Kan flyktninger dra på ferie til hjemlandet?

Kort fortalt: Hovedregelen er at de ikke kan. Reisebeviset flyktninger får er gyldig for alle land unntatt hjemlandet, og reiser man likevel, skal utlendingsmyndighetene opprette sak om å frata både flyktningstatus og oppholdstillatelse. Unntakene er få og smale. Men mange som omtales som flyktninger er ikke lenger flyktninger i lovens forstand, og da gjelder ikke regelen.

Spørsmålet er stilt så mange ganger at det nesten har blitt en fast figur i innvandringsdebatten: hvordan kan en flyktning dra på ferie til landet vedkommende har flyktet fra?

Premisset i spørsmålet er godt. Det henger ikke sammen, og lovgiver har ment det samme. Derfor er reisen ikke bare et brudd på en formalitet, den treffer selve grunnlaget for beskyttelsen. Her er regelverket, og de fire forklaringene på at folk likevel observerer det.

Reisedokumentet stenger døra

En flyktning får ikke norsk pass. Hun får et reisebevis for flyktninger, et eget dokument som utstedes fordi hun ikke kan bruke hjemlandets pass. Retten til det følger av utlendingsloven § 64.¹

Og her ligger den første sperren: reisebeviset er gyldig for alle land unntatt flyktningens hjemland. Begrensningen er ikke en teknikalitet, den er skrevet inn i dokumentet.²

For i det hele tatt å komme seg til hjemlandet må man derfor bruke hjemlandets eget pass. Og bare det å be om det er nok: ber en flyktning om å få tilbake hjemlandets reisedokument, fører det som hovedregel til at oppholdstillatelsen med flyktningstatus tilbakekalles. Reisen trenger ikke engang å ha funnet sted.³

Loven treffer selve handlingen

Utlendingsloven § 37 regner opp når flyktningstatus opphører. Første ledd bokstav a rammer dette direkte. Status opphører når utlendingen

«frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av»⁴

Å be hjemlandets myndigheter om pass er å søke beskyttelse fra dem. Et pass er ikke bare et reisedokument, det er statens erklæring om at den vedkjenner seg innehaveren og yter konsulær bistand. Man kan ikke samtidig hevde at staten forfølger en, og be den samme staten om beskyttelse.

Regelen er ikke norsk oppfinnsomhet. Den kommer fra Flyktningkonvensjonens opphørsbestemmelser, og finnes i alle land som har sluttet seg til konvensjonen.

Viktig: § 37 gjelder både dem med individuell beskyttelse etter § 28 og dem med kollektiv beskyttelse etter § 34. Sistnevnte er ordningen fordrevne fra Ukraina har.⁴

Praksis ble skjerpet i 2020

I februar 2020 ga Justis- og beredskapsdepartementet instruksen GI-03/2020, som erstattet en tidligere instruks fra 2016. Formålet var todelt: å sikre at det faktisk opprettes sak når en flyktning har reist hjem i strid med forutsetningene, og å skjerpe praksis, slik at tillatelsen tilbakekalles og statusen opphører med mindre folkerettslige forpliktelser er til hinder for det.⁵

Et punkt er verdt å merke seg for den som tror dette er umulig å håndheve: myndighetene trenger ikke stempel i passet som bevis. Det holder med sannsynlighetsovervekt for at reisen har funnet sted, altså at det er mer sannsynlig enn ikke.⁵

Unntakene finnes, men de er smale

Regelverket er ikke absolutt. Instruksen peker selv på tilfeller der en reise ikke nødvendigvis skal føre til at statusen ryker. Det klareste eksempelet er et kort besøk fordi en nær slektning er alvorlig syk. Lengre opphold, eller opphold uten en presserende humanitær grunn, vurderes helt annerledes.

To ting avgjør utfallet. Formålet må være legitimt, og bevisbyrden ligger hos den som har reist: det er flyktningen selv som må sannsynliggjøre at reisen hadde et slikt formål.⁵

For fordrevne fra Ukraina har UDI formulert det så tydelig som det lar seg gjøre. På spørsmål om man kan reise på besøk til Ukraina, er svaret: «Nei, du kan som hovedregel ikke reise på besøk til Ukraina når du har kollektiv beskyttelse.» Med legitimt formål mener UDI «et kort besøk for å gjøre noe som er helt nødvendig, for eksempel å besøke en nær slektning som er alvorlig syk». Mister man beskyttelsen, kan man ikke få den igjen.⁶

To ulike utfall, med ulik rekkevidde

Regelverket har to spor som lett blandes sammen, men som gir nokså ulike konsekvenser:

Forskjellen betyr noe i praksis. Tilbakekall etter § 63 kan rive bort grunnlaget for tillatelser som ligger år tilbake i tid, og dermed også for permanent oppholdstillatelse bygget på dem.

Så hvorfor ser folk det likevel skje?

Fire forklaringer dekker det meste. Den første er trolig den viktigste, og den forsvinner nesten alltid i debatten.

1. De er ikke lenger flyktninger. Har man blitt norsk statsborger, er flyktningstatusen opphørt, jf. § 37 første ledd bokstav c om nytt statsborgerskap. Da reiser man som norsk borger, på norsk pass, og det er fullt lovlig. Mange som i dagligtale omtales som «flyktninger» har bodd i Norge i tiår og er norske statsborgere.⁴

2. De har opphold på humanitært grunnlag. Tillatelse etter § 38 gis av sterke menneskelige hensyn, ikke fordi man er forfulgt. Instruksen om hjemreise gjelder uttrykkelig ikke denne gruppen.⁵

3. Reisen har et legitimt formål etter det smale unntaket over.

4. De gjør det i strid med reglene og risikerer å miste tillatelsen, eventuelt også tidligere tillatelser.

Poenget er at de tre første gruppene ser identiske ut for en tilfeldig observatør. Det er ikke mulig å se på en person på flyplassen om vedkommende er norsk statsborger, har humanitært opphold eller bryter vilkårene sine.

Hvor mange drar på ferie til hjemlandet som norske statsborgere?

Dette er spørsmålet som følger av forklaring 1, og svaret er verdt å være presis om: ingen teller det, og intet norsk register kan telle det.

Når flyktningstatusen er opphørt fordi man har blitt norsk statsborger, reiser man på norsk pass. Norge registrerer ikke hvor egne borgere reiser. EUs inn- og utreisesystem (EES), som ble fullt innført 10. april 2026 og registrerer tredjelandsborgere ved Schengens yttergrense, gjør det uttrykkelig ikke for nordmenn: «Nationals of EU countries and of Iceland, Liechtenstein, Norway or Switzerland are not registered in the EES.»⁸ En norsk statsborger som flyr til landet familien flyktet fra, etterlater seg altså ikke noe spor i noe norsk register. Det er ikke et hull i statistikken, det er en konsekvens av at reisen er lovlig.

Det som kan telles, er hvor mange som er i den posisjonen.

Ved inngangen til 2026 bodde det 340 524 personer med flyktningbakgrunn i Norge. Av dem hadde 202 677 norsk statsborgerskap, altså 59,5 prosent. For dem er turen til opprinnelseslandet en helt alminnelig utenlandsreise, uten noen regel å bryte.⁹

Kort sagt: 202 677 mennesker med flyktningbakgrunn kan i dag reise til opprinnelseslandet uten å risikere noe som helst, fordi de er norske borgere. Hvor mange av dem som faktisk gjør det, finnes det ikke tall for.

Det nærmeste vi kommer et svar

Den eneste norske kilden som har spurt folk direkte, er Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse blant personer med innvandrerbakgrunn fra 2016. Den spurte over 4 400 innvandrere fra tolv land om de noen gang har besøkt opprinnelseslandet.¹⁰ Første tallkolonne er andelen som har vært der noen gang, andre kolonne andelen der besøket er mindre enn tre år gammelt.

Spennet er det interessante: fra 12 prosent blant dem fra Eritrea til nær 100 prosent blant dem fra Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia og Polen. Mønsteret følger to ting, nemlig hvor lenge gruppa har vært i Norge og hvor rolig opprinnelseslandet er blitt. Det er nøyaktig det mønsteret forklaring 1 forutsier: de gruppene som har vært her lengst, er også de som i størst grad har blitt norske statsborgere, og som dermed reiser helt lovlig. De nyeste flyktninggruppene, der flest fortsatt har flyktningstatus, reiser minst.

Blant dem som har hatt opphold på fire uker eller mer, oppga 75 prosent ferie som et formål med det lengste oppholdet.¹⁰

Tallet som ofte blir gjengitt feil

Totaltallet i undersøkelsen er 78 prosent, og det blir jevnlig gjengitt som at «åtte av ti flyktninger har feriert i hjemlandet». Den gjengivelsen holder ikke, av to grunner.

For det første måler undersøkelsen landbakgrunn, ikke flyktningstatus og ikke statsborgerskap. Ikke alle fra Somalia er flyktninger, og svært få av dagens polske innvandrere er det. For det andre er totalen vektet etter hvor mange innvandrere hvert land har i Norge, og Polen alene utgjør drøyt en tredel av det vektgrunnlaget, med en besøksandel på 100 prosent. Polakker er arbeidsinnvandrere. Totalen sier altså mest om arbeidsinnvandring, og lite om flyktninger.

Avdekks egen beregning: Vi har regnet SSBs egne landtall om igjen med SSBs befolkningstall for de tolv landene i 2016.¹¹ Metoden treffer: den gir 76,8 prosent mot SSBs publiserte 78. Tar man Polen ut av det samme regnestykket, faller andelen til 64,1 prosent. Poenget er ikke at 64 er det riktige tallet, men at ett enkelt land med 100 prosent flytter totalen så mye at totalen ikke egner seg som utsagn om flyktninger. Landkolonnen over er den ærlige måten å lese undersøkelsen på.

Fire forbehold ved undersøkelsen: Den er fra 2016, og SSB forbereder en ny. Den dekker tolv land, ikke alle innvandrere. «Har besøkt» betyr noen gang, uansett formål, og uansett hvilken oppholdsstatus personen hadde den gangen. Og den spør ikke om statsborgerskap, så den kan ikke skille dem som reiste som norske borgere fra dem som ikke gjorde det.

Det vi ikke vet

Her stopper de offentlige tallene, og det bør sies åpent.

Vi vet at UDI våren 2025 hadde 1 542 tilbakekallssaker til behandling. Men det tallet dekker alle typer tilbakekall av midlertidig og permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Hvor mange av dem som skyldes reise til hjemlandet, framgår ikke.⁷

Vi har heller ikke funnet publiserte tall for hvor mange saker som er opprettet etter GI-03/2020, hvor mange som ender med opphør, eller hvor ofte det smale unntaket faktisk brukes. Uten de tallene vet vi at regelen finnes og er streng, men ikke hvor mye den brukes.

Avdekk har bedt UDI om disse tallene. Saken oppdateres når vi får svar.

Stortinget har heller ikke belyst temaet nevneverdig. Vi har søkt i spørsmålsregisteret, og fant ett relevant spørsmål, om returavtaler.

Kjenner du regelverket fra innsiden, eller har du erfaring med en slik sak? Tips oss.

Kilder

1. Utlendingsloven § 64 (reisebevis for flyktning) · lovdata.no
2. Utlendingsforskriften kapittel 12 om reisebevis for flyktninger og utlendingspass · lovdata.no
3. UDI 2010-078: retningslinjer om tilbakekall når flyktningen ber om hjemlandets reisedokument · udiregelverk.no
4. Utlendingsloven § 37 (opphør av flyktningstatus) · lovdata.no
5. GI-03/2020: revidert instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge, Justis- og beredskapsdepartementet, 14. februar 2020 · regjeringen.no
6. UDI: informasjon til deg som har fått ja på søknad om kollektiv beskyttelse · udi.no
7. NOAS: Rikets tilstand 2025, om usikker oppholdsstatus og antall tilbakekallssaker til behandling · noas.no
8. Europakommisjonen (Migration and Home Affairs): «The Entry Exit System is fully operational since 10 April 2026. Who is exempt?», 27. juli 2026 · home-affairs.ec.europa.eu
9. SSB, tabell 08381: Personer med flyktningbakgrunn, etter statsborgerskap, kjønn og landbakgrunn. Tall per 1. januar 2026 · ssb.no
10. SSB: Levekår blant innvandrere i Norge 2016, Rapporter 2017/13, kapittel 5 «Transnasjonale bånd og tilhørighet», tabell 5.2 og 5.3 · ssb.no
11. SSB, tabell 05184: Innvandrere, etter kjønn og landbakgrunn. Brukt som vektgrunnlag i Avdekks egen kontrollberegning · ssb.no