Jorunn Gleditsch Lossius

Svar fra kultur- og likestillingsministeren · 18.09.2026

Jeg er opptatt av at det skal være enkelt å engasjere seg i frivilligheten og å drive frivillig aktivitet. Regjeringens frivillighetspolitikk har fire overordnede mål: bred deltakelse og aktivitet i hele landet, gode rammevilkår for en mangfoldig frivillig sektor, enkle regelverk og tilskuddsordninger og en samordnet frivillighetspolitikk. For å nå disse målene er det viktig at frivillige organisasjoner har tilgang til ulike og forutsigbare inntektskilder som gir grunnlag for aktivitet og utvikling.

Gode rammevilkår, inkludert muligheten til å motta støtte fra privatpersoner og virksomheter, er viktige for mange organisasjoner. Som representanten viser til, fremgår det av rapporten Verdifulle bidrag fra Frivillighet Norge at fradragsberettigede gaver fra virksomheter falt i perioden 2022 til 2024. Samtidig viser rapporten at antallet privatpersoner som benytter gavefradragsordningen har vært relativt stabilt, og at gavebeløpene fra privatpersoner har holdt seg på et nokså jevnt nivå.

Nedgangen i gaveinntekter fra virksomheter kan derfor neppe forklares med endringer i gavefradragsordningen alene, noe også Frivillighet Norge peker på. Rapporten gir heller ikke grunnlag for å fastslå én enkelt årsak til utviklingen. Utviklingen må derfor vurderes i lys av at omfanget av gaver til frivillig sektor påvirkes av en rekke forhold, blant annet virksomhetenes økonomiske situasjon og prioriteringer. Dette kan ha betydning for gavevolumet også når det finnes skatteinsentiver for å gi.

For å styrke kunnskapsgrunnlaget om frivillig sektors økonomiske rammevilkår er departementet oppdragsgiver for forskningen ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, der ett av de prioriterte forskningsområdene er frivillig sektors økonomiske rammevilkår. Frivillig sektor skaper i hovedsak sine inntekter selv gjennom kontingenter, salg og gaver. Egengenererte inntekter utover offentlig støtte er viktige for å ivareta sektorens uavhengige og selvstendige stilling. Senteret har et pågående prosjekt om effekten av skattefradragsordninger og insentiver for gaver til frivillige organisasjoner, der de blant annet vil se på sosiale forskjeller i befolkningens pengegaver til frivillige organisasjoner og i hvilken grad skattefradrag har effekt på hvor mange som gir og hvor mye som gis.

Regjeringen har i hele perioden prioritert brede og forutsigbare rammevilkår for sektoren, blant annet gjennom å sikre full momskompensasjon til frivillige organisasjoner. Dette bidrar til å understøtte målet om en sterk og uavhengig frivillig sektor, som er en sentral del av regjeringens frivillighetspolitikk.

Svar fra barne- og familieministeren · 17.09.2026

Som representanten viser til, har regjeringen sendt forslag om å åpne for kommunale botiltak med døgnbemanning også ved omsorgsovertakelser på høring. Forslaget bygger videre på allerede vedtatte regler om kommunale botiltak med døgnbemanning i nytt kapittel 9 A i barnevernsloven. Disse reglene vil tre i kraft 1. januar 2027 og innebærer at kommuner kan søke Bufetat om å få godkjent et kommunalt botiltak med døgnbemanning som et frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2.

I prop 83 L (2024-2025) Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløft i barnevernet) viste departementet til at hovedformålet med å åpne for bruk av kommunale botiltak med døgnbemanning er å gi kommunene en ny mulighet til å etablere barnevernstiltak i ungdommens nærmiljø innenfor lovregulerte og betryggende rammer. Departementet viste samtidig til at etablering av kommunale botiltak forutsetter at barnevernstjenesten har god kontroll på inntak, beboersammensetning, faglig innhold og kompetansen i slike botiltak. Dette er bakgrunnen for at departementet foreslo at bare kommunene selv skal kunne

etablere og drifte kommunale botiltak med døgnbemanning. Departementet presiserte samtidig at dette ikke er til hinder for at kommuner kan samarbeide om etablering og drift. I Innst. 524 L (2024-2025), sluttet Stortingets flertall seg til departementets forslag om at bare kommuner kan etablere og drifte slike tiltak.

Som nevnt innledningsvis er forslag om å åpne for bruk av kommunale botiltak med døgnbemanning også ved omsorgsovertakelser sendt på en bred alminnelig høring, med frist 21. september i år. Forslaget bygger av naturlige grunner videre på reglene om kommunale botiltak med døgnbemanning som helt nylig ble vedtatt av Stortinget.

Samtidig vil høringen gi høringsinstansene en anledning til å gi innspill om hvordan reglene om kommunale botiltak med døgnbemanning bør innrettes. Dette omfatter også synspunkter om hvem som bør kunne etablere og drifte slike tiltak. Når høringsfristen er over, vil departementet gå nøye gjennom alle innspill og forslag som har kommet inn. Departementet vil deretter følge opp saken ved å komme tilbake til Stortinget på en egnet måte.

Svar fra barne- og familieministeren · 01.09.2026

Barnetrygdsatsene vurderes i den ordinære budsjettprosessen og vil bli presentert for Stortinget når 2027-budsjettet legges frem i oktober. Jeg kan derfor ikke svare på om regjeringen vil foreslå endringer i barnetrygden nå.

Svar fra barne- og familieministeren · 01.09.2026

Foreldrepengeordningen legger til rette for foreldrebasert omsorg mens barna er helt små. Et viktig hensyn bak dagens ordning er også at den skal opprettholde og styrke tilknytningen til arbeidslivet, samtidig som tredelingen skal fremme likestilling mellom mor og far i omsorgen for de minste barna. De aller fleste fedre benytter seg av fedrekvoten, og lengden på kvoten er i stor grad førende for hvor mange foreldrepengedager fedre tar ut. Når fedrekvoten har økt, har fedre økt uttaket sitt, og når fedrekvoten har blitt redusert, har fedre redusert uttaket. Fedrekvoten sikrer slik fedre tid hjemme med barnet. Det kan bidra til mindre forskjeller både hjemme og i arbeidslivet over tid. Jeg vil også vise til at forrige foreldrepengeundersøkelse viste at de aller fleste, både mødre og fedre, er fornøyde med at en del av foreldrepengene er øremerket far og at fedre i gjennomsnitt er fornøyde med lengden som går til far.

Samtidig er jeg enig i at familiene trenger noe fleksibilitet og at ulønnet permisjon kan være problematisk. Regjeringen har derfor styrket foreldrepengeordningen ved å forlenge foreldrepengene for de som velger 80 prosent foreldrepenger med 11 dager, slik at utbetalingen nå er den samme uavhengig av om foreldrene velger 80 prosent eller 100 prosent lønnsdekning. Endringen gir familier større mulighet til å være lenger hjemme med barnet uten å bruke ulønnet permisjon. Det vil trolig og redusere uttaket av ulønnet permisjon. Endringen har allerede ført til at betydelig flere velger redusert kompensasjon og lenger stønadsperiode. I 2025 valgte 38 prosent 80 prosent dekningsgrad, opp fra 23 prosent i 2024. Det skal også gjennomføres en ny foreldrepengeundersøkelse i 2026 som vi gi oppdatert kunnskap om foreldres bruk av ulønnet permisjon. Videre er fedre og medmødres selvstendige rettigheter styrket, slik at alle fedre som har tjent opp rett til foreldrepenger, nå har mulighet til å ta ut ti uker, uten aktivitetsplikt for mor. Endringen gir flere fedre/medmødre mulighet til å være lenger hjemme med barna der bare far har opptjent rett til foreldrepenger.

Jeg mener at dagens tredelte ordning og styrkingene som er gjort, ivaretar balansen mellom fleksibilitet for foreldrene og hensynet til at både mødre og fedre skal gis mulighet til å kombinere omsorg for barnet med yrkesaktivitet. Regjeringen vil derfor videreføre en tredelt foreldrepermisjon og beholde dagens fedrekvote. Samtidig skal jeg jobbe videre med å utvikle og tilpasse velferdsordningene for barnefamiliene, og jeg vil også følge opp Fødselstallsutvalgets utredning med en stortingsmelding

Svar fra næringsministeren · 25.08.2026

Regjeringen vil bidra til en mer bærekraftig og lønnsom reiselivsnæring, som skaper helårs arbeidsplasser og bidrar til bærekraftige og attraktive lokalsamfunn og reisemål. For å oppnå dette har jeg tatt initiativ til en prioritert satsing for reiseliv, som legger grunnlag for en mer helhetlig reiselivspolitikk og et tettere samarbeid med næringen.

Innovasjon Norges reiselivsoppdrag er et sentralt virkemiddel i reiselivspolitikken, og skal bidra til det overordnede målet for reiselivspolitikken om størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Oppdraget består av internasjonalt markedsarbeid, bedrifts- og reisemålsutvikling, markedsinnsikt og kunnskap.

Markedsføringen skal innrettes slik at den bidrar til økt etterspørsel i de mest lønnsomme og bærekraftige kundesegmentene og spre besøksstrømmene til Norge over tid og sted. Regjeringen gir derfor ikke føringer om hvor stor andel av midlene som skal benyttes til enkelte steder i landet. Markedsføringen er et fellesgode som skal komme reiselivsnæringen i hele landet til gode. Innsatsen er rettet både mot forbruker- og bedriftsmarkedet, og består av blant annet kampanjer, visitnorway.com, pressearbeid og bransjebearbeidelse (slik som Norwegian Travel Workshop). Næringen har mulighet til å delta på flere av aktivitetene.

Jeg viser for øvrig til at KrF i sitt alternative budsjett for 2026 forelso en reduksjon av Innovasjon Norges post 74, Reiseliv, profilering og kompetanse på 250 mill. kroner.

Innovasjon Norge lanserte i 2025 en ny strategisk handlingsplan for reiseliv, som konkretiserer hvordan selskapet skal prioritere reiselivsarbeidet for å bidra til å nå målene for oppdraget. I handlingsplanen er det pekt ut fire innsatsområder, som Innovasjon Norge vil legge ekstra innsats mot. Innsatsområdene går ut på å:

- kombinere Norges sterke posisjon på naturopplevelser med fokus på kultur for å nå flere attraktive målgrupper.

- hjelpe næringen med å ta i bruk kunstig intelligens på en ansvarlig måte

- senke terskelen for å arrangere kongresser i Norge

- fremme ansvarlig ferdsel og bærekraftig utvikling

Planen er utviklet i tett samarbeid med strategisk råd for reiseliv, som skal bidra til strategisk og faglig utvikling for å oppfylle reiselivsoppdragets mål. Dialogen mellom Innovasjon Norge og strategisk råd er viktig for å sikre at ulike deler av reiselivets verdikjede er involvert i hvordan selskapet bidrar til å nå målene som departementet har satt.

Jeg er opptatt av å ha nær dialog med de ulike aktørene i reiselivet. I vår arrangerte jeg en kontaktkonferanse for reiselivet, hvor det kom over 150 deltagere. Det er også viktig for meg å møte aktørene ute på selve reisemålene. Jeg har fått mange nyttige innspill fra reiselivsbedriftene jeg har besøkt, og dette tar jeg med i utviklingen av en helhetlig politikk for reiselivsnæringen.

Svar fra barne- og familieministeren · 22.06.2026

Jeg har fått oversendt spørsmålet fra barne- og familieministeren, ettersom jeg som arbeids- og inkluderingsminister har ansvar for inntektssikringsordninger som skal bidra til økonomisk trygghet.

Jeg tar på største alvor at personer som opplever vold i nære relasjoner, kan oppleve det som vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold av økonomiske grunner.

Representanten viser til at overgangsstønaden skal fases ut for hovedgruppen av mottakere, og at dette kan ramme voldsutsatte. Jeg mener at overgangsstønaden ikke er, og har aldri vært, en treffsikker løsning for å sikre voldsutsatte økonomisk trygghet i en overgangsfase. Overgangsstønad er regulert i folketrygdloven kapittel 15 om stønad til enslig mor eller far. Den nåværende ordningen er en generell inntektssikringsordning som skal sikre inntekt for personer med aleneomsorg for barn, og gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de blir i stand til å forsørge seg selv ved arbeid.

Stønad til enslig mor eller far, inkludert overgangsstønad, fases ut for hovedgruppen av mottakere fra 1. juli i år, og gjelder for nye tilfeller. Samtidig vil regjeringen beholde stønad til enslig mor eller far for dem med størst behov. Enslige foreldre med barn under 14 måneder, samt enslige med særlig tilsynskrevende barn, vil fortsatt kunne få overgangsstønad.

Et sentralt hensyn for å gjøre endringer er å legge til rette for aktiv deltakelse og overgang til arbeid. Arbeid er avgjørende for økonomisk trygghet og selvstendighet. Lange og passive stønadsperioder kan redusere tilknytning til arbeidslivet. Overgangsstønaden har hatt en varighet som i mange tilfeller gir en lang omstillingsperiode, og som kan svekke tilknytningen til arbeidslivet. I tillegg har det skjedd store samfunnsendringer siden ordningen ble innført. I dag finnes det et godt utvalg av universelle og målrettede velferdsordninger som i større grad støtter opp under deltakelse i arbeid, også for enslige forsørgere. Verken Danmark, Finland eller Sverige har egne livsoppholdsytelser til aleneforeldre.

For personer som bryter ut av et voldelig forhold, finnes det flere ordninger som samlet sett skal ivareta behovet for økonomisk og praktisk støtte. Personer som står uten inntekt og ikke kan forsørge seg selv, kan få økonomisk sosialhjelp til å dekke nødvendige levekostnader. Arbeids- og velferdsetaten (Nav) tilbyr veiledning og oppfølging, inkludert bistand til å komme i arbeid, som kan tilpasses den enkeltes situasjon og behov, også i krevende livssituasjoner. Familiepolitiske ordninger reduserer utgifter og legger til rette for at foreldre kan være i arbeid, som rett til barnehageplass og redusert foreldrebetaling i barnehage og SFO. I tillegg er det etablert et hjelpeapparat for personer utsatt for vold i nære relasjoner, herunder krisesentertilbud. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) - Trygghet for alle ligger til grunn for videre innsats på området.

Jeg har forståelse for representantens bekymring, og det er viktig å følge med på hvordan endringer i ordninger som overgangsstønaden virker for ulike grupper. Samtidig mener regjeringen at en utfasing av stønad til enslig mor eller far for hovedgruppen av mottakere som kan få flere i arbeid, kombinert med et bredt sett av andre inntekts- og tjenesteordninger, samlet sett gir et bedre grunnlag for varig økonomisk trygghet.

Svar fra kunnskapsministeren · 18.06.2026

Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig for noen familier hvor foreldrene er døve eller døvblinde, mens barna er hørende. Etter opplæringsloven er vilkåret for å få opplæring i og på tegnspråk at eleven har en hørselshemming. Det stilles ikke krav til graden av hørselshemming eller en sakkyndig utredning. Det skal være en lav terskel for hva som regnes som en hørselshemming. Ved innlemmelsen av CRPD i menneskerettsloven ble det konkludert med at opplæringsloven var i tråd med CRPD.

Som representanten påpeker, gir opplæringsloven ikke rett til opplæring i eller på tegnspråk til elever som har foreldre eller søsken med hørselshemming. Det gjaldt heller ikke noen slik rett etter tidligere opplæringslov. Likevel har Statped i enkelte tilfeller gitt et tilbud til barn av døve foreldre. Statped må prioritere tjenester til de som har rett på tegnspråkopplæring etter opplæringsloven, slik at tilbudet får best mulig kvalitet. Dette er nødvendige prioriteringer, ikke minst på bakgrunn av at tilgangen til tegnspråkkompetanse er begrenset. En utvidelse av gruppen som skal få et tilbud om deltidsopplæring i tegnspråk i Statped, vil svekke Statpeds oppfølging av elever med lovfestede rettigheter og kreve mer kompetanse og økte ressurser til organisasjonen.

Det er selvsagt viktig at barn kan kommunisere med sine foreldre, og det er naturlig at barn av tegnspråklige foreldre lærer seg tegnspråk hjemme i oppveksten. Jeg mener det er et viktig prinsipp at ressursene, rettighetene og pliktene som følger av opplæringsloven knytter seg til eleven på skolen sin egen hørselshemming.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 03.06.2026

Jeg vil understreke at BPA er et viktig bidrag til likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand. For personer i denne situasjonen betyr BPA mye for muligheten til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv. Samtidig vet vi at denne ordningen ikke fungerer godt nok i dag. Praksis varierer fra kommune til kommune og brukerorganisasjoner etterlyser større forutsigbarhet knyttet til ordningen.

Dette er også bakgrunnen for at Regjeringen har satt ned et eget Ekspertutvalg for BPA. Dette er et viktig arbeid. Hensikten med Ekspertutvalget er å sikre at BPA-ordningen bidrar til likestilling, likeverd og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i alle landets kommuner. Ekspertutvalget skal levere sin innstilling 15. desember 2026.

Som representanten er kjent med er BPA en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Dette er kommunale tjenester hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven. I samsvar med grunnleggende kommunalpolitiske prisnipper står kommunene relativt fritt til selv å organisere og innrette sine tjenester på en mest mulig hensiktsmessig måte ut fra lokale forhold og behov. Tjenestetilbudet vil derfor være innrettet noe ulikt fra kommune til kommune.

Jeg er imidlertid opptatt av at kommunene tar i bruk dette verktøyet til beste for brukerne. Jeg har derfor sørget for at departementet har sendt ut et rundskriv om BPA til landets kommuner og statsforvaltere. I rundskrivet vises det til pasient- og brukerrettighetsloven som gir en særskilt rett til å kreve tjenester organisert som BPA dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt. Det fremheves i rundskrivet at det er av sentral betydning at kommunene aktivt tar i bruk denne organisasjonsformen, og kommunene oppfordres til aktivt å ta i bruk Helsedirektoratets veiledning om ordningen i «Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA» (IS-2313).

Parallellt med at Ekspertutvalget BPA skal komme med sitt forslag til fremtidig innretning og organisering av BPA-ordningen, arbeider Regjeringen med en helsereform der vi ser på organseringen og innretningen av hele helse- og omsorgssektoren. Dette fordi vi hele tiden må være villige til å omstille, for å sikre innbyggerne gode og likeverdige tjenester.

Svar fra kultur- og likestillingsministeren · 01.06.2026

Jeg er opptatt av at tivoliregelverket skal ivareta sikkerheten til konstruksjon og drift av ulike fornøyelsesinnretninger. Det er mange barn og voksne som bruker innretningene og denne bruken er sesongbetont og intensiv, noe som kan øke risikoen for uønskede hendelser.

Statens jernbanetilsyn har som oppgave å føre tilsyn med at regelverket overholdes. Regelverket stiller minstekrav til konstruksjon og drift av fornøyelsesinnretninger, og det er funksjonelt utformet. Dokumentasjonen som virksomheten må ha for å kunne få driftstillatelse, skal være tilpasset virksomhetens art og omfang. Omfanget av dokumentasjonen er mindre for små virksomheter med driftstillatelse for enkle innretninger, og anses å være forholdsmessig. Jeg vil samtidig påpeke at de minste oppblåsbare innretninger med grunnflate under 10 kvm som hovedregel ikke omfattes av tivoliregelverket og trenger derfor ikke driftstillatelse.

Det er gebyrforskriften for fornøyelsesinnretninger som krever at virksomheter med driftstillatelse betaler et årlig gebyr. Jeg er opptatt av at gebyrene ikke skal være unødvendig belastende for virksomhetene, men det må samtidig bidra til å sikre at Statens jernbanetilsyn gjennom sitt arbeid kan opprettholde et nødvendig sikkerhetsnivå. Mindre oppblåsbare innretninger ligger alltid i den minste gebyrklassen med lavest gebyrsats. I 2026 er årsgebyret for innretninger i denne klassen kr. 4 070,- og ansees ikke urimelig da det skal dekke alt av kostnader knyttet til saksbehandling i forbindelse med tilsyn med fornøyelsesinnretninger.

Svar fra barne- og familieministeren · 01.06.2026

Barnevernsutvalget leverte NOU 2023: 7 i mars 2023. Dette var en uavhengig og helhetlig gjennomgang av barnevernet. Utvalget hadde som mandat å vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid. Utredningen tar blant annet for seg temaer som rettssikkerhet, undersøkelsespraksis, bruk av sakkyndige, grunnlaget for og praksis ved tvangsvedtak og klagemuligheter. Utvalget foreslo flere tiltak for å styrke rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet. Utredningen var på bred høring, og inngår i kunnskapsgrunnlaget for Kvalitetsløftet i barnevernet, jf. Prop. 83 L (2024–2025).

Flere av forslagene fra Barnevernsutvalget er allerede fulgt opp eller under arbeid. For å sørge for at undersøkelsessaker blir mer treffsikre og ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, skal kommunene få veiledning om innføring av en modell med trinnvis siling av undersøkelsessaker. Det er innført en presisering i barnevernsloven for å få bedre fram at undersøkelsens omfang skal stå i forhold til bekymringens alvor. Dette kan bidra til raskere avklaringer og avslutning av mindre alvorlige saker. Departementet har også fått opprettet en ny utdanning for sakkyndige for å heve kvaliteten på arbeidet, og det skal igangsettes et forsøk med tverrfaglige samarbeidsmodeller i undersøkelsesfasen.

Barnevernssakene mot Norge i EMD har bidratt til at viktige sider ved norsk barnevern er blitt grundig belyst. Høyesterett har klargjort hvordan dommene fra EMD skal forstås i norsk sammenheng, slik at de hensyntas i domstolenes praksis. Som et resultat av dommene er blant annet barnevernslovens krav til avgjørelsesgrunnlag, avveininger og konkrete begrunnelser tydeliggjort.

Det er en viktig oppgave for departementet å følge med på tilstanden i barnevernssektoren. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) nedlegger et betydelig arbeid for å samle inn kunnskap og vurdere ulike sider ved praksis i barnevernet, bl.a. gjennom statistikk og det årlige Barnevernsbarometeret. Mye kunnskap innhentes også gjennom Statens helsetilsyn, som er overordnet tilsynsmyndighet for barnevernet, og fra statsforvalter som er regional tilsynsmyndighet og klageinstans. Videre har Riksrevisjonen jevnlige forvaltningsrevisjoner på barnevernsfeltet. I 2025 leverte Riksrevisjonen Dokument 3:10 (2024−2025), Undersøkelse av årsaker til utfordringer i barnevernet. Sektortilstanden belyses også gjennom et betydelig innslag av forskning, som i stor grad er finansiert gjennom Norges Forskningsråd og Bufdir.

Når det gjelder undersøkelsespraksis, er det naturlig å vise til BARN-Nemnd ved Universitetet i Bergen og prosjektet «Fra bekymring til beslutning» ved RKBU Nord. Disse prosjektene bidrar med verdifull kunnskap om barnevernets undersøkelser, beslutninger og praksis. Jeg har også bedt Bufdir sørge for å etablere et kunnskapsgrunnlag om ulike modeller for involvering av barn og foreldre i undersøkelsesfasen. Hensikten er å undersøke om det er modeller som gir bedre samarbeid mellom barn, foreldre og barnevern i en tidlig fase av barnevernssaken. Videre er direktoratet bedt om å sørge for mer kunnskap om frivillige plasseringer og om tilsynsordningen for barn som er plassert utenfor hjemmet. I tillegg varslet regjeringen i Prop. 83 L (2024–2025) at vi vil innføre en jevnlig rapportering om rettstilstanden i barnevernet. Dette er i tråd med Barnevernsutvalgets anbefalinger.

Jeg mener det ikke er behov for å sette ned et nytt utvalg for ytterligere utredning av mange av de samme spørsmålene som Barnevernsutvalget besvarte. I stedet for nye utredninger bør hovedprioriteten være å følge opp de anbefalingene som allerede foreligger. Når det gjelder muligheten for å se på saker på nytt, viser jeg til at vi allerede har et helhetlig system for dette, med muligheter for klagebehandling, uavhengig domstolsprøving og ordning for rettferdsvederlag ved svikt. En rettskraftig avgjørelse om omsorgsovertakelse er dessuten ikke til hinder for å prøve spørsmålet med krav om opphevelse og gjenforening. Behovet for fortløpende vurdering av vedtaket ivaretas gjennom muligheten til å kreve opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7. Jeg mener det ikke trengs en gjenopptakelseskommisjon i tillegg til disse ordningene.

Svar fra barne- og familieministeren · 12.05.2026

Den viktigste ressursen i barnevernet er de ansatte. Deres kompetanse er avgjørende for at barn og familier skal få riktig og god hjelp. Regjeringen arbeider på flere områder for at barn og familier skal møte et barnevern med høy barnevernsfaglig kompetanse og god forståelse for barnas behov og helhetlige situasjon.

Da regjeringen i Prop. 83 L (2024–2025) la fram kvalitetsløftet for barnevernet, varslet vi en ny retning for kompetansearbeidet i det kommunale barnevernet, med mer vekt på kompetanseutvikling etter ansettelse. De lovpålagte kravene til masterutdanning i barnevernstjenestene ble begrenset til å gjelde leder og stedfortreder. Endringen gir større fleksibilitet i møte med rekrutteringsutfordringer, som vi vet er en utfordring i mange kommuner. Den gir også bedre mulighet til å tilpasse kompetanseutviklingen til lokale behov og den enkelte medarbeider og til å koble utdanning og praksis på nye måter. Et eksempel er ordningen med et veiledet førsteår for nyansatte, som nå prøves ut i seks kommuner.

Endringen i utdanningskravene innebærer ikke at regjeringen senker ambisjonene for kompetansearbeidet, men at arbeidet vil skje med andre virkemidler. Departementet følger opp kompetansebehovet i kommunene gjennom en omfattende kompetansesatsing, som forvaltes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Regjeringen har i 2026 satt av om lag 200 mill. kroner til kompetansetiltak og tilrettelegging for kompetanseheving i det kommunale barnevernet. Satsingen omfatter tilskudd som kommunene kan bruke til kvalitetsutvikling lokalt og til å frigjøre tid for at ansatte kan ta videreutdanning og masterutdanning. Muligheten for tilskudd og de øvrige tiltakene vil bli videreført. Bufdir jobber også med å utvikle nye etterutdanningstilbud for ansatte.

Jeg har i tillegg tatt initiativ til å utarbeide en egen kompetanseplan for det kommunale barnevernet. Planen skal beskrive mål og virkemidler for kompetanseutviklingen i årene framover. Arbeidet med kompetanseplanen skal skje i samarbeid med partene og universitets- og høyskolesektoren. Jeg er overbevist om at vi lykkes best dersom vi samler oss om nasjonale mål og jobber sammen om å følge dem opp.

For at de ansattes kompetanse skal utnyttes best mulig, er det også utviklet et faglig rammeverk for det kommunale barnevernet – Barnevernsfaglig kvalitetssystem – som er integrert i barnevernstjenestenes fagsystemer. Kvalitetssystemet gir faglig og juridisk støtte i undersøkelses- og tiltaksarbeidet. Det er et viktig verktøy i tjenestenes arbeid med å få etablert en helhetlig, faglig forståelse av barnas og familiens behov og ressurser i den enkelte sak. De aller fleste barnevernstjenester har tatt systemet i bruk. Bufdir har utviklet et tilsvarende faglig rammeverk for barnevernsinstitusjonene, basert på de samme prinsippene.

I barnevernsinstitusjonene skal det til enhver tid være forsvarlig bemanning og kompetanse, og ansatte må ha tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen tilpasset institusjonens målgruppe. Dette stilles det krav om i barnevernsloven. Det stilles som utgangspunkt krav om relevant bachelorutdanning, men institusjonene kan også ansette personer under utdanning og personer med lang, relevant arbeidserfaring. Dette gir institusjonene mulighet til å bygge fagmiljøer med bred kompetanse tilpasset barnas ulike behov. Tall fra SSB viser en tydelig økning i andelen årsverk med høyskole- og universitetsutdanning siden 2020.

Mange av barna som bor i barnevernsinstitusjon, har også behov for helsehjelp. Jeg samarbeider derfor tett med helse- og omsorgsministeren for å sikre god tilgang på helsefaglig kompetanse i institusjonene. Målet er at alle institusjoner skal ha tilknytning til et helseteam fra spesialisthelsetjenesten. Dette arbeidet er godt i gang.

Regjeringen fortsetter innsatsen for å sikre nødvendig kompetanse i barnevernet. Arbeidet skjer gjennom tydelige krav til forsvarlighet, målrettet kompetanseutvikling, bedre faglige verktøy og styrket tilgang på kompetanse fra andre tjenester. Målet er at barn og familier skal møtes av stabile fagmiljøer med god erfaring og relevant kompetanse, uavhengig av hvor i landet de bor.

Svar fra kunnskapsministeren · 13.04.2026

Dette temaet ligger under mitt ansvarsområde som forsknings- og høyere utdanningsminister og besvares derfor av meg.

Universitetene og høyskolenes ansvar for å prioritere ressursene mellom ulike aktiviteter, herunder mellom ulike utdanninger, er ikke noe nytt som ble innført med endringene i finansieringssystemet i 2025. Dette ansvaret lå til grunn også før endringene. Som del av det har institusjonene ansvar for å dimensjonere tilbudet sitt i tråd med både søkernes ønsker og samfunnets og arbeidslivets behov for kompetanse. Endringene i finansieringssystemet skal gjøre institusjonene bedre i stand til å gjøre prioriteringer ved egen institusjon og svare på det brede samfunnsoppdraget og helheten i regjeringens prioriteringer for sektoren. Jeg vil også minne om at endringene i kategorier og satser gjelder alle fagområder og at hensynene til små fag gjør seg gjeldende innenfor flere fagområder.

Kunnskapsdepartementet har en formalisert styringsdialog med universitetene og høyskolene, blant annet gjennom tildelingsbrev og etatsstyringsmøter. I denne styringsdialogen følger departementet opp institusjonenes måloppnåelse på sektormål og utviklingsavtale, og hvordan de følger opp nasjonale mål og prioriteringer for dimensjonering av studietilbudene. I tildelingsbrevene har departementet de siste årene lagt økt vekt på at institusjonene styrker sin evne til utvikling og omstilling, herunder omdisponeringer innenfor egen ramme for å støtte opp under de prioriterte kompetansebehovene. Institusjonene er også bedt om å varsle Kunnskapsdepartementet i god tid dersom de vurderer å legge ned små fag av nasjonal betydning.

Som jeg viste til i mitt forrige svar, er vi i gang med å utarbeide nye utviklingsavtaler med de statlige universitetene og høyskolene som skal gjelde fra 2027. Departementet forventer at alle institusjoner, i dialog med andre der relevant, vurderer om behovet for å styrke samarbeid og arbeidsdeling kan være et aktuelt utviklingsområde i avtalen. Samarbeid og arbeidsdeling kan særlig være aktuelt for utdanningstilbud som har små og sårbare fagmiljø og få studenter. Dette kan bidra til å styrke kvaliteten og opprettholde utdanninger der fagmiljøene i dag er små og fragmenterte.

Jeg er også i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet og samfunnet og arbeidslivets kompetansebehov. Dette gjør vi fordi vi har behov for å forsterke arbeidet med å sikre den kompetansen Norge trenger i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere når knappheten på arbeidskraft øker. De nye utviklingsavtalene blir en sentral del av dette arbeidet.

Vi har altså mange virkemidler. Det er viktig å holde fast ved at styringen av universiteter og høyskoler skal være på et overordnet nivå. Dette må vi gjøre på en klok måte i tett samarbeid med sektoren. Nasjonale myndigheter bør definere prioriteringene og behovene, men jeg tror ikke vi er de beste til å vurdere hvordan hvert enkelt tilbud og sammensetningen av studieporteføljen skal se ut. For å finne ut av dette må universitetene og høyskolene blant annet ha nær kontakt med lokalt næringsliv, kommunene, helse- og velferdstjenestene, for å nevne noen. Det har de på en helt annen måte enn nasjonale myndigheter har forutsetninger for. Mitt ansvar som statsråd er å bidra med overordnet styring, en tydelig retning, og sikre at institusjonene finner gode løsninger på å møte samfunnsbehovene.

Svar fra kultur- og likestillingsministeren · 16.04.2026

Prinsippet om armlengdes avstand er en bærebjelke i norsk mediepolitikk, og er etter mitt syn godt ivaretatt i dagens ordninger. Produksjonstilskuddet tildeles etter objektive kriterier som er fastsatt i forskrift og som forvaltes av Medietilsynet, uavhengig av politisk styring i den enkelte sak. Dette sikrer at beslutninger om mediestøtte fattes uavhengig av enkeltaktører i bransjen – uansett hvor store de måtte være.

Den samlede mediestøtten fastsettes av Stortinget for fire år av gangen, og de neste styringssignalene skal behandles høsten 2026. Jeg vil naturligvis følge utviklingen i mediemarkedet nøye, men jeg ser i dag ikke behov for å endre innretningen av pressestøtteordningen av hensyn til konserntilknytning og konsolidering i mediemarkedet.

Av representantens begrunnelse fremgår det at bakgrunnen for spørsmålet er utnevnelsen av en statssekretær i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som har permisjon fra sin stilling.

Det følger av Håndbok for politisk ledelse del I punkt 4.2 at politisk ledelse ikke kan ha permisjon uten skriftlig samtykke fra statsministeren eller stabssjefen. Den aktuelle statssekretæren har fått slikt samtykke.

Det er avgjørende at befolkningen kan ha tillit til at beslutninger i regjeringen og departementene fattes uavhengig av særinteresser og personlige bindinger. Dette hensynet ivaretas gjennom flere regelsett, herunder habilitets- og karantenereglene. Forvaltningslovens habilitetsregler gjelder fullt ut for politisk ledelse, og habilitet skal vurderes konkret i hver enkelt sak. Karanteneloven gir Karantenenemnda hjemmel til å ilegge politisk ledelse karantene og/eller saksforbud ved overgang fra politisk stilling til virksomhet utenfor statsforvaltningen.

Habilitet er noe det enkelte medlem av politisk ledelse selv vurderer i hver sak. Den enkelte kan også be om hjelp fra embetsverket. Habilitetsreglene er grundig behandlet i Håndbok for politisk ledelse kapittel 2.3, og alle som tiltrer politisk ledelse får opplæring i habilitetsregelverket.

For å unngå enhver tvil har den aktuelle statssekretæren ved tiltredelse, i dialog med embetsverket, etablert en praksis der hun ikke involveres i behandlingen av eventuelle saker som kan berøre organisasjonen hun har permisjon fra sine interesser.

Svar fra barne- og familieministeren · 07.04.2026

Regjeringen har et tydelig mål om flere i arbeid, mindre forskjeller, og trygghet for alle. Dette er særlig viktig for familier som står i en krevende økonomisk situasjon, og for dem som trenger velferdsstaten mest. I møte med høye levekostnader og usikkerhet er vårt viktigste tiltak ansvarlig økonomisk styring, kombinert med sterke, universelle ordninger og målrettet støtte til dem som har minst.

Arbeid er den viktigste kilden til økonomisk trygghet. Alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det. Arbeid gir selvstendighet, frihet og en lønn å leve av. Tall fra SSB viser at husholdninger uten sysselsatte medlemmer hadde over ni ganger så høy risiko for lavinntekt som hushold med minst én sysselsatt. Derfor er det viktigste vi gjør å få flere i arbeid. Regjeringens jobbpakke og forsterkede innsats for å få flere i jobb er sentrale tiltak. I 2026 er budsjettet styrket med 550 millioner kroner til ulike arbeidsrettede tiltak. Siden vi kom i regjeringen har nesten 170 000 flere kommet i arbeid.

Regjeringen har, sammen med budsjettpartnere, styrket det universelle velferdstilbudet for barn og unge gjennom billigere velferd. Vi har gjort store grep for å utjevne forskjeller, og bedret familieøkonomien. Barnetrygden er økt betydelig, og utgjør nå over 2 000 kroner i måneden for alle barn under 18 år. Ifølge SSB har økt barnetrygd bidratt til å motvirke lavinntekt blant barnefamilier. Maksprisen i barnehagen er også redusert fra 3 315 kroner i 2022 til 1 200 kroner per måned i 2025. Vi har også innført gratis barnehage for det tredje barnet når barna i familien går i barnehagen samtidig. Det er innført 12 timer gratis SFO fra første til tredje trinn, samt for fjerde trinn i levekårsutsatte områder. Vi har også en god strøm-støtteordning og Norgespris på strøm som sikrer husholdningene mer stabile strømkostnader.

Regjeringen og flertallet på Stortinget har også tatt flere viktige grep for å styrke økonomien til dem som merker prisveksten sterkest. Det har vært gjort blant annet gjennom høyere minste-satser i AAP, uføretrygd og kvalifiseringsstønad, og de veiledende satsene for sosialhjelp ble økt ekstraordinært med 10 prosent i 2023, og justeres opp årlig i henhold til prisveksten.

Det økte tilbudet av matutdelingen viser at frivillige organisasjoner gjør en uvurderlig jobb for vanskeligstilte. Det er positivt at vi har et samfunn hvor frivilligheten stiller opp. Det skal likevel ikke være sånn at man er nødt til å gå til frivillige organisasjoner for å få mat. Personer som ikke har nødvendige midler til mat, bør kontakte Nav-kontoret. Nav-kontoret skal gi råd og veiledning til personer som befinner seg i en vanskelig situasjon, og kan foreta en konkret vurdering av hjelpebehovet i det enkelte tilfellet. En person som mangler det helt nødvendigste og som befinner seg i en nødssituasjon kan ikke avvises, og en søknad kan ikke avslås med den begrunnelse at vedkommende kan henvende seg til familie, venner, veldedighetstilbud eller lignende. Jeg vil også vise til at nyankomne flyktninger utgjør over halvparten av de som står i matkø, og tre fjerdedeler av mottakerne er født utenfor Norge. Mottakere med bakgrunn fra Ukraina er den største enkeltgruppen på 40 prosent av utvalget. Det er også rundt tre av fire som mottar en eller flere inntektssikringsytelser fra det offentlige, men kun rundt en tredjedel som mottar folketrygdytelser.

Mange av mottakerne av mathjelp står følgende utenfor arbeidslivet. Derfor er det viktigste regjeringen gjør å få flere i arbeid. Det er viktig for å sikre varig trygg økonomi også for denne gruppa.