Geir Sigbjørn Toskedal

Svar fra Ine Eriksen Søreide · 01.03.2021

Situasjonen for religiøse minoriteter fortsetter å være utfordrende i flere land i Midtøsten. Dette gjelder også i Algerie, der religiøse minoriteter som ahmadiyya og evangelisk-protestantiske menigheter er særlig utsatte. Dette er bekymringsfullt, og jeg deler representantens s uro over de angrepene på tros- og livssynsfriheten som det rapporteres om.

Algerie fikk ny grunnlov i januar i år som garanterer respekt for fundamentale menneskerettigheter, inkludert religions- og organisasjonsfrihet. Algeries ratifisering av FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter i 1989 forplikter også landet til å sikre tros- og livssynsfriheten. Dette er viktige utgangspunkt for dialog om landets oppfølging av sine menneskerettighetsforpliktelser.

Retten til forsamlings- og organisasjonsfrihet sto sentralt i Norges anbefalinger til Algerie under den periodisk gjennomgang i FNs menneskerettighetsråd i 2017 (Universal Periodic Review), og Algeries oppfølging av dette er viktig for oss. Algerie er igjen gjenstand for periodisk gjennomgang i Menneskerettighetsrådet i mai neste år. Det vil være nok en mulighet til å gi anbefalinger om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Vi vil fortsette å ha dialog med algeriske myndigheter om utviklingen og om regionale spørsmål. Vi vil også benytte de kanalene vi har for blant annet å drøfte praktiseringen av Algeries eget regelverk, som skal sikre at religiøse minoriteter kan operere innen trygge og sikre rammer.

Norge deltar i internasjonale nettverk for tros- og livssynsfrihet, der enkeltsaker og særlige utfordringer på området diskuteres. Regjeringen har tros- og livssynsfriheten høyt på vår dagsorden, både i bilaterale relasjoner og i vårt normative arbeid internasjonalt. Regjeringen har siden 2013 tidoblet støtten til arbeid for tros- og livssynsfrihet internasjonalt.

Svar fra Ine Eriksen Søreide · 15.02.2021

Det er økende oppmerksomhet og diskusjon om hvordan navnet på staten Hviterussland bør skrives på norsk og andre vestlige språk. "Hviterussland" er den formen som brukes av Utenriksdepartementet og andre forvaltningsorganer, og som er aller mest utbredt i samfunnet for øvrig. UD og Språkrådet har et felles ansvar for å forvalte listen over offisielle norske navn på andre stater. I lys av den økte oppmerksomheten er vi i dialog med Språkrådet om navnene "Hviterussland" og "Belarus".

Det er verdt å merke seg at Språkrådet anbefaler å holde på "Hviterussland" ut fra språklige og språkhistoriske vurderinger. "Hviterussland" er godt innarbeidet i norsk, og språkhistorien gir ikke et entydig svar på hva den genuine betydningen av "Belarus" er.

I Hviterussland har "Belarus" vært det eneste offisielle navnet siden landet ble selvstendig. Dette er altså ikke et internt politisk stridsspørsmål i Hviterussland, heller ikke i forholdet mellom Hviterussland og andre stater. Hvordan staten benevnes på norsk eller andre språk, har i dag ingen direkte tilknytning til den politiske konflikten som utspiller seg i Hviterussland, og liten betydning for landets relasjoner til Russland, Norge og andre land.

Sammen med likesinnede land arbeider Norge for å styrke demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter i Hviterussland. Dette gjør vi i fellesskap, selv om Norge, Sverige, Tyskland, Frankrike og andre land bruker noe forskjellige navn på staten med Minsk som hovedstad. Vår bruk av den tradisjonelle formen "Hviterussland" er utenrikspolitisk nøytral.

Språk er i konstant utvikling, og det er ikke utenkelig at vi også vil se at "Belarus" blir hyppigere brukt, slik vi bl.a. ser det på tysk. Når det gjelder bruken av "Hviterussland" vs. "Belarus", er det noe vi kommer til å vurdere fortløpende i samråd med Språkrådet og i kontakt med våre nordiske kolleger.

Svar fra Monica Mæland · 15.10.2020

Jeg mener det er viktig at det strafferettslige diskrimineringsvernet er tilstrekkelig effektivt og tilpasset de situasjonene som oppstår i praksis. Studier indikerer at personer som utfordrer samfunnets normer knyttet til kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, er en utsatt gruppe når det gjelder diskriminering, trakassering og vold. Dette tilsier at denne gruppen bør gis det samme vernet mot hatkriminalitet som andre utsatte minoritetsgrupper, inkludert homofile. Regjeringen har derfor i Prop. 66 L (2019–2020) foreslått flere lovendringer for å styrke det strafferettslige diskrimineringsvernet for transpersoner. Av disse forslagene er det forslaget til endringer i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer og § 186 om diskriminering som berører ytrings- og trosfriheten.

Den foreslåtte endringen i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer innebærer at transpersoner vernes mot kvalifisert krenkende ytringer. Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser overfor transpersoner og utsagn som innebærer en grov nedvurdering av transpersoners menneskeverd, er eksempler på ytringer som, som følge av lovforslaget i Prop. 66 L (2019–2020), vil rammes av straffeloven § 185. Samtidig går det klart frem av lovforarbeidene og rettspraksis at bestemmelsen om hatefulle ytringer må tolkes med ytringsfriheten og religionsfriheten som rettesnorer. Hensynet til den religiøse forkynnelsesfriheten var sterkt framme da forbudet mot hatefulle ytringer i den tidligere straffeloven ble utvidet til å omfatte ytringer som truer eller forhåner homofile eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor homofile. Høyesterett fant videre i en avgjørelse fra 1984 at direkte sitater fra Bibelen og nær gjengivelse av og utlegning av skriftsteder faller utenfor anvendelsesområdet for forbudet.

Den foreslåtte endringen i straffeloven § 186 vil verne transpersoner mot å bli nektet varer eller tjenester på grunn deres kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Bestemmelsen gir også et vern mot å bli nektet adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre. Uttrykket «offentlige sammenkomster» er beskrevet som sammenkomster «med adgang for allmennheten mot eller uten betaling» i lovforarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere straffeloven. Dette gjelder fortsatt. Kirkemøtet i Den norske kirke har fastsatt regler for bruk av kirkene, hvor det fremgår at enhver har adgang til de arrangementer som holdes i kirken. Trossamfunn og virksomheter med et religiøst formål kan fastsette andre regler. Arrangementer i regi av slike trossamfunn og virksomheter kan derfor ikke uten videre anses som offentlige.

På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er noen grunn til å frykte at de foreslåtte lovendringene vil innebære et uforholdsmessig inngrep i ytrings- eller trosfriheten.

Svar fra Ine Eriksen Søreide · 18.09.2020

Norge har gjennom det siste tiåret markert seg internasjonalt som en sterk forsvarer av tros- og livssyfriheten. Tros- og livssynsfrihet er tett knyttet til andre sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet, samt sosiale og økonomiske rettigheter.

Religiøse minoriteter som kristne, hinduer, sikher, ahmadier og parsere er utsatt for forfølgelse og overgrep i Pakistan. Dette ser vi dessverre også i andre land i regionen. Eksempler på slike overgrep er drap, vold, tvangskonvertering og tvangsekteskap, nektelse av å bygge gudshus og fratakelse av eiendom.

Selv om den pakistanske grunnloven fastslår retten til fri religionsutøvelse, bidrar blasfemilovgivning til å uthule denne rettigheten. For eksempel er det straffbart for ahmadier å praktisere sin tro. Andre religiøse minoriteter kan heller ikke direkte eller indirekte uttrykke hva deres religion sier om islam, av frykt for å bli anklaget for blasfemi.

Kristne og andre trosminoriteter står i en svak økonomisk og sosial posisjon i samfunnet og er utsatt for diskriminering fra flere kanter. Dette gjør at de lettere blir offer for vold og overgrep, ofte med få eller ingen konsekvenser for gjerningspersonene.

Pakistans blasfemilovgivning er kritisert internasjonalt. Falske blasfemianklager brukes ofte for personlig vinning, samtidig som sakenes kontroversielle natur fører til få frifinnelser i lavere rettsinstanser.

I FNs menneskerettighetsråds landhøring (UPR) av Pakistan har Norge gitt anbefalinger om tros- og livssynsfrihet. I den siste høringen i november 2017 aksepterte Pakistan vår anbefaling om å etterforske alle tilfeller av vold mot trosminoriteter og påse at gjerningspersonene holdes ansvarlige.

Vi tar jevnlig opp menneskerettighetsspørsmål, inkludert forholdene for trosminoriteter, i samtaler med pakistanske myndigheter. I slike sammenhenger ber vi dem blant annet om å redegjøre for hvordan UPR-anbefalingene følges opp.

Det siste halvåret har pakistanske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner uttrykt bekymring for økningen i hatretorikk, særlig rettet mot ahmadiene. Vi ser ofte at hatefulle ytringer forsterker negative holdninger og skillelinjer basert på tros- og livssyn. I arbeidet med ytringsfrihet samarbeider vi derfor med organisasjoner som International Media Support (IMS) for å bekjempe hatefulle ytringer. Dette er også et viktig element i IMS’ innsats i Pakistan.

Regjeringen fremmer trosminoriteters rettigheter som del av utviklingssamarbeidet med Pakistan. Et eksempel er støtten til Human Rights Commission Pakistan (HRCP), som dokumenterer og kritiserer menneskerettighetsbrudd i landet, herunder knyttet til trosminoriteter. Utenriksdepartementet har også engasjert seg i prosjekter for religionsdialog, bl.a. gjennom Kirkens Nødhjelp, med mål om å redusere diskriminering og fremme økt forståelse mellom ulike trosgrupper i samfunnet.

Jeg vil også nevne at Stefanusalliansen og Det norske menneskerettighetsfond (NHRF), som begge har mottatt norsk støtte over flere år, har tett kontakt med menneskerettighetsforkjempere i Pakistan. Videre deltar parlamentarikere fra Pakistan i det norskstøttede International Panel of Parliamentarians for Freedom of Religion or Belief (IPPFORB).

FNs menneskerettighetsråd vedtok i 2011 resolusjon 16/18 om bekjempelse av religiøs intoleranse og bygging av inkluderende samfunn for å motvirke oppfordring til hat og vold. Resolusjonen følges opp i den såkalte Istanbulprosessen. Det siste møtet i prosessen fant sted i Haag i 2019. Pakistan har påtatt seg vertskapet for neste møte i 2021, og vil invitere med religiøse ledere og andre deler av sivilt samfunn. Dette vil også gi oss en mulighet til å løfte denne viktige problemstillingen.

Svar fra Ine Eriksen Søreide · 10.07.2020

Vi har med uro registrert den siste tids hendelser i Hviterussland, og kommer til å følge nøye med på utviklingen frem mot valget i august. Arrestasjoner av journalister og opposisjonelle er uakseptabelt, og myndighetenes håndtering av fredelige demonstrasjoner, markeringer og aksjoner vekker bekymring.

Den negative utviklingen kommer etter en periode der rommet for sivilt samfunn og alternative stemmer innen flere sektorer har sett ut til å være økende, og hvor landet har søkt mot EU og Europa. Parlamentsvalget i fjor ble ikke regnet som fritt og rettferdig av internasjonale observatører, og opposisjonen var i praksis forhindret fra å vinne frem. Det var likevel flere eksempler på at organisasjoner eller enkeltpersoner kritiserte myndighetene uten at dette førte til represalier. At det strammer seg til foran presidentvalget er skuffende.

Vi ønsker å se Hviterussland fullt integrert i Europa som et fritt og demokratisk samfunn. Det innebærer blant annet at opposisjonen må ha reelle muligheter til å delta på like vilkår. Dette følges opp bilateralt og gjennom relevante multilaterale arenaer. Felles for de fleste virkemidlene er at Norges bidrag vil være mest effektivt når vi opptrer sammen med våre internasjonale partnere, som for eksempel med de andre nordiske landene.

Norge er en aktiv deltager i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet, og innenfor rammen av disse har det de siste ukene vært uttrykt kritikk og bekymring over brudd på forsamlings- og ytringsfriheten i Hviterussland. FNs menneskerettighetsråd er nå samlet i sin sommersesjon. Norge vil være medforslagsstiller for en resolusjon om Hviterussland som omfatter forhold knyttet til presidentvalget og som ber om forlengelse av mandatet til spesialrapportøren for menneskerettigheter. Norge har tidligere holdt, eller vært tilsluttet, flere innlegg om menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland i FNs menneskerettighetsråd, og vi vil sammen med de andre nordiske landene holde et innlegg i den interaktive dialogen i juli. Det er svært uheldig at COVID-19 trolig vil begrense muligheten for internasjonal valgobservasjon, både under oppkjøringen til og ved gjennomføringen av selve valget.

Norge har gjennom mange år støttet krefter i Hviterussland som arbeider for å fremme demokrati og respekt for menneskerettighetene. Den politiske dialogen med Hviterussland har også økt de siste årene, og dette har gitt flere anledninger til å ta opp menneskerettighetssituasjonen både på utenriksminister- og statssekretærnivå. Vi har lagt vekt på å finne felles interesser og plattformer for samarbeid, samtidig som vi har understreket at samarbeidet vil påvirkes av landets vilje til å respektere grunnleggende menneskerettigheter og prinsipper knyttet til demokrati og rettsstat. Dette er synspunkter vi vil fremme overfor hviterussiske myndigheter også i tiden som kommer.

Svar fra Ine Eriksen Søreide · 09.03.2020

Det internasjonale samfunns fordømmelse av kidnappingen av skolebarn fra Dapchi i Nigeria har vært nærmest unison. Skjebnen til Leah Sharibu har fått spesiell oppmerksomhet fordi hun er kristen, og det arbeides langs mange spor for å få frigitt henne. Den norske ambassaden i Abuja følger prosessen tett og er i direkte kontakt med aktørene som forhandler om hennes løslatelse. Presset på nigerianske myndigheter kommer fra et samlet internasjonalt samfunn. Myndighetene forsikrer om at de gjør sitt ytterste for å få henne frigitt fra Boko Harams fangenskap.

Selv om Leah Sharibus skjebne har fått særlig oppmerksomhet, illustrerer hennes historie den svært alvorlige situasjonen for store deler av befolkningen i nord-østlige Nigeria. Dette er en av de mest alvorlige pågående krisene i verden i dag, med enorme humanitære behov og beskyttelsesutfordringer. Store områder er ikke tilgjengelige for humanitære aktører. De nigerianske sikkerhetsstyrkene har trukket seg tilbake til garnisonsbyer. Overgrep mot sivilbefolkningen er omfattende, og kidnapping er en av de metodene som brukes som pressmiddel fra væpnede grupper, som Boko Haram.

Norge har over tid gitt betydelig bistand til landet gjennom både humanitær bistand og mer langsiktig utviklingsbistand. Vi har særlig fokus på de mest sårbare gruppene, inkludert kvinner og barn. Vi jobber gjennom FN, Røde Kors-systemet og norske organisasjoner. Også for disse er tilgang og sikkerhet den største utfordringen. Området er også preget av store utfordringer i nabolandene, alle knyttet til fattigdom, klimaendringer, væpnede opprørsbevegelser og flyktningstrømmer over landegrensene. Norge har i samarbeid med Tyskland, Nigeria og FN arrangert to internasjonale konferanser for å rette større oppmerksomhet mot krisen i området.

Norske myndigheter vil fortsette å ha fokus både på Leah Sharibus situasjon og på skjebnen til de millioner av utsatte menneskene i regionen.