Marius Arion Nilsen

Svar fra energiministeren · 28.09.2026

Den midlertidige forskriften om bruk av flaskehalsinntekter ble innført i 2022 som et tiltak i en situasjon med ekstraordinært høye kraftpriser. Formålet med ordningen er å redusere risikoen for økt nettleie i områder med høye kraftpriser, blant annet som følge av økte kostnader til nettap. Ordningen gir adgang til å bruke flaskehalsinntekter til direkte utbetalinger til regionale og lokale nettselskaper, i stedet for at inntektene tilbakeføres over tid gjennom redusert transmisjonsnettleie.

Regjeringen vurderer for tiden om den midlertidige ordningen bør videreføres etter 2026. Utbetalinger gjennom ordningen er begrenset til Statnetts merinntekt, som avhenger av utviklingen i flaskehalsinntekter, systemdriftskostnader og andre forhold som påvirker Statnetts inntekter og kostnader. Det har så langt i 2026 ikke vært grunnlag for utbetalinger gjennom ordningen.

Oversikt over systemdriftskostnader, flaskehalsinntekter og utbetalinger etter den midlertidige forskriften fremgår av tabellen nedenfor.

Kilde: Statnett

Svar fra næringsministeren · 28.09.2026

Jeg er opptatt av at anskaffelsesregelverket legger til rette for gode anskaffelsesprosesser og effektiv konkurranse om offentlige kontrakter. Jeg viser til mitt svar av 18. august 2026 på skriftlig spørsmål nr. 3450 (2025–2026) fra representant Astrup, som gjaldt samme problemstilling.

Som jeg redegjorde for i svaret til representant Astrup, følger plikten til å gi gratis, direkte og ubegrenset tilgang til konkurransegrunnlaget av anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriften og konsesjonskontraktforskriften. Ansvaret for å oppfylle plikten ligger hos den enkelte oppdragsgiver, og kravet er oppfylt når dokumentene faktisk kan lastes ned fra internettadressen angitt i kunngjøringen uten betaling, registrering eller andre hindringer. Regelverket stiller ikke krav om at dokumentene lagres i Doffin. Doffin er den nasjonale kunngjøringsbasen, mens selve konkurransegjennomføringen skjer i verktøy oppdragsgiverne anskaffer i det åpne markedet.

I svaret til representanten Astrup viste jeg til at regjeringen har tatt opp problemstillingen om tilgang til konkurransegrunnlag med Europakommisjonen, og at regjeringen i sitt innspill av 26. januar 2026 pekte på at bestemmelsen om elektronisk tilgang bør utvides til å omfatte generell og maskinlesbar tilgang til konkurransegrunnlag.

Europakommisjonen la 9. september 2026 frem sitt forslag til ny anskaffelsesforordning som skal erstatte eksisterende direktiver. Forslaget adresserer problemstillingen representanten tar opp, og etablerer mekanismer som kan bidra til å sikre enklere og likere tilgang til anskaffelsesdokumentasjon for leverandører og myndigheter. Europakommisjonens forslag er nå til behandling i EU, og det er åpnet høring av forslaget. Regjeringen følger revisjonsarbeidet tett, og vil gi et høringsinnspill for å ivareta norske interesser. I høringsinnspillet vil vi blant annet fremheve at det må være enkelt å delta i offentlige anskaffelser for å bidra til effektiv konkurranse om offentlige kontrakter.

Svar fra næringsministeren · 22.09.2026

Equinor ASA (Equinor) eier og drifter industrianlegget på Mongstad. Staten er største eier i Equinor med 67 pst. eierandel. Statens mål som eier i Equinor er høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer.

Equinor opplyser at siden starten i 1975 har anlegget på Mongstad gjennomgått betydelige utvidelser og oppgraderinger. Selskapet anslår at raffineriets produksjonskapasitet dekker om lag 80 prosent av Norges totale årlige drivstoffbehov. Raffineriet har kapasitet til å produsere flydrivstoff tilsvarende ca. 60 pst. og diesel tilsvarende ca. 40 pst. av Norges forbruk i dag. Raffineriet er bygget som et bensin raffineri og i et normalår produserer raffineriet flere ganger det norske bensinforbruket. Equinor opplyser videre at industrianlegget på Mongstad ikke bare er et oljeraffineri, men også en viktig eksporthavn og terminal for lagring. Havnen på raffineriområdet er blant Europas største regnet i tonnasje, med rundt 1 500 skipsanløp årlig, og Mongstad terminal (MTDA) har betydelig lagringskapasitet på om lag 9,44 millioner fat olje i fjellhallene under bakken. MTDA eies av Equinor (65 pst.). og den norske stat (35 pst.).

Equinors inntekter fra raffinerivirksomheten på Mongstad rapporteres under datterselskapet Equinor Refining Norway AS. Equinor Refining Norway AS rapporterte følgende raffineriproduksjon, raffinerimargin og raffineriinntekter (inntekter fra raffinering av råolje til videreforedlete produkter) i årsregnskapet for 2025 sammenlignet med siste tre år:

Tabell 1: Tall fra årsregnskapet i Equinor Refining Norway AS

Årlig Produksjon millioner tonn 2025 2024 2023 2022

Raffineri råolje 8,6 7 7,9 7,2

Restprodukter og biodrivstoff 0,9 1,4 1,3 1,2

Kondensat 0,9 1 1 0,9

Total produksjon ferdigprodukter 10,0 8,8 9,6 8,8

Finansiell informasjon (NOK mill.) 2025 2024 2023 2022

Raffinerimargin (USD / fat) 6,7 4,3 9,4 10,7

Raffineriinntekter 5 522 3 257 7 660 7 323

Driftsresultat 4 418 -1 763 -9 499 13 993

Skatt 958 -159 -1 800 2 984

Årsresultat 3 478 1 408 19 607 10 579

Det fremkommer av årsregnskapet at resultatene til Equinor Refining Norway AS i tabellen ovenfor inkluderer annen virksomhet ut over raffinerivirksomhet. Selskapet har bl.a. en eierandel i Northern Lights JV. For årene før 2025 var også Danske Commodities eid av Equinor Refining Norway AS før det ble flyttet til Equinor Midstream and Trading AS i 2025. Danske Commodities sitt resultat fluktuerer i stor grad med energimarkedet og påvirket i stor grad Equinor Refining Norway AS sine resultater i perioden før 2025. Sammenligning av år-for-år tall for driftsresultat og nettoresultat m.m. for 2025 mot tidligere år er derfor i liten grad en representativ sammenligning.

Det er krevende å gi et nøyaktig anslag for statens totale direkte og indirekte inntekter fra Mongstad raffineri av flere grunner. Staten, som eier av Equinor, mottar for eksempel ikke direkte utbytte fra Mongstad, men fra Equinor. Mongstad forbedrer Equinors kontantstrøm, som igjen påvirker konsernets utdelingskapasitet, men utbyttet bestemmes på konsernnivå. I 2025 mottok staten om lag 34,7 mrd. kroner i utbytte fra Equinor i tillegg til 42,7 mrd. kroner gjennom innløsning av aksjer i tilbakekjøpsprogrammet.

Når det gjelder drivstoffavgifter, merverdiavgift og lignende er det vanskelig å tilordne dette til Mongstad som sådan. Avgiften oppstår ved norsk forbruk uavhengig av om eksempelvis dieselen er produsert på Mongstad, eller importert. Når deler av Mongstad-produksjonen eksporteres samtidig som Norge importerer betydelige produktvolumer er det ikke gitt hva som skal tilordnes Mongstad.

Equinor gjennomførte i 2024 en ringvirkningsanalyse for Mongstad som også inkluderte NGL-prosess-anlegget (Vestprosess) og terminalen. I alt ble 3 441 årsverk sysselsatt gjennom driften på Mongstad i 2024, hvor det var 843 interne årsverk i Equinor. De direkte leveransene bidro til 1 077 årsverk i leverandørindustri med direkte leveranser til Mongstad. I tillegg kom det ytterligere 1 521 årsverk som følge av indirekte leveranser og konsumeffekter. Mongstad bidro med en nasjonal verdiskaping på 5,8 mrd. kroner. Verdien av de solgte petroleumsproduktene er ikke inkludert i tallet for verdiskaping og kommer i tillegg.

Svar fra finansministeren · 17.08.2026

Energidepartementet har ikke oversikt over næringslivets faktiske strømutgifter, og har bedt RME om å utføre beregninger av strøm- og nettleieutgiftene til primær-, sekundær- og tertiærnæringene. Primærnæringer er definert som næringsgruppe A, sekundærnæringen er definert som næringsgruppene B-F og tertiærnæringen er definert som næringsgruppene G-U i henhold til SSBs standard for næringsgruppering (SN).

Strømkostnadene for perioden juli 2017- desember 2021 er beregnet med bakgrunn i årlige forbruksdata hentet fra eRapp og faktiske timespriser fra NordPool. Forbruksdataene er fordelt per år ved hjelp av forbruksprofilen for 2021, og fordelt per budområde med en fordelingsnøkkel. Strømkostnadene for perioden 2022 og fram til juni 2026 er beregnet med bakgrunn i faktisk timesforbruk fra Elhub og faktiske timespriser fra Nord Pool.

Nettkostnadene er beregnet ved å dele tillatt inntekt for distribusjonsnettet på alt forbruk i distribusjonsnettet for perioden 2017-2024. Kostnadene for 2025 og 2026 er beregnet ved å justere 2024 kostnadene med årlig prosentvis endring i inntektsrammen fra 2024-2025 og 2025-2026. Det er antatt lik nettkostnad for alle næringsgruppene. Videre inkluderer beregningene merverdiavgift for alle prisområdene unntatt NO4, elavgift (redusert avgift) og Enova-avgift. Enova-avgiften er 800 kr per næringsvirksomhet for alle årene.

Tabell 1: Strøm- og nettleiekostnader inkludert avgifter for primærnæringen (mill. kr)

Budområde Juli 2017 til desember 2021 Januar 2022 til juni 2026

NO1 2 298 3 377

NO2 2 545 5 717

NO3 2 462 3 705

NO4 1 124 1 634

NO5 612 1 064

Sum 9 042 15 497

Tabell 2: Strøm- og nettleiekostnader inkludert avgifter for sekundærnæringen (mill. kr)

Budområde Juli 2017 til desember 2021 Januar 2022 til juni 2026

NO1 34 277 43 977

NO2 80 441 158 584

NO3 37 205 69 245

NO4 29 036 28 954

NO5 44 860 76 132

Sum 225 818 376 892

Tabell 3: Strøm- og nettleiekostnader inkludert avgifter for tertiærnæringen (mill. kr)

Budområde Juli 2017 til desember 2021 Januar 2022 til juni 2026

NO1 47 318 82 022

NO2 25 465 50 360

NO3 15 915 22 515

NO4 10 540 11 973

NO5 11 637 21 302

Sum 110 874 188 172

Jeg vil minne om at aktørene i næringslivet har ulike typer strømavtaler, og enkelte aktørene kan ha rett på avgiftsfritak. Dette er det ikke tatt hensyn til i beregningene. Videre er det antatt lik nettkostnad for alle næringsvirksomhetene. Dette kan føre til en over-/underestimering av kostnadene, og det er derfor stor usikkerhet knyttet til beregningene.

Svar fra energiministeren · 17.08.2026

Vannkraftprodusenter med regulerbare magasin kan holde tilbake vann når verdien av å spare vannet til senere vurderes som høyere enn å produsere nå. Dette er en viktig og verdifull egenskap ved den regulerbare vannkraften. Samtidig må produksjon og forbruk til enhver tid være i balanse. Lavere vannkraftproduksjon i et område vil, alt annet likt, måtte balanseres med lavere forbruk, mer produksjon fra andre kilder eller økt import.

Norsk nettoeksport har vært betydelig lavere enn i samme periode i fjor. Så langt i år er nettoeksporten 3,5 TWh, noe som er 10,7 TWh lavere enn ved utgangen av uke 31 i fjor. I Sør-Norge (NO1, NO2 og NO5) er det produsert om lag 42,4 TWh regulerbar vannkraft så langt i år. Det er om lag 5 TWh mindre enn i samme periode i fjor. Samtidig har tilsiget i Sør-Norge også vært om lag 5 TWh lavere enn i samme periode i fjor.

Magasinfyllingen må derfor ses i sammenheng med de hydrologiske forholdene. I Sørvest-Norge (NO2) har det fram til utgangen av uke 31 vært 4,1 TWh mindre nedbør enn i samme periode i 2022. Energiinnholdet i magasinene i NO2 er nå 16,4 TWh. Det er om lag 0,8 TWh lavere enn på samme tidspunkt i 2022.

Vannkraften er den klart største kraftkilden i Norge. I 2025 sto vannkraft for om lag 90 prosent av norsk kraftproduksjon, mens vindkraft sto for rundt 9 prosent. Vindkraften gir et viktig bidrag til norsk kraftbalanse, spesielt på vinterstid, men utgjør likevel en liten andel av norsk kraftproduksjon. Vindkraftproduksjon reduserer behovet for regulerbar vannkraftproduksjon når det blåser, slik at vannet i magasinene kan spares til perioder med høyt forbruk og lav produksjon fra uregulerbare kraftkilder. Norge har ingen annen kraftkilde som kan erstatte vannkraften i perioder med høyt kraftforbruk som på vinterstid.

Samtidig er det norske kraftsystemet en del av det nordiske og europeiske kraftsystemet. I lengre perioder med lite tilsig har Norge trygghet gjennom importmuligheter fra naboland. Utvekslingskapasitet er derfor viktig for forsyningssikkerheten i tørre og kalde perioder. Så langt i år har Norge hatt nettoimport fra Sverige, som har bygd ut mye vindkraft.

Regjeringen har fått på plass en styringsmekanisme som gir større mulighet til å overvåke kraftsystemet, og reagere raskt på endringer i kraftsituasjonen. Styringsmekanismen består av flere trinn, hvor gradvis sterkere virkemidler kan tas i bruk dersom hensynet til forsyningssikkerheten tilsier det.

Norge har et værbasert kraftsystem, og etter en kald og tørr start på året, etterfulgt av lite nedbør og tilsig er fyllingsgraden i Sør- og Midt-Norge lav. NVE vurderer likevel at ressurssituasjonen i dag er god i alle de norske prisområdene. Dette er en faglig vurdering som jeg legger stor vekt på. Samtidig har NVE økt oppmerksomhet på både sørlige Norge og Midt-Norge, og har varslet at en rapporteringsordning for kraftprodusentene vil bli innført hvis situasjonen krever det.

Vannkraftproduksjonen påvirkes blant annet av tilsig, magasinfylling, kraftforbruk, kraftpriser i Norge og naboland, forventningene til framtidige priser og kapasiteten i nettet.

For å trygge folks strømregning har Arbeiderparti-regjeringen sørget for Norgespris. Regjeringen har også lagt til rette for at næringslivet kan inngå fastprisavtaler på strøm. Men industrien er tydelige på at mer kraft er den viktigste forsikringen for å ha konkurransedyktige kraftpriser også i framtiden.

Situasjonen vi har i Sør-Norge, med lav magasinfylling og høye priser, viser betydningen av å bygge ut mer kraftproduksjon. Norge trenger mer kraft dersom vi skal opprettholde kraftoverskuddet, legge til rette for ny næringsutvikling og i tillegg ha et kraftsystem som er rustet for år med lite nedbør.

Derfor har regjeringen lagt fram nye tiltak for raskere utbygging av kraft og strømnett. Vi vil gjøre behandlingen av vindkraft på land og annen ny kraftproduksjon enklere og mer effektiv. Vi vil også korte ned tiden det tar å bygge ut strømnettet og legge til rette for bedre utnyttelse av det nettet vi allerede har. For å legge til rette for at Norge skal fortsette å ha en sikker kraftforsyning og et kraftoverskudd i framtiden, må vi også oppgradere den regulerbare vannkraften.

Svar fra energiministeren · 03.07.2026

Klimapolitikken består av mange ulike virkemidler og tiltak. Noen av disse påvirker kraftsystemet i form av økt eller redusert kraftetterspørsel, andre ikke. Virkningen på kraftsystemet, og behovet for kraft og nett fremover avhenger blant annet av hvilke klima- og energitiltak som gjennomføres, og av andelen utslippsreduksjoner som skjer i Norge og i samarbeid med EU. Ulike tiltak har ulike konsekvenser for effektuttak i enkeltregioner og for det samlede kraftforbruket over året. Jeg legger for øvrig til grunn at mange bedrifter har et ønske om å legge om til mer klimavennlig produksjon uavhengig av virkemidler og tiltak fra myndighetene, blant annet for å tilpasse seg ønsker fra kunder.

For å få bedre forståelse av virkningen av klimatiltak på kraftsystemet gjennomførte NVE i 2024 forenklede scenarioanalyser av hvordan ulike forutsetninger om klimatiltak kan påvirke kraftforbruk, kraftbalanse og kraftpriser. Utgangspunktet for analysene er Miljødirektoratets rapport fra 2024, og basisbanen fra NVEs Langsiktige kraftmarkedsanalyse 2023 (LA23). Miljødirektoratets rapport omhandler tiltak både i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Scenarioet Klimatiltak omfatter tiltak i ikke-kvotepliktig sektor. Scenarioet Elektrifisering, tar utgangspunkt i hvor mye kraftetterspørselen kan øke dersom også tiltakene i Miljødirektoratet rapport rettet mot kvotepliktig sektor gjennomføres. Sektorer som inngår i kvotesystemet er hovedsakelig industri, petroleum og luftfart.

I basisbanen til NVE ligger allerede en del av klimatiltakene og tilhørende kraftetterspørsel fra Miljødirektoratets rapport inne som en del av vedtatt politikk. Scenarioene til NVE gir derfor ikke like stor forbruksvekst utover basisbanen, som anslagene fra Miljødirektoratets rapport. For scenarioet Klimatiltak beregnet NVE en forbruksvekst som er 8 TWh høyere i 2030 enn i basisbanen. Dersom også Miljødirektoratets tiltak i kvotepliktig sektor gjennomføres, vil tiltakene gi en forbruksvekst på 14 TWh i 2030 og 21 TWh i 2035 sammenlignet med basisbanen. Mot 2030 står kraftkrevende industri for den største forventede økningen i kraftforbruket på i underkant av 4 TWh. Mot 2035 står hydrogen for den største økningen i forbruksveksten sammenlignet med basis, etterfulgt av kraftkrevende industri.

Det har skjedd flere endringer siden forrige rapport fra NVE, både når det gjelder Miljødirektoratets tiltaksberegninger og NVEs perspektiver på utviklingen i kraftsystemet. For eksempel forventer NVE i sine nyeste framskrivninger (LA25) et større kraftoverskudd enn i tidligere analyser. I 2030 forventer NVE et kraftoverskudd på 7 TWh, økende til 19 TWh i 2040 og 15 TWh i 2050. I disse framskrivningene er vedtatt klimapolitikk lagt til grunn.

NVE arbeider nå med nye og oppdaterte scenarioanalyser som skal publiseres til høsten. Disse tar utgangspunkt i Miljødirektoratets rapport fra 2026 og NVEs basisbane fra LA25. Konsekvensene for overføringsnettet vil være et av temaene det skal arbeides videre med i forbindelse med i det videre scenarioarbeidet om klimatiltak.

Svar fra energiministeren · 02.07.2026

Regjeringens mål er å sikre fortsatt god kraftbalanse, og en av de viktigste oppgaver er derfor å legge til rette for mer kraft, mer strømnett og mer energieffektivisering. Representanten viser til Statnetts nye tariffmodell for transmisjonsnettet i sin begrunnelse for spørsmålet. Energidepartementet forvalter det overordnede regelverket for utforming av tariffer, men Statnett fastsetter selv sine tariffer innenfor dette regelverket. Departementet har derfor ingen rolle knyttet til innføringen av Statnetts nye tariffmodell.

Svar fra næringsministeren · 26.06.2026

Nærings- og fiskeridepartementet har retningslinjer for ansatte som er valgt som medlem i en valgkomité i selskap med statlig eierandel hvor departementet forvalter statens eierskap. Av retningslinjen fremgår det at ansatte i departementet ikke skal motta slik godtgjørelse personlig, men gjøre selskapet oppmerksom på at slik godtgjørelse skal utbetales til NFD. Dette innebærer at godtgjørelse utbetales til departementet som eier, ikke den ansatte personlig.

Svar fra kommunal- og distriktsministeren · 29.06.2026

De regionale planene for villreinfjellene er viktige verktøy i arealforvaltningen. De gir overordnete og langsiktige rammer for bruk og vern, og har vært sentrale for å avgrense nasjonalt viktige villreinområder og styre arealbruken i og rundt disse områdene. Som det går fram av Meld. St. 18 (2023–2024), ligger planene fast inntil de eventuelt blir revidert. Samtidig er de regionale planene retningsgivende, ikke juridisk bindende på samme måte som arealplaner etter plan- og bygningsloven. De skal derfor følges opp gjennom kommunal planlegging og enkeltsaksbehandling, der oppdatert kunnskap inngår i vurderingene.

Det kan være ulike årsaker til at det kan oppstå avvik mellom føringene i en eldre regional plan og vurderinger i senere plan- eller enkeltsaker. Etter at mange av planene ble vedtatt (for Setesdalsheiene i 2013), har det kommet vesentlig ny kunnskap. Klassifiseringen etter kvalitetsnormen for villrein i 2022 viste at ingen av de nasjonale villreinområdene har god tilstand. Statlige planretningslinjer for areal og mobilitet fra 2025 og oppfølgingen av kvalitetsnormen gir tydeligere forventninger om å legge større vekt på villreinhensyn i arealforvaltningen. Både villreinmeldingen og pågående arbeid med tiltaksplaner viser at dagens virkemidler ikke er tilstrekkelige til å stanse den negative utviklingen, og at det er behov for justeringer og mer restriktiv praksis. Det er enighet om at de regionale planene bør oppdateres i lys av ny kunnskap. Arbeid med revisjon er igangsatt flere steder, blant annet den regionale planen som det pekes på i det aktuelle spørsmålet.

Jeg kan ikke gå inn i vurderingen av den enkelte regionale plan eller konkrete uttalelser fra underliggende organer. På generelt grunnlag gjelder likevel at når kommuner eller statlige myndigheter behandler planer og tiltak etter plan‑ og bygningsloven, skal de legge til grunn oppdatert og relevant kunnskap om naturmangfold. Det innebærer at der det foreligger ny kunnskap om villreinens arealbruk eller sårbarhet, kan dette gi grunnlag for vurderinger som avviker fra eldre planer. Dette rokker ikke ved at de regionale planene fortsatt er viktige og skal legges til grunn, men det understreker behovet for å holde dem oppdatert. Regjeringen legger derfor til grunn at regionale planer fortsatt er et hovedverktøy for å sikre villreinens leveområder, samtidig som de må oppdateres i lys av ny kunnskap og nasjonale føringer for å være et best mulig styringsgrunnlag framover.

Svar fra næringsministeren · 26.05.2026

Petroleumsvirksomheten er med god margin Norges største og viktigste næring, målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Næringen er således av stor betydning for norsk økonomi.

I RNB2026 er statens inntekter fra petroleumsvirksomheten i 2026 anslått til 686 mrd. kroner. I henhold til handlingsregelen vil dette alene gi rom for å bruke 20 mrd. kroner ekstra over statsbudsjettet hvert år fremover. Samtidig skal bruken av fondsmidlene på kort sikt tilpasses situasjonen i økonomien. Ifølge SSB ble det eksportert petroleum for om lag 1 000 mrd. kroner i 2025.

Mesteparten av norsk olje- og gasseksport går til våre europeiske allierte, og petroleumsvirksomheten er av stor betydning for energiforsyningen og energisikkerheten til Storbritannia og EU. Og dermed også for sikkerheten i stort og tryggheten for Norge.

De samlede kostnadene knyttet til leting, utbygging og drift var om lag 390 mrd. kroner i 2025. Dette utgjør et stort og viktig marked for mange næringer som skaper store positive ringvirkninger på fastlandet. Næringen bidrar direkte og indirekte til over 200 000 arbeidsplasser over hele landet.

Aktiviteten er ventet å falle gradvis mot slutten av 2020-tallet og forbi, da ny produksjon ikke forventes fullt ut å erstatte det naturlige fallet i eksisterende produksjon. Ved å videreføre en aktiv petroleumspolitikk og legge til rette for at alle lønnsomme ressurser blir funnet, bygd ut og produsert, så kan fallet i produksjon utsettes og bremses. En slik gradvis ressursmessig avtrapping vil også legge best til rette for å unngå unødvendig høye omstillingskostnader for norsk økonomi. En politikk som ikke legger til rette for lønnsom leting og investering i petroleumsvirksomheten må ventes å gi umiddelbare og betydelige negative konsekvenser på verdiskaping, statlige inntekter, sysselsetting og leveranser av olje og gass til Europa.

Omstillingskostnadene vil være mindre jo mer gradvis en endring skjer. En avtakende produksjon i takt med uttømming av ressursbasen vil gi den norske stat betydelige petroleumsinntekter og en gradvis overflytting av ressurser over tid. En politisk styrt avvikling, og raskere enn det som følger av den forventede uttømmingen av ressursbasen eller markedsforhold, må forventes å medføre en brå endring i aktiviteten med en tilhørende vesentlig mer krevende omstilling. Kostnadene for fellesskapet i form av tapt verdiskaping, reduserte statlige inntekter og bortfall av lønnsomme arbeidsplasser i hele landet vil være større enn nødvendig. Omstillingskostnadene ved en politisk besluttet og hurtig nedleggelse av petroleumsvirksomhetene må påregnes å bli størst der hvor næringen er mest sentral i det regionale nærings- og arbeidslivet.

Svar fra kommunal- og distriktsministeren · 27.05.2026

Representanten viser til at saker i Agder oversendes miljøvernavdelingen hos statsforvalteren når en kommune vil gi dispensasjon, og jeg vil presisere at dette gjelder sektormyndighetens uttalelse før kommunen treffer vedtak. Etter loven skal regionale og statlige myndigheter gis anledning til å uttale seg i saker som berører deres ansvarsområde, før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og byggeforbudet i strandsonen. Statsforvalteren er blant annet sektormyndighet for ivaretakelse av strandsonen som nasjonal og regional interesse, og avgir på denne bakgrunn uttalelse i saker der det søkes om dispensasjon fra byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen.

Statsforvalteren er videre klageinstans for kommunens vedtak i dispensasjonssakene. Dersom statsforvalteren selv har påklaget saken som sektormyndighet, oppnevnes settestatsforvalter til å behandle klagen. Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynet i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser blir vesentlig tilsidesatt. Dispensasjon kan dessuten bare gis dersom de objektive fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene. Dette er rettslige vurderinger og de er ikke underlagt kommunenes frie skjønn. Adgangen til dispensasjon skal være snever. Kommunene har på den andre side stort handlingsrom til å styre arealutviklingen gjennom arealplaner, der det blant annet kan åpnes for unntak fra byggeforbudet i strandsonen gjennom å fastsette en annen byggegrense enn den som fremgår av loven. Dette er ofte omtalt som en funksjonell byggegrense.

Avveiningene mellom ulike hensyn foretas gjennom planprosessene. I felles supplerende tildelingsbrev for 2026 framgår det at statsforvalterne skal bistå aktivt i kommunenes planprosesser og vektlegge hensynet til tilstrekkelig boligbygging. Videre skal samfunnssikkerhet, beredskap, forsvarsformål, samfunnskritisk digital infrastruktur og behovet for næringsutvikling, fornybar energi og nett vektlegges. I dette ligger forventninger om at statsforvalterne foretar helhetlige avveininger, der utviklingshensyn og ulike miljø- og bevaringshensyn ses i sammenheng.

Svar fra finansministeren · 12.05.2026

Karbonprising gir økonomiske insentiver til å redusere utslipp, blant annet gjennom omlegging av produksjon, investeringer i renseteknologi og vridning av forbruk mot varer og tjenester med lavere utslipp, uten at myndighetene pålegger spesifikke tiltak. Et stadig høyere avgiftsnivå forsterker effektene over tid. Avgiftsinntektene benyttes til å redusere andre skatter og avgifter innenfor regjeringens skatteløfte.

Regjeringen varslet i Klimastatus og -plan for 2026 at generell sats for klimaavgiftene skal trappes opp til 3 400 kroner (2025-priser) i 2035. At det generelle nivået varsles ti år fram i tid, bidrar til forutsigbarhet og gir aktørene bedre mulighet til å tilpasse seg høyere avgiftsnivå.

Tabell 1 viser avgiftssatsene i 2030 og 2035 med regjeringens opptrappingsplan, målt i 2026-priser.

Tabell 1. CO2-avgift på mineralske produkter. Vedtatt nivå for 2026 (utenom perioden 1. mai-1. september), varslet nivå for 2030 og 2035. 2026-priser

Produkter Avgiftsvedtak 2026 Planlagt nivå 2030, 2 400 2025-kroner Planlagt nivå 2035,

3 400 2025-kroner

Bensin (kr/liter) 3,8 5,71 8,1

Mineralolje - Generell sats (kr/liter) 4,42 6,66 9,44

Naturgass - Generell sats (kr/Sm3) 3,26 4,91 6,96

LPG - Generell sats (kr/kg) 4,92 7,4 10,49

Effekten av endret avgiftsnivå på pumpeprisen avhenger av innblandingen av biodrivstoff. Regjeringen har varslet i Klimastatus og -plan at omsetningskravet for innblanding av biodrivstoff i veitrafikken skal økes fra dagens nivå på 20 volumprosent til 33 volumprosent i 2030. Ved økt innblanding av biodrivstoff vil effekten av avgiftsendringer bli mindre, ettersom det ikke ilegges CO2-avgift på biodrivstoff.

Forutsatt at omsetningskravet trappes opp i tråd med det som er varslet i Klimastatus og -plan, er det anslått at regjeringens plan for opptrapping av avgiftene innebærer at pumpeprisen vil øke med om lag 3,4 2026-kroner per liter diesel i 2035 (inkl. mva.). Samtidig vil mengden biodrivstoff trolig også øke pumpeprisene ettersom biodrivstoff normalt er dyrere enn mineralsk drivstoff. I sektorer der det er varslet andre omsetningskrav, vil påvirkningen fra de økte avgiftene bli annerledes.

En økning i klimaavgiftene vil gi økte kostnader for forbrukere og næringer. Effekten vil imidlertid avhenge av forbruket av mineralske produkter i dag, samt eventuelle tilpasninger i forbruk og teknologi. Utskiftningen av fossile kjøretøy til elektriske kjøretøy går raskt i Norge, og det er dermed stadig færre som blir berørt av avgiftsøkningene.

For en dieselbileier som kjører 12 000 kilometer i året, med et drivstofforbruk på 0,6 liter per mil, anslås de årlige drivstoffkostnadene i dag til om lag 15 000 kroner. En opptrapping av avgiftsnivået til 3 400 kroner per tonn CO2 i 2035 er anslått til å øke de årlige drivstoffkostnadene med om lag 2 400 kroner fra dagens nivå.

Regjeringen vil bruke merinntektene fra økte klimaavgifter til brede lettelser i skattesystemet, og på en måte som ikke reduserer effekten av klimavirkemidlene, jf. nærmere omtale i Prop. 1 LS (2025–2026) Skatter og avgifter 2026.

Svar fra fiskeri- og havministeren · 05.05.2026

Tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk er det viktigste politiske virkemiddelet vi har for å bevare norsk maritim kompetanse. Norsk maritim næring er betydelig i internasjonal sammenheng, og sjøfolkenes kompetanse er en hjørnestein i næringen. Det er i 2026 bevilget i underkant av 2,5 mrd. kroner til tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk.

Regjeringen har foreslått endringer i lov om tilskudd til sysselsetting av arbeidstakere til sjøs. Endringene foreslås i forbindelse med notifiseringen av ordningen til Eftas Overvåkingsorgan (ESA). I Prop. 84 L foreslår regjeringen nødvendige endringer for å bringe ordningen i samsvar med EU-kommisjonens praksis for godkjenning av støtte til sysselsetting av sjøfolk i EU/EØS. EU-kommisjonens vedtakspraksis vektlegger at støtteordningene må være tilgjengelig for alle skip innenfor EU/EØS-området. I regjeringens lovproposisjon foreslås det derfor å gjøre lovens virkeområde registernøytralt. Hvilke registre som omfattes, fastsettes videre i forskrift. Jeg vil understreke at regjeringens hovedanliggende i saken er å videreføre tilskuddsordningen for en ny periode. Uten disse endringene, risikerer vi å stå uten en ordning. En ordning som ikke er godkjent av ESA, vil regnes som ulovlig statsstøtte.

Gjennom hele prosessen har departementet hatt løpende dialog med ESA. Denne dialogen er ikke avsluttet. Det aktive arbeidet pågår fortsatt. Regjeringen er opptatt av at ordningen skal ivareta vesentlig norsk tilknytning innenfor EØS-avtalens handlingsrom. Partene i næringen ble informert om endringene 27. november 2025. I den videre dialogen med ESA ble det godkjent en ettårig forlengelse av dagens ordning med varighet til 1. mars 2027. Forlengelsen ble gitt under forutsetning om at ordningen gjøres tilgjengelig for EU/EØS-registre innen godkjenningens utløp.

Departementet fastholdt i utgangspunktet et tydelig ønske om å beholde ordningen «slik den er», det vil si med krav om norske skipsregistre. I dialogen med ESA ble det likevel klargjort for departementet at EUs praksis begrenser muligheten for å beholde en ordning forbeholdt NOR og NIS. Om Norge fikk beholde dagens ordning med nasjonale flaggkrav, ville det innebære en særbehandling av Norge sammenlignet med EU/EØS-land underlagt Kommisjonens krav om registernøytralitet. Lovforslaget fremmes derfor nå, slik at tilskuddsordningen – vårt viktigste politiske virkemiddel for å beholde maritim kompetanse – kan videreføres.

Flere av høringsinnspillene i høringsrunden uttrykker bekymring for at endringene vil gi konsekvenser for norske sjøfolk og skip under norsk flagg. Regjeringen har derfor blant annet nedsatt en arbeidsgruppe som skal jobbe med den nærmere utformingen av forskriften til ordningen. Dialogen med ESA og arbeidet med ordningen er ikke avsluttet. Departementet vil arbeide videre med utformingen av ordningen innenfor EØS-avtalens rammer, og det skal fortsatt kreves vesentlig norsk tilknytning.

Svar fra forsvarsministeren · 24.04.2026

Stortinget har lagt til grunn at bygging av fartøyene baseres på nasjonal konkurranse, og at det er mål om mest mulig aktivitet innenlands, ved utvikling, bygging og vedlikehold av fartøyene.

Av hensyn til norsk sikkerhet og beredskap er det nødvendig å ha nasjonal evne til å vedlikeholde og understøtte Sjøforsvarets fartøy. Det er derfor en målsetting å ha nasjonal kompetanse til å designe, utruste og vedlikeholde marinefartøy. Slike kapasiteter kan også støtte opp om allierte operasjoner og tilstedeværelse i våre nærområder. Det legges opp til at anskaffelse av en standardisert fartøysklasse skal skje i nært samarbeid med norsk industri.

En suksessfaktor for produktet og prosjektet er at fartøyene som utvikles får frem det beste av kosteffektiv og relevant teknologi fra norsk industri. Regjeringen har en uttalt ambisjon om at den standardiserte fartøysklassen, basert på et norsk produkt fra vår maritime industri, sammen med vår forsvarsindustri, skal bli en standard på tvers av allierte nasjoner. Dette kan bidra til industriutvikling og gi muligheter for eksport.

Forsvarets behov vil alltid være styrende, og vi må holde oss innenfor den totale økonomiske rammen for langtidsplanen. En investeringsbeslutning skal fremmes til Stortinget etter en helhetlig vurdering av hva som gir mest sikkerhet for Norge. Vi har stor tro på at norsk maritim industri og norsk forsvarsindustri klarer å levere gode og konkurransedyktige fartøy til Forsvaret. Det er avgjørende å holde kostnadene nede, i forbindelse med både bygging og drift av fartøyene - for å realisere ambisjonen om antall fartøy i langtidsplanen.