Mats Henriksen

Svar fra Lene Vågslid · 05.11.2026

Negativ sosial kontroll er et alvorlig samfunnsproblem som forekommer i ulike miljøer og i ulike befolkningsgrupper. Innholdet i Bufdirs fagdager, råd og veiledninger skal bidra til grunnleggende forståelse om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, med ulik fordypning i tematikk.

Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold driver kompetanseheving gjennom ulike arrangementer, seminarer og fagdager og gir også råd og veiledning i enkeltsaker. En kjerneoppgave for Kompetanseteamet er å styrke tjenesteapparatets fenomen- og handlingskompetanse. Dette innebærer å belyse mangfoldet av personer som blir utsatt for negativ sosial kontroll, slik at tjenestene er rustet til å gjenkjenne, avdekke og bistå utsatte eller de som står i fare for å bli utsatt, uavhengig av landbakgrunn, kjønn og religion. Nyanseringen er svært viktig for å bidra til at tjenesteapparatet tilbyr likeverdige tjenester og forebygger fordommer og stigmatisering i møte med familier som trenger hjelp.

Mellom 2023 og 2025 har Kompetanseteamet gjennomført nærmere 200 kompetansehevende tiltak i form av fagdager eller innlegg på ulike arrangementer:

• 2023: Kompetanseteamet deltok på 64 ulike kompetansehevende tiltak. To av disse var fagdager om negativ sosial kontroll i kristne trossamfunn.

• 2024: Kompetanseteamet har ikke det konkrete tallet på totalt antall oppdrag, men det overstiger 40. To av oppdragene ble gjennomført på fagdager om negativ sosial kontroll i kristne trossamfunn.

• 2025: Kompetanseteamet deltok på 80 ulike kompetansehevende tiltak. Tre av disse var fagdager om negativ sosial kontroll i kristne trossamfunn.

Når Kompetanseteamet har hatt fagdager der negativ sosial kontroll i kristne trossamfunn har vært et særlig tema (totalt 7 fagdager), er dette fordi det er en gruppe som det har vært lite oppmerksomhet om, og som kan falle gjennom og ikke bli sett av hjelpeapparatet. Fagdagene har vært gjennomført sammen med Hjelpekilden og i noen tilfeller sammen med både Hjelpekilden og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).

Kompetanseteamets saker berører 60 ulike landbakgrunner, inkludert Norge. Kompetansehevende tiltak rundt fenomenene negativ sosial kontroll og æresmotivert vold bør treffe alle berørte, uavhengig av hvilke grupper de tilhører. Overordnet forekommer dette i miljøer som setter gruppens eller familiens behov foran den enkeltes behov og rettigheter, uavhengig av om det er i en muslimsk, kristen eller annen gruppe. Mest oppmerksomhet og flest kompetansehevende tiltak knyttet til negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, har vært rettet mot befolkningsgrupper med bakgrunn fra land med muslimsk majoritet.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Bufdir har fått i oppdrag å videreutvikle samarbeidet mellom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og de særskilte tjenestene i arbeidet mot negativ sosial kontroll, jf. tiltak 19 i handlingsplanen om tema. Formålet vil være gjensidig kompetanseutvikling og fenomenforståelse. STL representerer bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge.

Svar fra Lubna Boby Jaffery · 03.11.2026

Regjeringen er opptatt av stabile og forutsigbare rammevilkår for frivilligheten, og har derfor prioritert full merverdiavgiftskompensasjon til frivillige organisasjoner helt siden 2021. Det er også i budsjettforslaget for 2027 lagt til grunn full innvilgelse. Gjennom å sikre full kompensasjon siden 2021 har vi gitt forutsigbarhet til sektoren slik at organisasjonene kan planlegge aktiviteten sin. Fra 2026 har vi også gjort det enda enklere for små lag og foreninger å søke om merverdiavgiftskompensasjon. Flere organisasjoner slipper nå kostnader til revisor, og små lag og foreninger må ikke lengre gjøre fradrag for utleie.

Dagens ordning er forskriftsfestet med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak. For å oppfylle vedtaket om regelstyring må finansieringen legges om fra dagens rammestyrte bevilgning til en overslagsbevilgning. Bevilgningsreglementet som er vedtatt av Stortinget, fastslår at en overslagsbevilgning må ha hjemmel i regelverk fastsatt av Stortinget, jf. § 5 andre ledd nr. 1. Det innebærer at ordningen må forankres i lov.

Regelstyring av merverdiavgiftskompensasjonsordningen kan framstå som et lite grep. Det er ikke realiteten. En regelstyring av ordningen vil innebære at kompensasjonsnivået ikke lenger tilpasses en årlig bevilgningsramme vedtatt av Stortinget, men fastsettes etter definerte rettigheter eller objektive beregningsregler. Jeg legger til grunn at dette i praksis vil innebære etablering av en rettighetsbasert ordning, hvor utbetalingene følger regelverket automatisk. Stortinget vil da i mindre grad ha kontroll med hvor mye penger som hvert år kan brukes.

Ordninger med overslagsbevilgning er normalt basert på enkeltindividets rettigheter. Merverdiavgiftskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner derimot tar utgangspunkt i at organisasjonene årlig søker om kompensasjon, basert på totale driftskostnader med enkelte fradrag. Mer enn 90 prosent av mottakerne i ordningen får midler basert på en beregningsmodell, og ikke faktiske merverdiavgiftskostnader (forenklet modell). I forenklet modell kan driftskostnadene inkludere lønn og flere andre kostnader uten merverdiavgift. Det betyr at enkelte organisasjoner kan få mer i kompensasjon enn de har i faktiske merverdiavgiftskostnader, mens andre kan få mindre enn de har i slike kostnader.

Dagens innretning av ordningen er forsvarlig så lenge Stortinget har mulighet til å styre bevilgningene i årlige budsjetter. Når ordningen skal gjøres regelstyrt er det behov for å se nærmere på hvordan vi kan sikre at ikke enkeltorganisasjoner får for mye eller for lite kompensasjon, samtidig som vi må sørge for at ordningen fortsatt er enkel og ubyråkratisk for små lag og foreninger.

Jeg vil følge opp anmodningsvedtaket ved å utrede grunnlaget for og konsekvensene av en eventuell lovfesting av ordningen. Frivilligheten og idretten ble orientert om dette i møte 6. oktober. Det vil bli opprettet en referansegruppe for arbeidet hvor Frivillighet Norge, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner vil bli invitert til å delta.

Det legges opp til oppstart av arbeidet over jul med ferdigstillelse av utredningen før sommeren. Saken kan da sendes på høring høsten 2027 med fremleggelse av en lovproposisjon til Stortinget vårsesjonen 2028. Da vil nytt regelverk kunne tre i kraft før søknadsfristen for ordningen 1. september 2028.

Svar fra Lene Vågslid · 26.10.2026

Sentre for foreldre og barn er et viktig tilbud for familier i spesielt sårbare situasjoner. For å kunne gjøre gode vurderinger av omsorgssituasjonen til de yngste barna, og gi utsatte sped- og småbarn treffsikker hjelp tidlig, kreves spesialkompetanse. Det har de ansatte på foreldre og barn-sentrene. Dette er også en av grunnene til at Bufetat har et tilbud til nettopp denne målgruppen.

De siste årene har Bufetat kjøpt flere plasser enn det har vært behov for, og Bufdir reduserte derfor antall plasser i de ideelle sentrene for foreldre og barn i starten av 2026. Endringen ble gjort etter at Bufdir hadde gjennomført en helhetlig vurdering av behovet i alle Bufetat-regionene, uavhengig av eierskap, og med utgangspunkt i etterspørselen. Det ble tatt med i vurderingen at det hadde vært et mindreforbruk av plassene ved de ideelle sentrene tilsvarende om lag 20 millioner kroner årlig de siste årene. Reduksjonen i antall plasser i de ideelle sentrene ble gjort av hensyn til effektiv ressursbruk.

Tilstrekkelig kapasitet i tilbudet er nødvendig for å skape forutsigbarhet for kommunene, slik at de får et tilbud om utredning av et senter, eller hjelpetiltak i etterkant av utredning, når de ber om det. For å oppnå det må vi gjøre gode vurderinger av kommunenes behov, og vi må sikre at tilbudet er av faglig god kvalitet som kommunene opplever nyttig.

Sentrene har nylig vært gjennom en faglig omstilling. Tilbudet bestod tidligere hovedsakelig av døgnplasser, mens man nå i større grad gir tilbudet i hjemmet der familien bor, noen ganger i kombinasjon med døgnopphold på senteret. I tillegg er det presisert at sentrene i hovedsak skal tilby utredning av omsorgssituasjonen til barn i alder 0-6 år, men også kan tilby hjelpetiltak i etterkant av utredning der det anses nødvendig. Det betyr at flere kan få hjelp til å utrede omsorgssituasjonen til barnet, samtidig som sentrene fortsatt kan tilby døgnplasser dersom det vurderes at det er behov for det. Omleggingen er i tråd med minste inngreps prinsipp og et mål om å tilby utredning og hjelp der familien bor.

En spørreundersøkelse Bufdir gjennomførte i 2025 viste at et stort flertall av barnevernslederne som svarte oppga at de opplevde å ha tilgang til utrednings- og/eller veiledningsopphold i sentre for foreldre og barn i de sakene der de trengte det. Mitt departement har innhentet en oppdatert vurdering fra Bufdir om status for kapasiteten i sentrene i dag. Bufdir opplyser om at det per september i år har vært en økning i aktiviteten ved sentrene sammenliknet med tidligere år. Samtidig viser regionenes rapportering at det så langt i år ikke er gitt avslag på søknader grunnet mangel på kapasitet. Noen søknader har blitt avslått fordi de ikke har vært innenfor målgruppen til sentrene.

Svar fra Lene Vågslid · 27.10.2026

Religionsfriheten forutsetter at den enkelte fritt skal kunne melde seg ut av tros- og livssynssamfunn, og trossamfunnsloven slår fast at utmelding alltid skal kunne skje skriftlig. Noen kan av ulike grunner likevel vegre seg for å selv melde seg ut av samfunnet de er medlem av. Jeg er opptatt av at retten til trosfrihet, inkludert retten til å ikke tro, skal være reell, og at vi som samfunn må arbeide mot holdninger og strukturer som hindrer mennesker i å ta frie valg.

Løsningen representanten skisserer i sitt spørsmål, er antakelig teknisk mulig. I utgangspunktet er jeg imidlertid prinsipielt skeptisk til å etablere ordninger som innebærer at staten skal være et mellomledd mellom tros- og livssynssamfunnene og deres medlemmer. Dette berører både religionsfriheten, retten til privatliv og personvernet.

Behandlingen av personopplysninger om medlemskap i tros- og livssynssamfunn som Brønnøysundregistrene i dag foretar på oppdrag fra mitt departement, er begrunnet i behovet for å avklare antallet tilskuddstellende medlemmer i hvert samfunn. Staten mottar utelukkende lister med fødselsnummer for medlemmer per 1. januar i tilskuddsåret, som brukes til kontroll mot Folkeregisteret (døde, utflyttet, ukorrekte fødselsnummer etc.) og for å avdekke dobbeltmedlemskap. Listene staten mottar, slettes årlig når kontrollen er gjennomført og det ikke lenger er behov for fødselsnumrene i behandlingen av tilskuddssakene, slik at staten ikke kan følge enkeltpersoners bevegelse mellom tros- og livssynssamfunn.

I tillegg til at den skisserte løsningen byr på rettslige og prinsipielle utfordringer, må man også stille seg spørsmål ved hvorvidt en slik løsning faktisk vil gjøre det enklere for personer som vegrer seg å melde seg ut. Tros- eller livssynssamfunnet må uansett motta en utmelding fra vedkommende for at medlemskapet skal kunne opphøre.

Dersom noen opplever motstand, ubehageligheter eller vanskeligheter i forbindelse med sin utmelding, for eksempel at tros- eller livssynssamfunnet ber om en begrunnelse for utmeldingen eller unnlater å behandle den, kan de melde fra om dette til Statsforvalteren. Slike forhold kan gi grunnlag for å nekte samfunnet tilskudd etter trossamfunnsloven.

Vi etablerer som tidligere varslet utsending av melding fra Brønnøysundregistrene til medlemmer av tros- og livssynssamfunn, og i tråd med Stortingets vedtak ser vi nå på behovet for krav til dokumentasjon på inn- og utmelding. Jeg prioriterer oppfølgingen av de vedtak Stortinget har gjort, men vil følge med på behovet for å ta i bruk ytterligere tiltak.

Svar fra Jan Christian Vestre · 26.10.2026

Det er i spørsmål nr. 268 til skriftlig besvarelse stilt spørsmål om det samme sakskomplekset. Selv om spørsmålene er litt ulike, finner jeg det formålstjenlig å svare likt til begge representantene.

Det er dypt tragisk at barn dør. Det er en ekstra belastning når man ikke finner en klar dødsårsak eller, som det i denne saken, det er mistanke om at det foreligger et straffbart forhold.

Når et barn dør og politiet mener dødsfallet ikke er naturlig, skal det gjøres en rettsmedisinsk obduksjon. Det ble gjort i denne saken uten at legene fant en klar dødsårsak.

Kort om saken:

Saken handler om en 15 måneder gammel gutt som ble funnet død i hjemmet sitt i Vanvikan i Trøndelag i 2013. Straffesaken ble henlagt to ganger og dødsårsaken har ikke kunnet fastslås. Barnet ble rettsmedisinsk obdusert. Det biologiske materialet fra den rettsmedisinske obduksjonen ble destruert etter tre år, men noe av materialet inngikk i et forskningsprosjekt og er nå lagret i en forskningsbiobank ved NTNU. Det biologiske materialet var lovlig innsamlet i forskningsbiobanken etter godkjenning fra Regional etisk komité for medisinsk og hesefaglig forskningsetikk.

Juridisk handler saken om forbud mot utlevering av biologisk materiale fra en forskningsbiobank. Siden det biologiske materialet fra den rettsmedisinske obduksjonen var destruert, begjærte påtalemyndigheten at materialet skulle utleveres fra forskningsbiobanken. Med henvisning til helseforskningsloven § 27, som eksplisitt regulerer at biologisk materiale i en forskningsbiobank ikke kan utleveres til påtalemyndigheten, avslo NTNU begjæringen.

Helseforskningsloven § 27 lyder:

§ 27.Krav til oppbevaring og behandling

Materiale i forskningsbiobanker skal oppbevares og behandles forsvarlig. Oppbevaring og behandling skal skje med respekt for giveren av materialet.

Humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker kan ikke utleveres i forsikringsøyemed, til arbeidsgiver, til påtalemyndighet eller til domstol, selv om den materialet stammer fra samtykker til det.

Kongen kan i forskrift bestemme at utlevering av humant biologisk materiale til påtalemyndighet eller domstol helt unntaksvis kan skje dersom svært tungtveiende private eller offentlige interesser gjør dette rettmessig.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan humant biologisk materiale i en forskningsbiobank skal oppbevares og behandles.

Bakgrunnen for forbudet mot å utlevere biologisk materiale fra forskning til politiet/påtalemyndigheten, er å sikre folks tillit til forskningen.

Når en person samtykker til å avgi biologisk materiale til bruk i slik forskning, skjer dette i forskningens interesse og uten egennytte. En risiko for at materialet kan bli utlevert til bruk som ikke er i forskningsdeltakerens interesse, eller at avgiveren kan bli utsatt for press for å samtykke til slik utlevering, kan svekke folks villighet til å delta i medisinske forskningsprosjekter.

Spørsmålet om utlevering av det biologiske materialet fra forskningsbiobanken ved NTNU ble behandlet i Høyesterett (HR-2020-1776-A) som, i likhet med tidligere rettsinstanser, kom til at helseforskningsloven § 27 var til hinder for utlevering. Bestemmelsen oppstiller etter ordlyden et absolutt forbud mot utlevering av slikt materiale. Høyesterett påpekte at selv om det var gode grunner for å akseptere utlevering, var det også tungtveiende hensyn som talte mot en slik innskrenkende fortolkning av loven. Høyesterett uttalte at: «For det første har lovens ordlyd betydelig vekt, og særlig når loven er utformet som en absolutt regel med tydelig angivelse av hvordan unntak eventuelt kan besluttes. For det andre kan utlevering i enkelttilfeller uten klar forankring i helseforskningsloven § 27 åpne for formålsutglidning og en generell svekkelse av tilliten til medisinsk- og helsefaglig forskning og forskningsbiobanker.» Høyesteretts avsluttende konklusjon er: «Slik § 27 er formulert, må eventuelle unntak fra utleveringsforbudet som er begrunnet i å oppklare barnedødsfall, avverge uriktige domfellelser, eller for å ivareta andre tungtveiende samfunnsmessige hensyn, reguleres i loven eller i forskrift etter § 27 tredje ledd.»

Hvorfor forskriftshjemmelen i helseforskningsloven § 27 tredje ledd ikke kan brukes:

Min vurdering er at forskriftshjemmelen ikke kan brukes i dette konkrete tilfellet.

Det følger av lovens ordlyd at utlevering til påtalemyndigheten bare «helt unntaksvis kan skje dersom svært tungtveiende private eller offentlige interesser gjør dette rettmessig». Det fremgår av forarbeidene at dette sikter til trusler mot demokratiet, alvorlig fare for liv og helse ol. Forarbeidene viser at forskriftshjemmelen er tenkt til helt andre formål: «Det kan forekomme at man i helt spesielle, unntaksvise situasjoner hvor vesentlige samfunnsinteresser står på spill, vil si at hensynet til den enkelte må vike, og at biologisk materiale likevel må kunne tillates utlevert. Det kan tenkes situasjoner der utlevering anses nødvendig for å forhindre alvorlig skade på liv, helse eller eiendom. Dette kan gjelde situasjoner som oppleves som en trussel mot demokratiet, for eksempel at man er blitt kjent med at det er planlagt et omfattende terroristangrep for å ramme styresmaktene i landet.» (Ot. prop nr. 74 (2006-2007) punkt 15.4.4).

Saken som her vurderes, kan ikke begrunnes med det formålet.

Eventuell lovendring:

Et viktig hensyn med dagens helseforskningslov er å sikre folks tillit til og villighet til å delta i medisinske forskningsprosjekter. Derfor mener jeg at en lovendring i helseforskningsloven, eller i særlov som kan åpne for utlevering av biologisk materiale fra forskningsbiobanken ved NTNU, må vurderes grundig også opp mot risikoen for å svekke tilliten til medisinsk og helsefaglig forskning. En slik lovendring vil også kunne skape presedens for andre saker, som igjen kan risikere en ytterligere svekkelse av befolkningens tillit til medisinsk og helsefaglig forskning.

Rettsmedisinske obduksjoner er en del av justissektoren og under justis- og beredskapsministerens konstitusjonelle ansvar.

Jeg har fått bekreftet at justis- og beredskapsministeren vil vurdere juridiske og andre tiltak knyttet til innsamling og bruk av biologisk materiale i rettsmedisinen, og som skal bidra til å sikre at det ikke oppstår tilsvarende saker som denne i framtiden.

Svar fra Lene Vågslid · 19.10.2026

Jeg vil innledningsvis vise til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 2444 (2024–2025) av 12. juni 2025. Som jeg understreket i mitt tidligere svar, har forbrukerne rett til innsyn i egne gjeldsopplysninger og står fritt til å dele disse med andre. Forbrukerne kan også benytte en fullmektig til å hente ut opplysningene på sine vegne. Dette kan for eksempel være nyttig i forbindelse med at fullmektigen gir økonomisk rådgivning og hjelp til å håndtere gjeldsproblemer når forbrukeren ønsker dette. Det er ikke denne ordinære utøvelsen av innsynsretten som omtalen i Meld. St. 4 (2026–2027) gjelder.

Gjeldsinformasjonsloven § 12 begrenser hvilke mottakere som kan få tilgang til gjeldsopplysninger om hver og en av oss, blant annet av hensyn til personvernet. Ordningen med såkalt samtykkebasert innsyn innebærer at mange ulike kommersielle virksomheter, herunder låneformidlere, får utlevert gjeldsopplysninger direkte fra gjeldsinformasjonsforetakene som samler disse, ved å vise til forbrukerens innsynsrett. Dette reiser andre spørsmål enn når en forbruker selv innhenter og deler sine opplysninger, eller benytter en fullmektig som ledd i ordinær utøvelse av innsynsretten. Det er den systematiske bruken av slike løsninger i kommersiell virksomhet, og risikoen for at gjeldsopplysningene benyttes blant annet til markedsføringsformål, som jeg har vært særlig opptatt av.

Jeg er kjent med at det er ulike oppfatninger av hvordan regelverket skal forstås når det gjelder samtykkebasert innsyn. Regjeringens omtale i Meld. St. 4 (2026–2027) er i tråd med de vurderingene av gjeldende regelverk som Barne- og familiedepartementet tidligere har redegjort for, blant annet i høringsnotatet fra april 2025 og i mine tidligere svar til Stortinget. Omtalen er som nevnt ikke ment å gi uttrykk for at enhver innhenting av gjeldsopplysninger gjennom fullmektig er ulovlig.

Mitt departement arbeider nå med å følge opp høringen fra 2025, herunder å vurdere behovet for nærmere regulering av samtykkebasert innsyn. Dette blir særlig viktig ved en utvidelse av gjeldsregistrene med opplysninger om boliglån og annen pantesikret gjeld. En slik utvidelse vil innebære at registrene inneholder langt mer omfattende opplysninger om den enkeltes økonomiske forhold enn i dag, og det er viktig for meg at dette gjøres innenfor rammer som sikrer den enkeltes personvern.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om den videre oppfølgingen på egnet måte.

Svar fra Lene Vågslid · 14.10.2026

Som representanten Henriksen påpeker innebærer religionsfriheten en rett til å forlate tros- og livssynssamfunn. Derfor slår trossamfunnsloven fast at utmelding alltid skal kunne skje skriftlig. I forarbeidene til loven vises det til følgende om dette:

«Religionsfriheten forutsetter at utmelding skal kunne skje vilkårsløst og uten hindringer fra tros- eller livssynssamfunnets side. Derfor fastsetter loven at utmelding alltid skal kunne skje ved å sende en skriftlig henvendelse til samfunnet. Dette er ikke til hinder for at det også kan være andre måter å melde seg ut på, for eksempel via en nettportal eller ved personlig frammøte.»

Personer som har fylt 15 år, kan selv melde seg ut av tros- og livssynssamfunn, mens de som har foreldreansvaret for et barn under 15 år, kan melde barnet inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn. Den som vil melde seg ut, trenger ikke begrunne utmeldingen, og den kan sendes skriftlig, f.eks. i brevs form, slik at personen om melder seg ut, verken trenger å ha direkte dialog med samfunnet eller gi fra seg noen kontaktopplysninger.

Medlemskap i tros- og livssynssamfunn er et privat og personlig forhold som staten skal være varsom med å blande seg inn i. Det er borgerne selv som etablerer og avslutter sine medlemskap, og det er tros- og livssynssamfunnene selv som fører register over sine medlemmer og over inn- og utmeldinger – ikke staten.

I et liberalt demokrati som vårt kan ikke staten melde noen inn i eller ut av et tros- eller livssynssamfunn, og staten har ikke et eget register der utmelding kan registreres eller medlemskap slettes. Utmeldinger må registreres av og hos tros- og livssynssamfunnene. Med andre ord er det ikke mulig å bli utmeldt fra et tros- eller livssynssamfunn uten at samfunnet får vite om det.

På bakgrunn av de siste ukenes medieomtaler om personer som har oppdaget medlemskap de ikke har vært klar over, som representanten viser til i sin begrunnelse for spørsmålet, har jeg allerede satt i gang flere tiltak. Jeg vil gjøre det helt klart at det er uakseptabelt å melde personer inn i tros- eller livssynssamfunn mot deres vilje. Jeg har satt i gang et arbeid for å vurdere innstramminger i regelverket og kontrollen. Samtidig skal det være enkelt å få rettet feil eller å melde seg ut av tros- eller livssynssamfunnet. Derfor fikk vi, som representanten viser til, i fjor etablert en digital løsning i Brønnøysundregistrene for å sjekke hvor man eventuelt er medlem og informasjon om videre framgangsmåte. Framover skal vi videreutvikle ordningen slik at personer kan få tilsendt informasjon digitalt om medlemskap.

Inn- og utmeldingsretten for personer som har fylt 15 år, ligger altså hos vedkommende selv. Dette er viktig blant annet for å sikre at det er den enkelte selv som beslutter medlemskap, ikke f.eks. ektefelle eller andre som kan ønske å påvirke en slik vurdering. I mitt departement er det imidlertid påbegynt et arbeid for å vurdere nærmere om utmelding bør kunne skje ved fullmakt i særlige tilfeller.

Etter trossamfunnsloven § 6 første ledd kan tilskudd nektes eller avkortes dersom et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter. Personer som opplever trusler eller andre krenkelser i forbindelse med sin utmelding fra et tros- eller livssynssamfunn, kan melde fra til Statsforvalteren. Dreier det som straffbare handlinger, er politiet rette instans.

Svar fra Kamzy Gunaratnam · 14.10.2026

E6 Langnesberga er et viktig trafikksikkerhets- og fremkommelighetstiltak på E6 i Trøndelag. Prosjektet er i Nasjonal transportplan 2025–2036 trukket frem blant prosjektene med kostnadsanslag under 1 milliard kroner som er aktuelle å starte i første seksårsperiode.

Som omtalt i Prop. 1 S (2026–2027), skal tiltak som er viktige for militær mobilitet og tungbilsatsingen prioriteres i 2027. Innenfor rammen av mindre investeringstiltak er det viktig at Statens vegvesen har fleksibilitet gjennom budsjettåret til å gjøre nødvendige prioriteringer. Det bidrar til effektiv ressursbruk og gjør det mulig å håndtere uforutsette hendelser. Oppstart av nye prosjekter må vurderes opp mot framdrift og finansieringsbehov i prosjekter som allerede er under gjennomføring, samt øvrige prioriterte tiltak på riksvegnettet.

Når det gjelder kostnadsutviklingen, følger Statens vegvesen prosjektet tett gjennom den videre planleggingen. Det er samtidig for tidlig å konkludere om den endelige styrings- og kostnadsrammen for prosjektet. Dersom kostnadsanslaget skulle utvikle seg slik at prosjektet kommer inn under de statlige ordningene for ekstern kvalitetssikring av store investeringsprosjekter, vil regjeringen håndtere dette. Jeg vil imidlertid understreke at det på nåværende tidspunkt ikke er tatt noen beslutninger som tilsier at prosjektet skal underlegges ekstern kvalitetssikring (KS2), eller at en slik prosess er forventet å forsinke prosjektet.

Svar fra Lubna Boby Jaffery · 09.10.2026

Kultur- og likestillingsdepartementet har ansvaret for å koordinere den statlige frivillighetspolitikken. Samtidig har hvert enkelt sektordepartement et selvstendig ansvar for tilskuddsforvaltning og frivillighetspolitikk i egen sektor. I samarbeid med frivilligheten er det viktig å finne den rette balansen mellom forenkling, tillit og kontroll. Hva som fungerer godt på ett område, kan vise seg å være vanskelig i en annen sektor.

Representanten etterspør en oversikt over alle konkrete harmoniseringer og forenklinger av statlige tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner som er gjennomført eller gjenstår, fra mars 2023 og frem til i dag. Jeg har ikke en samlet oversikt over hva som er gjort av endringer for hver enkelt tilskuddsordning under andre departement, men jeg kan opplyse om status for det arbeidet vi gjør for forenkling.

Ny forskrift om merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner trådte i kraft fra 1. januar 2026. Formålet var å gjøre ordningen enda enklere og mindre ressurskrevende for både store og små organisasjoner. Grensen for når det stilles krav om bruk av statsautorisert revisor, og terskelen for når det skal gjøres fradrag, er hevet fra 5 mill. til 7 mill. kroner i totale driftskostnader. Denne endringen har ført til at 95 prosent av mottakerne over ordningen ikke lenger trenger å bruke penger på statsautorisert revisor.

På tilskudd.no vises oversikt over tilskudd fra staten til frivillige og ideelle organisasjoner. Oversikten viser hvem som har fått tilskudd, fra hvilken ordning, hvem som forvalter tilskuddet og hvilket departement som er ansvarlig for regelverket. Hovedmålet med tilskudd.no er at søkbare tilskuddsordninger skal være enkelt å finne for frivillige organisasjoner. Erfaringen er at informasjonen brukes til det og mye mer, både til analyser, rapporter og samarbeid, som igjen legger et grunnlag for forenkling eller forbedring.

Et viktig grep som er gjort det siste året, er opprettelsen av en direktoratsgruppe for å styrke arbeidet med frivillighetspolitikken på tvers av fagdirektorater. Kultur- og likestillingsdepartementet har gitt Lotteri- og stiftelsestilsynet i oppdrag å starte opp og koordinere dette arbeidet. Det er nå 18 direktorater og underliggende virksomheter som deltar i gruppen. Den gir en felles arena for å dele erfaringer, bygge felles kunnskapsgrunnlag og identifisere behov og muligheter for samordning og forenkling.

Lotteri- og stiftelsestilsynet følger opp arbeidet med harmonisering og forenkling av statlige tilskuddsordninger, blant annet med utgangspunkt i Menon Economics’ kartlegging av dokumentasjonskrav i frivillig sektor. Oppfølgingen er særlig rettet mot tiltak som kan redusere unødvendig ressursbruk for frivillige organisasjoner, samtidig som kravene til forsvarlig forvaltning, kontroll, etterprøvbarhet og likebehandling ivaretas.

Kultur- og likestillingsdepartementet reviderte veileder for forenkling av statlige tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner i 2025. Viktige oppfølgingspunkt har vært å tydeliggjøre henvisningen til den lovfestede plikten til å bruke opplysninger fra Enhetsregisteret og å løfte diskusjonen rundt anbefalingen om standardisering av revisjonskrav og formidle kunnskap om den anbefalte revisjonsterskelen på 500 000 kroner.

Et sentralt forenklingsområde er å legge bedre til rette for gjenbruk av grunnleggende opplysninger om organisasjonene. Frivillighetsregisteret bidrar, sammen med Enhetsregisteret, til at informasjon om frivillige organisasjoner er samlet ett sted. Målet med gjennomgangen av frivillighetsregisterloven er å legge til rette for at registeret i enda større grad kan bidra til forenkling. Slik anmodningsvedtakene peker på kan Frivillighetsregisteret ha en mer sentral rolle i statlig forvaltning av tilskudd til frivillig sektor, ved at registeret brukes for å regulere hvem som regnes som «frivillige organisasjoner» og legger til rette for deling og utveksling av opplysninger som ofte innhentes fra organisasjonene. Som varslet tar vi sikte på å sende forslag til endringer på høring innen utgangen av året.

Svar fra Lene Vågslid · 09.10.2026

Som representanten skriver blir ikke henvendelser hvor det ikke gis tilbud registrert. Jeg er enig med representanten i at en oversikt over omfanget av de som tar kontakt med familievernet uten å få tilbud om hjelp, og årsakene til kontakten, kan bidra til å opplyse ressursbehovet. Det kan også bidra til arbeidet med prioriteringer og andre nødvendige tiltak for at ressursene til familievernet utnyttes best mulig.

Som representanten viser til, har Barne- og familiedepartementet i 2026 gitt Bufdir i oppdrag å modernisere saksbehandlingssystemet i familievernet, blant annet for å forbedre styringsinformasjonen. Oppdraget har frist ut 2028. Jeg har vært i kontakt med Bufdir for å få innspill til svar på representantens spørsmål, og Bufdir opplyser om følgende:

«Bufetat har de siste årene gitt tilbakemelding om at det er flere som søker hjelp hos familievernet, men som ikke får et tilbud. Bufdir har imidlertid ikke tall som viser omfanget av personer og familier som ikke får et tilbud når de henvender seg til familievernet. Grunnen til dette er at dagens fagsystem ikke har denne registreringsmuligheten.

Bufdir ser behovet for bedre informasjon om avviste henvendelser. Som en del av prosjektet modernisering av fagsystemet FADO vil det derfor bli vurdert å utarbeide funksjonalitet for å registrere tilfellene der de som henvender seg ikke får time, og hva som er årsaken til det.»

Som det vises til i Barne- og familiedepartementets Prop. 1 S (2026-2027), vil et modernisert saksbehandlingssystem for familievernet på sikt kunne gi bedre statistikk om familievernet. Dette vil også gi bedre informasjon for å styre, dimensjonere, utvikle og forske på tjenesten. Jeg ser frem til at det nye saksbehandlingssystemet kommer på plass, og regjeringen har derfor foreslått at det også i statsbudsjettet for 2027 prioriteres midler til dette viktige utviklingsarbeidet.

Svar fra Kamzy Gunaratnam · 28.09.2026

For regjeringen er det viktig at folk skal kunne bo og leve gode liv i hele landet. La meg derfor være helt klar på at ingen lufthavner vil bli lagt ned på bakgrunn av det som står i utredningen om FOT-rutene i Nord-Norge som nå er på høring. Lufthavnstrukturen besluttes av Stortinget, og fjerning av alle FOT-ruter ved en lufthavn, der dette er det eneste flyrutetilbudet, er ikke aktuelt uten et vedtak i Stortinget om endringer i lufthavnnettet.

Utredningen om FOT-rutene i Nord-Norge er et eksternt faglig innspill som skal styrke kunnskapsgrunnlaget og gi høringsinstansene et bedre grunnlag for å utforme sine innspill.

Jeg vil påpeke at det er et viktig å skille mellom faglige utredninger og politiske beslutninger. Forvaltningen følger Utredningsinstruksen som skal bidra til gode beslutningsgrunnlag for statlige tiltak, og bygger på at relevante alternativer og konsekvensene av dem skal belyses. Utredningen gir et faglig grunnlag. At et alternativ utredes, betyr ikke at regjeringen har sluttet seg til det. Dette gjelder alle utredninger, for eksempel statens prosjektmodell for store statlige investeringsprosjekter og ordningen med Norges offentlige utredninger (NOU).

Det er viktig for meg at vi bruker fellesskapets midler på en klok og ansvarlig måte. Staten bruker betydelige ressurser på kjøp av regionale flyruter, og vi må hele tiden vurdere hvordan midlene best kan bidra i oppfyllelsen av våre transportpolitiske mål. Det krever at vi har et godt kunnskapsgrunnlag og er villige til å utrede ulike alternativer, også alternativer som regjeringen ikke nødvendigvis vil gå videre med.

Jeg mener derfor at det er både riktig og viktig at hele den faglige utredningen sendes på høring. En åpen høring skal nettopp gi lokalsamfunn og berørte aktører anledning til å kommentere premissene, analysene og konsekvensene før departementet fastsetter kravene i konkurransen, og har en sentral demokratisk funksjon.

Det desentraliserte lufthavnnettet har tjent Norge godt, og vil også i framtiden være avgjørende for bosetting, verdiskaping og tilgang til viktige tjenester i store deler av landet. Samtidig står det regionale flyrutetilbudet overfor langsiktige utfordringer knyttet til blant annet en aldrende flyflåte, økende kostnader, begrenset konkurranse og innfasing av ny teknologi. For å sikre et godt og bærekraftig regionalt flytilbud også i framtiden, er det derfor nødvendig å vurdere utviklingen av lufthavnnettet og det regionale luftfartsmarkedet. Dette er problemstillinger som naturlig hører hjemme i den langsiktige planleggingen av hele transportsektoren, som i arbeidet med Nasjonal transportplan.

Når dette gjelder rutetilbudet ved den enkelte lufthavn, fastsetter Samferdselsdepartementet minimumskrav til blant annet kapasitet, frekvens og rutetider på de ulike rutene, men ikke det konkrete ruteprogrammet. Det fastsettes av operatøren som blir tildelt kontrakt, etter innhenting av synspunkter fra berørte fylkeskommuner, kommuner og lufthavnoperatør. Nå gjennomfører vi en høring, og jeg ser frem til å motta innspill til det fremtidige rutetilbudet på Namsos og andre lufthavner. Høringen vil, sammen med utredningen og departementets egne vurderinger, inngå i det videre arbeidet med konkurransen om drift av FOT-ruter i Nord-Norge fra 1. november 2028.

Svar fra Kamzy Gunaratnam · 28.09.2026

Bane NOR utfører for tiden planlagt arbeid på Trønderbanen for å øke kapasiteten og legge til rette for flere avganger og bedre togtilbud på strekningen. Dette arbeidet innebærer en rekke tiltak på stasjoner og delstrekninger. Tilbudsforbedringene er planlagt innført ved ruteterminskiftet i desember 2029.

Den siste tiden har Bane NOR arbeidet med omfattende omlegging av jernbaneanlegget på Stjørdal stasjon. Bane NOR opplyser at det planlagte arbeidet innebar en 96 timers sammenhengende stopp i jernbanetrafikken fra 12. september. Bane NOR har redegjort for hendelsen og opplyser at det oppstod forsinkelser i forbindelse med ombygging av signalanlegget på stasjonen, som førte til at togselskapet måtte planlegge alternativ transport på kort varsel, og at de reisende fikk et mindre forutsigbart tilbud.

Bane NOR erkjenner at de var for optimistiske i sine prognoser for når banen kunne åpnes for trafikk igjen. Foretaket ser at dette var uheldig, og opplyser at de i tråd med sine rutiner vil gjennomføre en evaluering av arbeidet ved Stjørdal stasjon med sikte på å identifisere forbedringstiltak for fremtidige planlagte brudd. Målet er å skape bedre forutsigbarhet både for togoperatørene og de reisende.