Sara Bell

Svar fra Espen Barth Eide · 06.05.2024

Norge, og alle andre statsparter til folkemordkonvensjonen er forpliktet til å forhindre og straffe folkemord. Dette følger av folkemordkonvensjonen artikkel 1. Det følger av artikkel 3 at også medvirkning skal være straffbart, og direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord.

Sør-Afrika reiste 29. desember 2023 sak ved Den internasjonale domstol (ICJ) mot Israel for brudd på folkemordkonvensjonen. Sør-Afrika bad også ICJ utstede en midlertidig forføyning for å få slutt på krigshandlingene. Domstolen avsa 26. januar 2024 en første kjennelse i saken. Domstolen sier i denne at det er en risiko for krenkelse av rettighetene etter folkemordkonvensjonen, og pålegger Israel en rekke begrensninger og forpliktelser for deres krigføring i Gaza. Disse forpliktelsene ble senere utvidet ved en ny kjennelse 28. mars. Domstolen har imidlertid ennå ikke realitetsbehandlet saken eller tatt stilling til om det er begått folkemord Gaza.

I lys av de to kjennelsene om midlertidige tiltak, og for å være på den helt sikre siden, foretar UD en vurdering av hva forpliktelsen til å forhindre folkemord innebærer for statsparter som ikke selv er beskyldt for å delta aktivt i folkemordet, såkalte tredjeparter. UD vil offentliggjøre konklusjonen av disse vurderingene snarlig.

Svar fra Trygve Slagsvold Vedum · 22.05.2023

Den kommunale skatteinnkrevingen ble overført til Skatteetaten 1. november 2020. Skatteetaten fikk med dette et helhetlig ansvar for fastsetting, innkreving og kontroll av skatter og avgifter. Konkret gjaldt overføringen arbeidsgiverkontrollen, føring av skatteregnskapet og innkreving av arbeidsgiveravgift, forskuddsskatt, forskuddsskatt person, forskuddstrekk, restskatt upersonlige og restskatt person. Jeg vil i dette svaret bruke fellesbetegnelsen «skatt» for disse skattene.

Fra 2019, som var det siste hele året skatteinnkrevingen var et kommunalt ansvar, til 2022, har både totalt fastsatt skatt og totalt innbetalt skatt økt. Økningen for begge variabler er på vel 122 mrd. kroner som utgjør en andel på vel 15 prosent. Andel totalt innbetalt skatt har hatt en utvikling fra 99,76 pst. i 2019 til 99,80 pst. i 2022.

Det er flere forhold som påvirker de skatte- og avgiftspliktiges evne og vilje til å etterleve skatte- og avgiftsreglene. Den økonomiske situasjonen i samfunnet er et viktig forhold som påvirker etterlevelsen. Samtidig har Skatteetaten over mange år arbeidet med å utvikle effektive systemer og tjenester som gjør det enklere å etterleve.

Jeg legger ved en tabell som viser grunnlaget for totalt innbetalt skatt. Grunnlaget er fra Skatteetatens årsrapporter for årene 2019–2022, offentliggjort på www.regjeringen.no. Resultatene som presenteres for hvert av årene viser tall for året før (inntektsår) for arbeidsgiveravgift, forskuddsskatt, forskuddsskatt person og forskuddstrekk for inntektsåret, mens for restskatt upersonlige og restskatt person er tallene fra to år tilbake.

Svar fra Ingvild Kjerkol · 24.05.2023

I anledning spørsmålet og påstanden som er fremmet i begrunnelsen, er det innhentet kommentarer fra de regionale helseforetakene for å belyse situasjonen.

I anskaffelse av vikartjenester til helseforetakene stilles det strenge krav til leverandørene som skal levere vikarer. I kontraktene som er inngått med bemannings-/vikarleverandører er det blant annet egne punkter som omhandler lønns- og arbeidsvilkår og likebehandling ved utleie av arbeidstakere. For å sikre etterlevelse av disse områdene i inngåtte avtaler, har helseforetakene gitt leverandørene tilgang til oversikt over alle tariffavtaler og protokoller, slik at leverandørene kan ha oversikt over lønns- og arbeidsvilkår som skal etterleves.

Når helseforetakene sender ut forespørsel til leverandørene og gjør avrop på inngåtte avtaler, skal helseforetakene også opplyse om eventuelle særavtaler som foreligger. Dette slik at leverandørene kan følge opp likebehandlingsprinsippet. Disse tiltakene skal til sammen gi leverandørene god oversikt over hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal etterleves. Dette er minimumsbestemmelser som skal etterleves, og leverandørene kan inngå arbeidsavtaler som gir bedre vilkår. Dersom det er grunn til å tro at kravene i rammeavtalene ikke etterleves, inkludert prinsippet om likebehandling, så blir det raskt satt i verk tiltak som følger opp dette mot den enkelte leverandør.

Jeg mener at helseforetakene ikke skal være, og oppfatter heller ikke er, pådrivere for å unngå likebehandlingsprinsippet. Det er lagt til grunn omfattende krav overfor leverandørene innen området og det er satt inn ulike tiltak for å sikre etterlevelse. Leverandører som eventuelt ikke etterlever likebehandlingsprinsippet vil bryte med rammeavtalenes bestemmelser, og må da bære eventuelle konsekvenser av manglende avtaleoppfølging.

Svar fra Emilie Mehl · 20.06.2022

Alle beboere i asylmottak skal få et trygt og forsvarlig innkvarteringstilbud. Justis- og beredskapsdepartementet har delegert det operative ansvaret for asylmottak til UDI. I departementets instruks (GI-13/2017) til UDI om innkvartering av asylsøkere er det gitt noen overordnete føringer, herunder at standarden skal være enkel, men akseptabel. UDI skal ta hensyn til utsatte gruppers særlige behov for et tilpasset innkvarteringstilbud, samtidig som tilbudet skal stimulere til retur av personer med utreiseplikt.

I UDIs kravspesifikasjon Generelle krav til drift av asylmottak, oppdatert 01.01.2021, heter det under pkt. 6.2.3 om oppfølging og tilrettelegging, at asylmottaket skal (…) tilrettelegge botilbudet slik at beboere med spesielle behov blir ivaretatt, så langt det er mulig.

UDIs handlingsrom for skjønnsutøvelse er avgrenset av de økonomiske rammene som fastsettes av Stortinget hvert år. Muligheten for tilrettelegging for beboere med særskilte behov kan dessuten være begrenset av fasilitetene de ulike mottakene har. Dersom det aktuelle mottaket etter kontrakten med UDI ikke har tilstrekkelig areal pr. beboer til å kunne tilby enerom, vil normalt beboeren få tilbud om enerom på et annet mottak.

I en lengre periode under pandemien påla helsemyndighetene mottakene å legge til rette for distansering, karantene og isolasjon. For å kunne etterleve disse kravene fikk mange mottaksbeboere enerom, som under vanlige omstendigheter var kostnadsberegnet for to personer. De omfattende tiltakene som følge av pandemien er nå avviklet og en del beboere deler dermed igjen rom.

Svar fra Sigbjørn Gjelsvik · 23.05.2022

På generelt grunnlag legg regjeringa til grunn at kommunar og fylkeskommunar følgjer opp aktuelle internasjonale forpliktingar som gjeld dei nasjonale minoritetane, jf. omtale under programkategori 13.67 Nasjonale minoriteter i Prop. 1 S (2021-2022).

Tilreisande EØS-borgarar er ikkje omfatta av Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar. Nasjonale minoritetar er grupper med langvarig tilknyting til landet (jf. kap. 3 i St.prp. nr. 80 (1997-98) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter). Det gjer at rammekonvensjonen ikkje er relevant for den situasjonen i Bergen som er omtalt i grunngivinga for spørsmålet.

Eg kan samstundes orientere om at Arbeids- og velferdsdirektoratet har løyvd 2,9 mill. kroner i 2022 til Stiftelsen Kirkens Bymisjon Bergen til tiltaket «Akutt overnattingstilbud for fattige tilreisende i Bergen». Tilskotet er tildelt innanfor ordninga med tilskot til humanitære tiltak retta mot EØS-borgarar. Ordninga høyrer inn under arbeids- og inkluderingsministeren sitt ansvarsområde.

Svar fra Ingvild Kjerkol · 31.01.2022

Som det fremkommer av Hurdalsplattformen så vil regjeringen støtte opp om ideell sektor og ideelle tilbydere i helse- og omsorgssektoren. Frivillige og ideelle tilbydere på helse- og omsorgsfeltet må sikres gode rammevilkår og forutsigbar drift. Vi ønsker å videreutvikle det gode samarbeidet med ideelle aktører innenfor sektoren.

Som representanten er kjent med ønsker jeg som helse- og omsorgsminister å satse på vår felles helsetjeneste. Noe av det første jeg gjorde som statsråd var derfor å starte prosessen med å oppheve bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven om fritt brukervalgsordning. Sett i lys av dette er jeg derfor tilfreds med at kommunene for det alt vesentligste yter tjenestene selv. Når kommunene finner det hensiktsmessig å kjøpe tjenester av andre tjenestetilbydere, bør de etter min vurdering utnytte handlingsrommet i anskaffelsesregelverket slik at ideelle tjenesteytere og langsiktige avtaler basert på kvalitet, kan prioriteres.

Av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, første ledd fremkommer at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Av samme lovs § 3-1, femte ledd fremkommer at slike tjenester kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Det er altså den enkelte kommune som ut fra lokale forhold og behov selv avgjør hvorvidt den ønsker å kjøpe tjenester av private tjenesteytere.

Agenda Kaupang har i rapport nummer 1020640 (2019) på oppdrag fra Helsedirektoratet foretatt en kartlegging av kommunenes kjøp av pleie- og omsorgstjenester fra kommersielle og ideelle aktører. I tillegg har Agenda Kaupang foretatt en gjennomgang av kommunenes praksis med hensyn til kjøp av tjenester. Rapporten viser at kommunene for det alt overveiende selv yter kommunale omsorgstjenester. Det fremkommer av rapporten at kommunene selv står for tjenesteytingen i opp mot 92 prosent både når det gjelder aktiviserings- og servicetjenester til eldre og funksjonshemmede, og helse- og omsorgstjenester i hjemmet. De kommunale omsorgstjenestene ytes altså for det alt vesentligste av kommunene selv.

Når det gjelder kommunalt kjøp av tjenester fra private/ideelle tjenesteytere framkommer det av Agenda Kaupangs rapport at den vanligste begrunnelsen blant kommunene for kjøp av tjenester er knyttet til at kommunene selv mangler kompetanse og kapasitet både med hensyn til personell, men i enkelte tilfeller mangler kommunen lokaler til å håndtere krevende brukere med et sammensatt sykdomsbilde. Kommunene kjøper i disse tilfeller tjenester fordi de selv mangler kompetanse og ressurser i kommunen, og kjøp av tjenester er derfor den mest effektive måten å yte forsvarlige og adekvate tjenester. Dette er en praksis loven åpner for. Bestemmelsen er gitt for å gi kommunene mulighet til å organisere sine tjenester slik det er mest hensiktsmessig ut fra lokale forhold og behov.

Uavhengig av om kommunen yter tjenestene selv eller velger å kjøpe disse av en privat eller ideell tjenesteyter, har kommunen etter helse- og omsorgstjenesteloven et selvstendig ansvar for at tjenestene som ytes er forsvarlige og adekvate. Kommunen kan altså ikke frasi seg noe ansvar ved å kjøpe tjenestene av private eller ideelle aktører.

Private og ideelle aktører som yter tjenester etter avtale med kommunen, er også underlagt de samme bestemmelser i helselovgivningen som kommunene selv er forpliktet til å følge. Disse tjenestene er også underlagt tilsyn i samsvar med bestemmelsene i helsetilsynsloven.

Det fremgår av denne loven at Statsforvalteren skal føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og med alt helsepersonell og annet personell i fylket som yter helse- og omsorgstjenester, samt at Statsforvalteren skal føre tilsyn med om tjenestene er i samsvar med det som er bestemt i lover og forskrifter.