meg å gå inn i den konkrete saken fra NRK det vises til i begrunnelsen for spørsmålet, men jeg oppfatter det slik at vergen bidro til å løse situasjonen slik at det ble gitt bistand fra politiet som igjen bidro til nødvendig helsehjelp.

På generelt grunnlag vil jeg peke på at i tilfeller der nærstående hindrer innsyn, kontakt eller oppfølging fra kommunen og hjelpeapparatet, kan det være behov for at det oppnevnes en nøytral verge. En slik oppnevning er et viktig virkemiddel for å sikre rettsvernet til personer med alvorlig kognitiv funksjonsnedsettelse og omfattende hjelpebehov. En nøytral verge kan ivareta personens interesser, og bidra til at nødvendige helse- og omsorgstjenester faktisk blir gjennomført. Det er statsforvalteren som har ansvaret for oppnevning av verge.

Svar fra barne- og familieministeren · 26.05.2026

Spiseforstyrrelser er en av de mest alvorlige psykiske lidelsene hos unge. Sykdommen er kompleks og med sammensatte årsaker. Sykehusene opplevde en sterk vekst i henvisninger til utredning og behandling for spiseforstyrrelser under og etter pandemien, mens nyere data viser at antallet har gått noe ned. Selv om det er relativt få pasienter med spiseforstyrrelser i behandling, har de som trenger helsehjelp, et stort behandlingsbehov, med oppfølging og behandling ofte over lang tid. Spiseforstyrrelser gir belastninger ikke bare for den unge selv, men også for familien.

Unge som utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse, bør raskt få utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. Gjennomsnittlig ventetid for psykisk helsevern for barn og unge har gått ned de siste årene og var i 2025 på 41 dager. Barn og unge som henvises for de mest alvorlige tilstandene, som spiseforstyrrelser, skal prioriteres. Den gjennomsnittlige ventetiden for disse er lavere og lå i perioden 2019-2024 på en median på 25 dager.

Behandlingen for spiseforstyrrelser gis som hovedregel som dagbehandling, hjemmesykehus eller poliklinisk oppfølging, slik at pasienten kan bo hjemme. Dette gir rom for familiebasert behandling. Den nasjonale faglige retningslinjen for spiseforstyrrelser anbefaler dette som metode og førstevalg, bl.a. for at foreldrenes kompetanse til å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen kan styrkes. Barn skal ikke legges inn på sykehus dersom det kan unngås. Døgnbehandling kan tilbys når andre alternativer ikke er tilstrekkelige. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å følge opp egne framskrivninger og regionale planer for økt døgnkapasitet, også for spiseforstyrrelser. Det forventes at de benytter og utvider avtaler med ideelle og private aktører, slik at den samlede kapasiteten utnyttes best mulig.

Et opphold på en barnevernsinstitusjon kan være begrunnet i at barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av sin omsorgssituasjon, eller at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Dersom det foreligger forhold som kan begrunne tiltak etter barnevernsloven, skal barnevernstjenesten undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Det er denne undersøkelsen som skal ligge til grunn for barnevernstjenestens vurdering av om barnets beste tilsier flytting ut av hjemmet. Barnevernsloven slår fast at tiltak for å sikre barns omsorg, beskyttelse og trygge oppvekst ikke skal være mer omfattende enn nødvendig.

Institusjonsplassering eller andre av barnevernets tilbud skal ikke være et alternativ til helsehjelp. Men en del barn har behov for hjelp både fra barnevernet og fra helsetjenesten. Det betyr at vi også finner barn i barnevernet med store behov for helsehjelp. Det har derfor over lang tid vært en høyt prioritert oppgave å gjøre nødvendig helsehjelp lettere tilgjengelig for barn i barnevernet. Nasjonalt forløp – barnevern er et viktig virkemiddel i dette arbeidet. Forløpet klargjør ansvar og samarbeid mellom barnevernet, primærhelsetjenesten, tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenestene og skal gjøre det enkelt å koble på helsetjenestene for vurdering av behov for helsehjelp for alle barn i barnevernet. Forløpet legger til rette for at barn som bor hjemme i en familie, og som trenger hjelp fra både barnevernet og helsetjenesten, kan få samtidig hjelp fra begge sektorer.

I noen tilfeller vil barnet ha en omsorgssituasjon som tilsier at barnet ikke lenger kan bo hjemme. Dette kan det være ulike grunner til, også at sykdom hos barnet gjør omsorgsoppgaven svært krevende. I slike situasjoner vil det alltid være den anbefalte løsningen at hjemmet får tilstrekkelig støtte til at barnet fortsatt kan bo hjemme. Vi må likevel erkjenne at dette ikke alltid er mulig. Da må barnevernet stille opp, ofte med en institusjonsplass. I slike tilfeller er det avgjørende at barnet får den helsehjelpen som trengs. Bedre tilgang til helsehjelp for barn på barnevernsinstitusjon gjennom helseteam er derfor en av hovedpilarene for den nye innretningen av barnevernsinstitusjonene som ble beskrevet i Prop. 83 L (2024-2025). Regjeringen har i oppfølgingen av dette prioritert 56 mill. kroner i årets budsjett til helseteam for landets barnevernsinstitusjoner. Teamene skal gi helsehjelp til barn som har behov for det, og veilede de ansatte om hvordan de best kan ta vare på barn med store helsebehov, slik at barnets samlede behov for omsorg og helsehjelp ivaretas på en god måte.

Svar fra barne- og familieministeren · 15.05.2026

Lærerutdanning ligger under mitt ansvarsområde som forsknings- og høyere utdanningsminister. Derfor er det jeg som svarer på spørsmålet fra representanten.

Vi trenger kunnskapsrike og trygge lærere for at barnehagebarn og elever skal ha de beste forutsetningene for å lære og utvikle seg. Representanten løfter et viktig og alvorlig tema som jeg også er svært opptatt av. Det er av stor betydning at vi har lærere i barnehagene og skolene som besitter nødvendig kompetanse om vold og overgrep, som gjenkjenner tegnene og som raskt skal «kunne iverksette nødvendige tiltak, og kunne etablere samarbeid med relevante faginstanser», som det har stått i dagens forskrifter for alle lærerutdanninger siden 2015.

Noe av det viktigste jeg som forsknings- og høyere utdanningsminister kan gjøre, er å sørge for at det utdannes gode lærere med solid faglig kompetanse og praktisk erfaring, slik at de er godt forberedt på hverdagen i barnehagen og skolen.

I arbeidet med nye rammeplaner for lærerutdanningene er intensjonen å legge bedre til rette for at institusjonene kan utvikle kvaliteten i lærerutdanningene. En mindre detaljert nasjonal styring skal gi institusjonene den nødvendige fleksibiliteten til å utvikle og videreutvikle utdanning av høy kvalitet og i takt med samfunnsutviklingen. Et annet viktig formål med ny rammeplan er å få bedre frem i forskriften hva som er kjernen i læreroppdraget og hva som er felles for alle lærere, uavhengig av skoleslag også inkludert barnehagelæreren.

I fjor satte regjeringen ut oppdrag om å utarbeide forslag til en rammeplan som består av en fellesdel med kjernekompetanser som vi mener alle lærere må ha, og underkapitler som presiserer hva som er spesifikt for de som skal undervise i henholdsvis barnehage, ulike nivåer i grunnskolen og ulike deler av videregående opplæring. Det stemmer at vold og overgrep ikke var med i det første utkastet vi mottok. Dette var imidlertid innarbeidet i siste del av forslaget som vi mottok i januar i år.

I forslaget er det omtalt slik, under system- og organisasjonskompetanse: Kompetanse i å møte barn, unge og voksne i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om hvordan håndtere arbeid med vold og seksuelle overgrep, inngår i kompetansen.

Jeg arbeider nå med forslagene og vil vurdere hvordan dette temaet kan ivaretas i rammeplanen. Kompetanse om vold og overgrep skal ha en plass i de nye rammeplanene som sendes på høring høsten 2026.

Svar fra barne- og familieministeren · 12.05.2026

Styring av barnehagesektoren og innholdet i barnehagene ligger under mitt ansvarsområde som kunnskapsminister. Det er derfor jeg som svarer på spørsmålet fra representanten.

Regjeringen er opptatt av å sørge for at folk skal få bedre råd, og derfor har vi redusert maksprisen i barnehage til et historisk lavt nivå. En familie med ett barn i barnehage kan spare i underkant av 2 900 kr i måneden og over 31 000 kr i året sammenliknet med Solberg-regjeringens siste makspris fra 2021. En familie med to barn sparer over 53 000 kr. Vi ønsker at familiene i Norge skal ha gode og likeverdige muligheter til å velge den barnehageløsningen som passer best for deres barn og livssituasjon. Gjennomsnittlig åpningstid i norske barnehager er om lag 9,5 timer per dag.

I forskrift om foreldrebetaling i barnehager § 1 andre ledd fremgår det at et heldags ordinært barnehagetilbud innebærer en avtalt ukentlig oppholdstid på 41 timer eller mer. 41 timer tilsvarer 8,2 timer per dag.

Det er kommunen og de private eierne som selv fastsetter åpningstiden for barnehagene. Endringer skal skje i nær dialog med foreldre. Jeg stoler på at det gjøres grundige vurderinger av balansen mellom kvalitet i tilbudet og foreldrenes behov før det eventuelt innføres kortere åpningstider.

Jeg er opptatt av å sikre bedre og mer stabil bemanning i barnehagene fremfor å redusere åpningstider. Stortinget har bevilget betydelige midler som skal bedre rammevilkårene for de som jobber i barnehage og for barna. Det er de siste årene bevilget mer enn 1,8 mrd. utover det som er lagt til grunn gjennom normene, for å bedre situasjonen i barnehagene. Vi vet at flere barnehager har lykkes med å redusere sykefraværet gjennom å delta i IA bransjeprogram for barnehage. Stortinget bevilget 10 millioner kroner til IA-bransjeprogram for barnehage i 2026. Vi har også styrket et av våre mest treffsikre tiltak, som er å gi de som allerede jobber i barnehagene tilbud om å utdanne seg til barnehagelærer (ABLU). Vi har bevilget midler som vil gi nær 500 slike studieplasser fra høsten 2026, opp fra rundt 100 plasser i 2021. De aller fleste som tar dette studiet, både fullfører utdanningen og blir værende i yrket.

Jeg har tatt initiativ til et samarbeid mellom medlemmene i Nasjonalt forum for barnehagekvalitet om en felles innsats for å forbedre kapasiteten og kvaliteten i barnehagene. Arbeidet er en oppfølging og konkretisering av strategien Barnehage for en ny tid og Flere lærere i barnehage og skole, Strategi for rekruttering til lærerutdanningene og læreryrket 2024–2030. Akkurat nå utarbeider vi en samarbeidsavtale som skal legge grunnlaget for videre arbeid med konkrete tiltak for blant annet å redusere sykefraværet, rekruttere flere til barnehagelærerutdanningene og styrke barnehagelederes systematiske arbeid med arbeidsmiljø, kvalitetsutvikling, partssamarbeid og foreldresamarbeid.

Svar fra barne- og familieministeren · 11.05.2026

Barnevernsloven inneholder regler om barnevernstjenestens oppfølging av barnevernsvedtak. Blant annet stiller § 8-3 krav til barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse. Etter § 8-3 fjerde ledd skal barnevernstjenesten, så snart som mulig etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak, utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. I forskrift er det stilt krav om oppfølgingsbesøk som supplerer dette plankravet.

Regelverket er utformet for å tydeliggjøre innholdet i barnevernstjenestens ansvar. For å gi kommunen ytterligere støtte, har Bufdir utarbeidet et eget barnevernsrundskriv med utfyllende veiledning. Et annet viktig virkemiddel som skal bidra til at kommunene utfører sine lovpålagte oppgaver, er barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK). BFK er et digitalt rammeverk som skal gi barnevernsfaglig og juridisk kvalitetsstøtte til det kommunale barnevernets arbeid med barnevernssaker. Rammeverket er integrert i barnevernstjenestens fagsystemer i de aller fleste kommuner. Det skal gjøre det enkelt for de ansatte i barnevernet å ta rammeverket i bruk i det daglige arbeidet.

Bufdir har også utviklet en egen veileder om barnevernstjenestens oppfølging av barn i fosterhjem (2024). Ett av temaene i veilederen er faglige anbefalinger om hva planene for barnets omsorgssituasjon bør inneholde og hvordan de kan brukes for å skape systematikk og sammenheng i oppfølgingen.

Det er kommunens øverste politiske og faglige ledelse som har det overordnede ansvaret for at kommunen utfører oppgavene og oppfyller pliktene etter barnevernsloven. Dette omfatter blant annet å sørge for at barnevernstjenesten har den bemanningen som er nødvendig for å kunne utføre oppgavene på en forsvarlig måte. Videre plikter kommunen å ha internkontroll for å sikre at lover og forskrifter følges. Kommuneloven inneholder også andre krav til kommunens styring og kontroll av egen virksomhet.

Statsforvalteren har ansvaret for å føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernsloven. Det innebærer at statsforvalteren påser at kommunen utfører oppgavene etter barnevernsloven og sørger for at kommunen får råd og veiledning. I henhold til kommuneloven kan statsforvalteren pålegge kommunen å rette forhold dersom det påvises svikt. Helsetilsynet koordinerer statsforvalterens tilsyn med barnevernet.

SSB publiserer tall ned på kommunenivå for 2018–2025 på antall og andel barn med omsorgstiltak som også har en plan. Tallene viser at barnevernstjenestene i et stort flertall av sakene, godt over 90 prosent, har utarbeidet en plan. Én av årsakene til at andelen ikke er 100 prosent, kan være at omsorgstiltaket er nytt og barnevernstjenesten ikke har rukket å ferdigstille en plan på rapporteringstidspunktet.

Jeg gjør oppmerksom på at tallene tilbake i tid er noe usikre. De aller fleste barnevernstjenester har fått nye fagsystemer de siste årene, og dette vil gjøre datainnsamlingen fremover mer pålitelig.

Tabell 1: Barn med omsorgstiltak per 31.12 som har en utarbeidet plan. Hele landet, 2018–2025.

2018 2019 2020 2021 2022 2023 2024 2025

Antall 8 491 8 292 7 935 7 444 7 045 6 402 6 352 6 171

Andel 94,8 95,3 96,5 96,2 96,7 93,7 97,2 96,3

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 20.04.2026

I den nåværende nasjonale, faglige retningslinjen for utredning og behandling av ADHD fra Helsedirektoratet fremgår det at utredning skal inkludere kartlegging av samtidige tilstander, herunder rusmiddelbruk. Videre vurderes det som forsvarlig at personer som har fått diagnosen og i tillegg har en rusmiddelavhengighet, inkludert personer under legemiddelassistert rehabilitering (LAR), kan gis tilbud om behandling med sentralstimulerende legemidler. Direktoratet presiserer her at kombinasjonsbehandling krever tett oppfølging av spesialisthelsetjenesten for å lykkes, men at enkelte ganger fungerer pasienter så godt i hverdagen at det kan vurderes om behandlingen skal overføres til fastlegen/kommunale tjenester.

Departementet mottok like før påske svar på oppdraget gitt til Helsedirektoratet i tildelingsbrevet for 2026 om å vurdere revidering av nasjonal faglig retningslinje og behov for andre tiltak knyttet til problemstillinger ved mistanke om ADHD, diagnostisering, behandling og oppfølging. Det vises her til et nasjonalt fagmøte om ADHD i juni 2025, hvor det bl.a. ble fremhevet som problematisk å praktisere et absolutt krav om rusfrihet for utredning av ADHD. Direktoratet bekrefter i leveransen at retningslinjen vil bli revidert. Blant de øvrige anbefalinger til departementet er å få på plass mer standardiserte prosedyrer og en harmonisering av praksis i henvisning, utredning og behandling. Særlig pekes det på behovet for å utrede om det bør innføres felles funksjonsmål og systematisk funksjonskartlegging. Dette vil kunne bidra til mer likebehandling og til redusert uønsket variasjon, ifølge Helsedirektoratet.

Departementet har nå startet med å gjennomgå rapporten og anbefalingene om videre oppfølging av feltet. Siden problemstillingene favner mange områder av samfunnet vil vi samarbeide tett med andre sektordepartementer om tiltak for å sikre at mennesker med nevrovariasjon og ADHD får riktig hjelp på rett nivå. Samtidig må vi se på hvordan vi kan tilpasse og utvikle ulike deler av samfunnet gjennom bedre forståelse og økt kunnskap om temaet, slik at færre personer skal oppleve å falle utenfor viktige sosiale arenaer for livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 14.04.2026

Jeg har i min styring av de regionale helseforetakene understreket betydningen av gode og reelle medvirkningsprosesser i forbindelse med større sykehusutbygginger. Jeg har gitt tydelige oppdrag til de regionale helseforetakene om nettopp dette. Gode og formålstjenlige sykehusbygg er en viktig forutsetning for å kunne levere spesialisthelsetjenester av høy kvalitet.

Ansvaret for at befolkningen har tilgang til gode helsetjenester ligger hos helseforetakene. Helseforetakene skal, gjennom grundige og inkluderende medvirkningsprosesser med ansatte, brukere, tillitsvalgte og verneombud, tilrettelegge for bygg som er hensiktsmessige og funksjonelle for både pasienter og ansatte. Samtidig har helseforetakene ansvar for at prosjektene gjennomføres innenfor tilgjengelige økonomiske rammer.

I sakens anledning har jeg bedt om innspill fra Helse Sør-Øst RHF. De har innhentet følgende informasjon fra Vestre Viken HF:

«Under planleggingen av nye Drammen sykehus ble det gjennomført flere runder med workshops og medvirkningsgrupper for fagområdene voksenpsykiatri og barne-/ungdomspsykiatri. Et bredt utvalg av medarbeidere og fagpersoner deltok sammen med ledere, tillitsvalgte, vernetjeneste og brukerrepresentanter. Samarbeidet med Sykehusbygg HF foregikk slik at det ble vist forslag til tegninger og løsninger, som så ble revidert etter innspill fra medvirkningsgruppene. Mange innspill førte til endringer, samtidig som det selvfølgelig også var slik at ikke alle innspill lot seg gjennomføre i praksis.

De nye lokalene er utformet slik at alle enheter har fellesarealer, både utendørs i form av balkonger, takterrasser og atrier, og innendørs i form av stuer/allrom. Her legges det opp til sosial aktivitet og felles måltider for de som er klare for det. Flere av seksjonene har også aktivitetskjøkken. Utearealene er tilrettelagt for aktivitet, og de psykiatriske avdelingene har egen ballbinge. Gymsalen brukes daglig av pasienter og ligger mye nærmere pasientrommene enn det som var tilfelle for gymsalen på Blakstad. Det er opprettet en daglig aktivitetsgruppe, hvis tilbud inkluderer turer, yoga, treningsveiledning, klatring, bordtennis, spill og filmvisning. For barn og unges vedkommende har tilgang på sykehusets skole gitt bedre muligheter for å bevare tilknytningen til skolearbeid og undervisningsmiljø under innleggelse, sammenlignet med det som var tilfelle i tidligere lokaler.

Selv om helseforetaket mener de nye lokalene gir gode muligheter for aktivitet, er det viktig å høre på erfaringene som pasienter, pårørende og medarbeidere gjør seg i løpet av dette første året etter innflytting. Både voksenpsykiatri og barne-/ungdomspsykiatri i nye Drammen sykehus kommer til å arbeide videre for å tilpasse aktivitetstilbudene til pasientenes behov».

Svar fra barne- og familieministeren · 15.04.2026

Barnehusene står sentralt i regjeringens arbeid for å sikre at barns rettsikkerhet ivaretas og at hjelpen til barn som utsettes for vold og overgrep eller er vitner vold, er godt koordinert.

I dag har samtlige politidistrikt et eget barnehus. I tillegg er det etablert underavdelinger av henholdsvis barnehusene i Tromsø, Bodø og Bergen. I Finnmark er det etablert tre barnehuslokasjoner, i Alta, i Kirkenes og i Karasjok. I løpet av 2026 vil også ny underavdeling av barnehuset i Ålesund åpnes i Kristiansund.

Det ble gjennomført en større evaluering av barnehusene i 2021. Hovedbildet i evalueringen var at barnehusene fremstår som et viktig, høykompetent og godt innarbeidet tilbud til barn og unge i politianmeldte saker om vold og overgrep. Evalueringen viste videre at utbyggingen av barnehustilbudet de senere årene har bidratt til at få barn nå har lang reisevei og at avhørene hovedsakelig kan gjennomføres på en dag. Unntaket var situasjonen i Nord Norge der lang reisevei til barnehus fortsatt var en utfordring enkelte steder. Det var bakgrunnen for nyetableringen i Harstad og beslutningen om å etablere tre barnehuslokasjoner i Finnmark.

Tilgjengeligheten til et barnehus på det sentrale østlandsområdet ble ikke løftet som en utfordring i evalueringen. Både Statens barnehus i Oslo og i Moss gir et tilbud til barn og særlig sårbare i dette området.

Før det eventuelt tas stilling til behovet for en nyetablering av et barnehus i dette området må det foretas en nærmere kartlegging av utfordringer knyttet til reisevei samt vurderes hvilke muligheter de ulike tjenestene, som er en del av barnehuset, har til å levere et tilfredsstillende tilbud. Barnehusene er bygget på en helhetlig modell der det tilrettelegges for avhør, gjennomføres medisinske undersøkelser og tilbys behandling og oppfølging av barn og psykisk utviklingshemmede. En etablering av nye barnehus krever derfor et tett samarbeid mellom særlig justissektoren og helsesektoren for å sikre at de nødvendige tjenestene kan tilbys.

Jeg ser det ikke som hensiktsmessig å igangsette en kartlegging av behovet for etablering av et nytt barnehus i Akershus nå, men ser ikke bort fra at situasjonen knyttet til kapasitet kan endre seg og vil derfor ikke avvise at en slik kartlegging kan gjennomføres på et senere tidspunkt.

Svar fra justis- og beredskapsministeren · 13.04.2026

Jeg er ikke kjent med enkelttilfeller der innsatte opplever inngrep i sin kunstneriske virksomhet under soning i norske fengsler, og det vises heller ikke til konkrete tilfeller i begrunnelsen for spørsmålet. Svaret mitt må derfor nødvendigvis bli helt generelt.

Jeg mener det ikke er akseptabelt at innsatte i norske fengsler får begrenset sin ytringsfrihet gjennom inngrep i kunstnerisk virksomhet, gitt at inngrepet er ulovlig. Denne distinksjonen er viktig, fordi innsatte i norske fengsler må tåle en rekke lovlige inngrep i sin ytringsfrihet. Dette er ukontroversielt. Vilkårlig sensur av innsattes ytringer vil imidlertid ikke være lovlig, og vil derfor heller ikke være akseptabelt.

Ved straffegjennomføring mister innsatte sin bevegelsesfrihet, men hovedregelen er at innsatte har sine øvrige grunnleggende rettigheter i behold. Det vil si at de innsatte i fengsel i utgangspunktet har de samme krav på ytringsfrihet som borgere ellers. Ytringsfriheten er imidlertid ikke absolutt, og innsatte må også tåle de samme begrensninger i ytringsfriheten som borgere ellers.

Til en viss grad må innsatte også tåle flere begrensninger i ytringsfriheten enn resten av samfunnet. Dette er en nødvendig følge av at de soner en straff i fengsel. Eksempelvis vil innsatte måtte tåle begrensninger i adgangen til kontakt med omverdenen, blant annet ved å miste tilgang til mobiltelefoner. Slike begrensninger er lovlige, og er et resultat av at ytringsfrihet må balanseres mot andre tungtveiende samfunnshensyn, særlig hensynet til sikkerheten i fengslene. Innsattes sikkerhet er på ulike måter beskyttet gjennom deres grunnleggende rettigheter. Hensynet til de innsattes kunstneriske ytringsfrihet og hensynet til sikkerhetsmessig forsvarlig straffegjennomføring, vil kunne være motstridende. I slike tilfeller må Kriminalomsorgen balansere hensynene mot hverandre.

Kriminalomsorgen har samtidig en positiv plikt til å legge forholdene til rette for at de innsatte skal få tilbud om deltagelse i aktiviteter på fritiden, herunder mulighet for fysisk aktivitet og kulturell virksomhet. Å sikre innsatte mulighet til deltagelse i aktiviteter under soning er et av flere viktige tiltak for å fremme rehabilitering, motivere til en konstruktiv fritid og sikre at de innsatte har en meningsfull hverdag. Muligheten til å formidle ytringer i form av kunst, herunder musikk og sang, er også beskyttet av ytringsfriheten.

Flere av fengselsenhetene har spesialrom til ulike formål som for eksempel musikkstudio eller rom til ulike kunst- og håndverksaktiviteter. Tilbudene arrangeres av kriminalomsorgen, frivillige organisasjoner, skoler og andre, og kan være noe ulike på grunn av fengselets størrelse, bygningsmessige forhold, sammensettingen av innsatte, kompetansen i kriminalomsorgen, samarbeidet med eksterne osv. I tillegg har kriminalomsorgen hatt ulike kunstprosjekter, herunder musikkvideoinnspilling i Romerike fengsel avdeling Ullersmo, låtskrivingskurs i Bergen fengsel, kunstakademi i Agder fengsel avdeling Froland med tilhørende utstilling på Kunstnernes hus i Oslo, deltakelse i internasjonale kunstkonkurranser, Ålesund fengsels samarbeid med byens litteraturfestival og Tromsø fengsels ivaretakelse av samisk håndverkstradisjon gjennom aktivitetstilbudet «Flerbruksrommet».

Ytringsfriheten gir frihet fra inngrep, men innebærer ingen positiv rett til, eller krav på, å ha tilgang til bestemte midler eller bruke bestemte kanaler ut til det offentlige rom. Selv om kriminalomsorgen skal tilrettelegge for at innsatte kan delta i kulturell virksomhet, gir ikke ytringsfriheten innsatte krav på spesifikk tilgang til eksempelvis musikkstudio, kunstakademi mm. Begrensninger i slik tilgang av hensyn til sikkerhet i fengselet eller lokale forhold, som tilgjengelighet og samarbeid med tredjeparter, utgjør ikke ulovlige inngrep i innsattes ytringsfrihet.

Svar fra barne- og familieministeren · 30.03.2026

De siste tilgjengelige tallene fra SSB for det totale antallet barn plassert utenfor hjemmet er fra 2023 og 2024. Ved utgangen av disse årene var fordelingen mellom frivillige vedtak og tvangsvedtak om opphold utenfor hjemmet som følger:

2023 2024

Frivillig vedtak (hjelpetiltak) 1954 1919

Tvangsvedtak (omsorgsovertakelse) 6764 6402

Atferdsvedtak 166 198

Akuttiltak 371 399

Totalt antall barn plassert utenfor hjemmet 9255 8918

Analyser gjennomført av Bufdir viser at for barn som hadde frivillige vedtak i 2024, hadde 33 prosent flyttet tilbake til sine omsorgspersoner ved inngangen til 2025, mens 67 prosent fortsatt mottok et tiltak utenfor hjemmet i løpet av året. Av disse hadde 11 prosent et vedtak om omsorgsovertakelse, mens 56 prosent fortsatt hadde vedtak om frivillig hjelpetiltak utenfor hjemmet i løpet av 2025. Ettersom enkelte kommuner enda ikke har rapportert for 2025, kan disse tallene endre seg noe.

Vedtak om frivillige hjelpetiltak utenfor hjemmet bygger på samtykke fra partene; det vil vanligvis si fra foreldrene og fra barn som har fylt 15 år. Dette innebærer at vedtaket opphører når samtykket trekkes. Det fattes derfor ikke vedtak om tilbakeføring, slik som i saker om omsorgsovertakelse. Barnevernstjenesten skal imidlertid systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen virker etter hensikten og skal utarbeide en plan for målet med tiltaket og hvor lenge det er ment å vare.

I NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid (Barnevernsutvalget) er det gjort en analyse av varigheten av frivillige opphold i fosterhjem. Analysen inkluderer barn som bodde i fosterhjem i 2013 og 2014. Utvalget viste at to tredeler av oppholdene var avsluttet innen 12 måneder. Dette gjelder 67 prosent av barna i familieplasseringer og 69 prosent av barna i fosterhjem utenom familie og nettverk. Samtidig innebærer dette at over 30 prosent av barna bor i fosterhjem etter frivillig vedtak i over ett år.

Regjeringen varslet i Prop 83 L (2014–2025) Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløftet i barnevernet) flere tiltak for å styrke rettssikkerheten for barn med frivillige hjelpetiltak utenfor hjemmet. Bakgrunnen var blant annet at Barnevernsutvalget stilte spørsmål ved om slike tiltak ble brukt i de rette situasjonene. Utvalget var særlig opptatt av om beslutningsprosessen er god nok, om samtykkene er reelle og om oppfølgingen av barn og foreldre er god nok.

I kvalitetsløftet ble det varslet at regjeringen vil utrede tiltak for å styrke rettssikkerheten for vedtak om frivillige tiltak utenfor hjemmet. I den forbindelser har Bufdir oppdatert sin omtale av frivillige tiltak utenfor hjemmet i sitt Barnevernsrundskriv. Omtalen gir veiledning om tiltakets egnethet og barnevernstjenestens ansvar for oppfølging av vedtaket. Formålet er blant annet å sørge for at barnevernstjenesten følger med på om tiltaket er frivillig over tid. Videre er Bufdir gitt i oppdrag å utvikle økt kunnskap om slike tiltak. Bufdir er blant annet bedt om å fremskaffe kunnskap om samtykkene fremstår som reelle, både ved oppstart og under den løpende oppfølgingen.