Ola Elvestuen

Svar fra klima- og miljøministeren · 07.07.2025

Norge utarbeider hvert år et nasjonalt klimagassregnskap for norske utslipp av klimagasser. Utslippsregnskapet inkluderer informasjon om menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser knyttet til hvordan vi bruker arealene våre. Det norske klimagassregnskapet utarbeides av Miljødirektoratet, Statistisk sentralbyrå (SSB) og Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) i samarbeid. Norge rapporterer sine utslipp og opptak av klimagasser til Stortinget, EU, og FN.

Klimasamarbeidet mellom Norge og EU innebærer at Norge i tillegg til å delta i EUs kvotehandelssystem, også deltar i innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket. Med bakgrunn i spørsmålsstillers begrunnelse vil jeg i det videre fokusere på regler knyttet til skog- og arealbruksregelverket.

Under skog- og arealbruksregelverket er målet for perioden 2021–2025 å balansere utslipp og opptak av klimagasser fra skog- og arealbruk (netto-null-forpliktelsen). Det er fastsatt regler for å beregne hvordan opptak og utslipp skal bokføres, innenfor kategoriene forvaltet skog, avskoging, påskoging, dyrka mark, beite og vann og myr. Dette inkluderer å telle alle utslipp fra avskoging og alt opptak fra ny skogplanting. Det er også spesifikke referanseperioder for å vurdere opptak og utslipp fra de ulike arealkategoriene. For forvaltet skog er det en framoverskuende referansebane (forest reference level – FRL) som er basert på skogforvaltningen i referanseperioden 2000–2009. Det er avviket fra denne referansebanen som blir bokført som utslipp eller opptak opp mot netto-null-forpliktelsen. For perioden 2026–2030 får hvert land et tallfestet mål for økt opptak av CO₂ i sektoren.

Oppgjøret for hvert lands netto-null-forpliktelse for perioden 2021-2025 skjer i 2027. Vurderingen av om hvert land når sine nasjonale budsjetter for 2026-2029 og målet for 2030 gjøres på grunnlag av data om utslipp og opptak i de nasjonale klimagassregnskapene slik de rapporteres til FN. Oppgjøret for forpliktelsene i perioden 2026-2030 skjer i 2032.

Både Norge og EU har forsterket sine klimamål for 2030 etter at vi ble enige om å samarbeide om å nå det opprinnelige 2030-målet. For å nå sitt forsterkede klimamål har EU vedtatt endringer i sine klimaregelverk som må gjøres gjeldende for Norge for at 2030-målet skal oppfylles gjennom deltakelse i EU-regelverkene.

I oppfølgingen av naturavtalen og dens tilhørende gjennomføringsrammeverk, skal Norge levere nasjonal rapport til Konvensjonen om biologisk mangfold innen 28. februar 2026. Rapporten vil ta utgangspunkt i en standardisert mal og tilhørende indikatorrammeverk som ble ferdigstilt på naturtoppmøte i februar 2025. Naturregnskap som følger FN-standarden, vil bli brukt som underlag for hvordan landene følger opp flere av målene i naturavtalen. Et første nasjonalt naturregnskap for Norge vil være ferdig i 2026. Regnskapet blir laget av Miljødirektoratet og Statistisk Sentralbyrå, og vil inneholde regnskap for utbredelse, regnskap for tilstand og regnskap for økosystemtjenester i Norge for referanseåret 2024.

Svar fra klima- og miljøministeren · 23.05.2025

Først av alt vil jeg understreke at jeg i denne saken arbeider med å få avklaringer på plass så raskt som mulig. Jeg har mottatt flere henvendelser fra ulike virksomheter om avskogingsforordningen, og jeg er klar over at det er svært viktig for norsk næringsliv som blir berørt av forordningen, å vite hvilke regler de skal forholde seg til.

Norske myndigheter tar sikte på å gjennomføre avskogingsforordningen. Det er imidlertid ennå ikke tatt stilling til om forordningen skal gjennomføres i Norge i sin helhet, eller bare for de deler som er omfattet av EØS-avtalen. Delvis gjennomføring vil omfatte de råvarer og produkter i forordningen som er omfattet av EØS-avtalen, dvs. tre, kaffe, naturgummi, hud og skinn av storfe, det meste av kakao-produkter og delvis oljepalme.

Landbruks- og matdepartementet har sendt på høring forslag til hjemmel i jordloven for gjennomføring av forordningen. Høringsfristen er 1. august.

I tillegg er det nødvendig å fastsette en forskrift som gjennomfører avskogingsforordningen, helt eller delvis. Miljøforvaltningen og landbruksforvaltningen arbeider med utkast til forskrift. Dette arbeidet nærmer seg sluttfasen, og slik forskrift vil antakelig bli sendt på høring om ikke altfor lang tid.

Klima- og miljødepartementet vil fremme en proposisjon til Stortinget om saken, i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet. En slik proposisjon vil ikke bare handle om Stortingets samtykke til innlemmelse av regelverket i EØS-avtalen, men også en lovendring i den forbindelse. Jeg er enig med representanten i at det er viktig å få en proposisjon oversendt til Stortinget så tidlig som mulig, slik at Stortinget kan rekke å ta stilling til saken før forordningens regler tar til å gjelde i EU 30. desember 2025. Jeg håper vi i samarbeid mellom regjeringen og Stortinget kan sikre dette.

Svar fra klima- og miljøministeren · 07.03.2025

Jeg er glad for at mange er opptatt av naturen vår og vil bevare områder de bryr seg om. Vi har vernet mye natur i Norge, men det er noen mangler i vernet. Derfor har Klima- og miljødepartementet iverksatt et arbeid med å bevare viktige naturområder for naturmangfold i lavlandet, såkalt «supplerende» vern.

Områdene som vurderes og utredes for supplerende vern, skal bidra til å dekke manglene i eksisterende verneområder slik at vi når de nasjonale målene om å ta vare på et representativt utvalg av norsk natur for framtidige generasjoner og om å ta vare på truet natur. Områdene som blir foreslått vernet skal også bidra til å danne økologiske nettverk og gjøre norsk natur mer robust mot klimaendringer.

Det konkrete arbeidet med å utrede og foreslå områder for supplerende vern pågår, og første pulje med forslag til nye verneområder ligger nå til behandling i Miljødirektoratet. De er ventet å bli oversendt til Klima- og miljødepartementet i løpet av våren 2025. Forslag om vern av Mosvatnet i Stavanger kommune er ett av disse områdene som nå ligger til behandling i Miljødirektoratet.

Hvis Miljødirektoratet finner at det er grunnlag for vern vil forslaget bli oversendt til Klima- og miljødepartementet for sluttbehandling. Det vil da bli ta stilling til om området skal vernes, om det eventuelt skal bli vernet som naturreservat eller annen type verneområde, og endelige grenser for et slikt verneområde vil eventuelt bli fastsatt. I sluttbehandlingen av vernesaker blir ulike innspill og hensyn sett opp mot hverandre. Vedtak fattes av Kongen i statsråd.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at det i spørsmålet er omtalt ulike tiltak som er gjennomført eller har vært foreslått rundt Mosvatnet, knyttet bl.a. til asfaltering av arealer, planer om byggetiltak mv. under ulike politiske flertall. Jeg deler ikke spørsmålsstillers oppfatning av de faktiske forholdene her.

Svar fra forsvarsministeren · 04.03.2025

Jeg viser til brev fra Stortingets president av 25. februar 2025 med spørsmål fra stortings-representant Ola Elvestuen om regjeringen fortsatt har ambisjoner om at de kommende standardiserte fartøyene til Marinen og Kystvakten skal anskaffes med tydelige krav til bruk av grønne teknologier og bidra til oppnåelse av de nasjonale målsettingene for klima og miljø på kort og lang sikt.

Regjeringen har fortsatt ambisjoner om at vi med en ny standardisert fartøyklasse har en uttalt målsetning om å bidra til de nasjonale målsetningene for klima og miljø. Vi vil tilstrebe bruk av alternativer til fossilt drivstoff (diesel) der det er mulig, og forenlig med Forsvarets bruk. Utover bruk av alternativt drivstoff vil også andre måter å bidra til målsetningene for klima og miljø vurderes gjennom blant annet design og bærekraftige løsninger i prosjektet.

Prosjekt standardiserte fartøy er i en tidlig fase, og den kommende forprosjektfasen med design og planlegging vil materialisere konkrete løsninger. Dette gjelder både fartøysdesign, løsninger, produktvalg og hvordan prosjektet skal gjennomføres. Gjennom dette arbeidet vil en naturlig konsekvens være å vurdere om det skal investeres i infrastruktur til drivstoff.

Sjøforsvarets fartøy har imidlertid ikke en fast driftsprofil eller oppdrag, og Forsvaret har store krav til utholdenhet og redundans. Alternativer til diesel er per nå svært plasskrevende. Sjøforsvaret kan og vil ikke bytte ut våpen eller sensorer, som det er behov for i en krig med bærekraftig drivstoff, dersom dette materialiserer seg som en konflikt i prosjektet. Disse faktorene er en del av utfordringen i forbindelse med en overgang til et mer miljøvennlig drivstoff, og hvorvidt en overgang kan gjøres ved innføringen av fartøyene eller senere i levetiden, er et av forholdene som må vurderes videre.

Svar fra klima- og miljøministeren · 13.01.2025

I 2022 leverte en forening og tre privatpersoner inn klage til Bernkonvensjonen om norsk bestandsregulering av ulv. Klagen kom opp for forsamlingen av konvensjonsparter under møtet i Bernkonvensjonens permanente komité i desember 2024. Komiteen vedtok å åpne klagesaken.

Mitt syn er at den gjeldende praksisen for bestandsregulering av ulv er i samsvar med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Jeg viser til at vedtak om lisensfelling av ulv er behandlet av Høyesterett ved to anledninger, i 2021 og 2023. De rettslige vilkårene for lisensfelling av ulv, både utenfor og innenfor ulvesonen, er i stor grad avklart gjennom disse dommene. Tolkningen av de folkerettslige forpliktelsene etter Bernkonvensjonen var en sentral problemstilling særlig i dommen fra 2021. I begge sakene fant Høyesterett, basert på en grundig gjennomgang og i tråd med folkerettslige tolkningsprinsipper, at vedtakene om å tillate lisensfelling var i samsvar med forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Verken komiteens avgjørelse i seg selv eller begrunnelsen i den rokker etter mitt syn ved Høyesteretts vurderinger og konklusjon.

Jeg ser samtidig alvorlig på at Bernkonvensjonens permanente komité har åpnet en klagesak om norsk bestandsregulering av ulv, og jeg legger stor vekt på å ha dialog med konvensjonens byrå og den permanente komiteen om saken. Den videre prosessen er at Norge er bedt om å sende inn etterspurt informasjon og eventuelt andre oppdateringer til konvensjonens byrå i februar 2025. Norske myndigheter vil i første omgang bidra med slik informasjon og med vurderinger for å ytterligere beskrive vår forvaltning og klargjøre vårt syn.

Svar fra klima- og miljøministeren · 11.12.2024

Når det gjelder representantens første spørsmål er jeg enig i at EU vedtar mye regelverk som har stor betydning for Norge.

Norge deltar i det europeiske samarbeidet om grønn omstilling gjennom EØS-avtalen, vårt programsamarbeid med EU, partnerskap og støtte til gjennomføring av Europas grønne giv. Regjeringens prioriteringer for grønn omstilling har mange fellestrekk med EUs og er et godt grunnlag for samarbeid. Regjeringens klimapolitikk bygger på omstilling av eksisterende industri der vi kutter utslipp og skaper jobber og verdier. Dette passer godt sammen med styrket grønn konkurransekraft i Europa og EUs strategiske agenda for de neste fem årene.

EU er Norges viktigste samarbeidspartner på klima- og miljøområdet og EØS-avtalen gjør det mulig å holde et høyt ambisjonsnivå. Samarbeidet har tjent oss godt, men byr også på utfordringer, slik også EØS-utredningen fra Eldring-utvalget (NOU 2024:7) påpeker og som utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse i Stortinget om EU og EØS den 7. november.

Det er gjennomgående tilrådinger i utredningen om at Norge bør delta aktivt med en sektorovergripende koordinering av egne posisjoner i de europeiske diskusjonene om ny EU-politikk for grønn omstilling. EUs høye tempo i politikk- og regelverksutvikling og brede tilnærming som favner ulike sektorer og politiske målsettinger krever både tydelig styring,

god koordinering, tidlig påvirkning og innsats for å få ned etterslepet av EØS-relevante rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Tidlig påvirkning har vært helt sentralt i hele EØS-avtalens levetid, og blir bare viktigere. Vår innflytelse er størst før regelverk vedtas i EU.

Det varierer i hvilken grad Norge får delta når EU lager nytt regelverk. Norge er ikke direkte involvert i utviklingen av overordnet regelverk, ofte omtalt som nivå 1-regelverk, det som tilsvarer lover i norsk rettstradisjon. Klimakvotedirektivet, innsatsfordelingsforordningen, EUs skog- og arealbruksregelverk og CBAM-forordningen er eksempler på slike overordnede regelverk. Disse regelverkene utformes i EU med sikte på at de skal fungere for EU-landene. Ved å delta i EUs klimaregelverk kan Norge få viktige bidrag til oppfyllelse av sitt klimamål under Parisavtalen.

Gjennom EØS-avtalen blir Norge forpliktet til å delta i mye av det overordnede regelverket som utformes i EU. På klimaområdet har vi selv valgt å utvide samarbeidet med EU, gjennom innlemmelse av innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Selv om Norge ikke har en formell plass ved bordet når EU utformer overordnet regelverk mener jeg det likevel er riktig å si at norske myndigheter «medvirker» til utformingen av regelverket. Vi søker å påvirke etter beste evne gjennom de kanalene vi har tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig av Norges største utenriksstasjon ligger i Brussel. Når nytt, overordnet regelverk er på trappene i EU involverer vi allmennheten i utformingen av norske posisjoner og vi engasjerer oss både på embetsnivå og politisk nivå for å påvirke regelverksprosessen. Vi kan nå frem med viktige budskap, særlig om de er godt underbygget av fakta, men det at Norge ikke sitter ved bordet når EU utformer overordnet regelverk er likevel en av de klare ulempene med å stå utenfor EU-samarbeidet.

Det er viktig å understreke at Norge gjennom EØS-avtalen har rett til å delta i en lang rekke ekspertgrupper på EU-nivå. Mange av disse gruppene arbeider med utfyllende regelverk, ofte omtalt som nivå 2-regelverk, det som tilsvarer forskrifter i norsk kontekst. Et typisk eksempel på nivå 2-regelverk er når Kommisjonen får i oppdrag å vedta mer detaljerte regler på et avgrenset område for å utfylle innholdet i det overordnede regelverket. Gjennom løpende deltakelse i ulike ekspertgrupper i EU har Norge god erfaring i å bidra konstruktivt inn i regelverksarbeidet, spesielt på områder der vi har spesiell ekspertise eller gode forutsetninger for å dele kunnskap, for eksempel de delene av klimaregelverket som handler om CO₂-fangst og lagring og karbonfjerning.

Når det gjelder representantens andre spørsmål – om forlengelse av klimaavtalen med EU fram mot 2040 – er svaret sammensatt. Jeg legger til grunn at begrepet «klimaavtalen med EU» omfatter klimakvotesystemet (direktiv 2003/87/EF), innsatsfordelingsforordningen (forordning 2018/842) og skog- og arealbruksregelverket (forordning 2018/842), samt klimadelene av EUs styringssystemforordning (forordning 2018/1999).

Jeg kan bekrefte at Norge fortsatt vil delta i klimakvotesystemet etter 2030. I høringsnotatet til regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035 skriver regjeringen følgende:

«Kvotesystemet er innlemmet i EØS-avtalens bindende deler, og Norge vil være en del av dette systemet også etter 2030. Deltakelsen i kvotesystemet vil være et av hovedvirkemidlene for å oppfylle Norges klimamål for 2035.»

Når det gjelder innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket skriver regjeringen i det samme høringsnotatet at den er «åpen for fortsatt klimasamarbeid med EU» etter 2030. lnnsatsfordelingsforordningen etablerer nasjonale mål for kutt i utslipp fra sektorer som transport, jordbruk, avfall, bygninger og deler av industrien og petroleumssektoren, mens skog og arealbruksregelverket etablerer nasjonale mål for opptak i skog- og arealbrukssektoren. Det er ventet at Kommisjonen i 2026 vil legge frem forslag til nytt klimaregelverk for perioden etter 2030. Disse regelverkene vil da kunne bli endret på vesentlige punkter sammenlignet med dagens regelverk. Regjeringen er åpen for fortsatt deltakelse etter 2030, men hvorvidt Norge fremdeles skal delta i disse to regelverkene og i klimadelene til styringssystemforordningen vil måtte avklares formelt når regelverkene foreligger.

Jeg viser også til mitt svar på spørsmål 424 fra representanten Hansson, som tar opp samme tematikk knyttet til videreføring av klimasamarbeidet med EU etter 2030.

Svar fra klima- og miljøministeren · 27.11.2024

Det har i lang tid pågått et arbeid med å rydde opp i forurenset sjøbunn i Norge i tråd med handlingsplanen for opprydding i forurenset sjøbunn som ble lagt frem i st.meld. nr. 14 (2006-2007), "Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid". Av de 17 havne- og fjordområdene som er prioritert for oppfølging i handlingsplanen er sjøbunnen ryddet opp i Oslo, Harstad, Tromsø, Trondheim, Sandefjord og Hammerfest. I tillegg er det ryddet opp i deler av de øvrige, prioriterte områdene. Etter 2021 har det blitt gjennomført oppryddingstiltak i sjøbunnen i Hammerfest og i Store Lungegårdsvann i Bergen.

I tillegg til reduksjon av utslipp, krever tiltaksgjennomføring at områder som skal ryddes opp er tilstrekkelig utredet og er godt nok planlagt. En lokal vilje, synergier, samkjøringseffekter og innhenting av nødvendige tillatelser er også viktige momenter som må være på plass før tiltak kan starte opp.

Kommunene jobber aktivt med tiltaksforberedelser blant annet i Aspevågen i Ålesund kommune og Galeivågen i Stavanger kommune. I Aspevågen gjenstår det kun enkelte avklaringer og forberedelser før selve sjøbunnoppryddingen kan gjennomføres.

Svar fra klima- og miljøministeren · 11.11.2024

1. Utslippseffekten av å ikke øke omsetningskravene for veitrafikk, sjøfart og andre formål frem mot 2030, men øke omsetningskravet for luftfarten i tråd med ReFuelEU Aviation

Framskrivningen viser utslippseffekten av å videreføre dagens klimapolitikk. Planlagt politikk som ikke er vedtatt er ikke med i framskrivningen. I 2024 er omsetningskravet for veitrafikk, sjøfart og andre formål henholdsvis 19, 6 og 10 prosent. Norge har siden 2020 hatt et omsetningskravet på 0,5 prosent i luftfarten. Hvis omsetningskravet for luftfart skal følge EU sin opptrappingsplan gjennom ReFuelEU Aviation, så øker omsetningskravet til 2 prosent fra 2025 og økes videre hvert femte år frem mot 2050.

Utslippseffekten av å videreføre 2024-nivåene på omsetningskravene for sjøfart, veitrafikk og andre formål tilsvarer effekten som ligger til grunn i framskrivningen. Hvis Norge følger opptrappingen til EU for luftfarten og øker omsetningskravet til 2 prosent fra 2025, så har Miljødirektoratet beregnet at det vil gi en årlig utslippsreduksjon på rundt 40 000 tonn CO₂ frem mot 2030. For mer informasjon, se Miljødirektoratets rapport Klimatiltak i Norge- Kunnskapsgrunnlag 2024.

2. Utslippseffekten av å øke omsetningskravene for sjøfart og andre formål i tråd med regjeringens opptrappingsplan, men beholde omsetningskravet for veitrafikk på dagens nivå.

I årets Klimastatus og -plan presenterte regjeringen følgende opptrappingsplan for veitrafikk, andre formål og sjøfart:

Sektor 2026 2027

Veitrafikk 23 % 26 %

Andre formål 16 % 18 %

Sjøfart 10 % 13 %

Opptrappingsplanen bidrar til en utslippsreduksjon på 4,9 millioner tonn over perioden 2025-2030. Vi har beregnet at økningen i omsetningskravet for veitrafikk står for 3,3 millioner tonn av utslippsbesparelsen over perioden. Hvis vi kun øker omsetningskravet for andre formål og sjøfart i tråd med regjeringens opptrappingsplan, og viderefører dagens omsetningskrav i veitrafikken på 19 prosent, vil beregnet utslippseffekt over perioden 2025-2030 være rundt 1,6 millioner tonn CO₂, når vi trekker fra utslippseffekten av å øke omsetningskravet i veitrafikken. Denne beregningen tar ikke høyde for eventuelle overlapps-effekter.

3. Utslippseffekten av å videreføre fjorårets opptrappingsplan og vurderingen bak opptrappingsplanen som ble lagt frem i årets KSP

I klimastatus og -plan for 2024 varslet regjeringen å øke omsetningskravene for veitrafikk, sjøfart og andre formål til henholdsvis 33, 18 og 29 prosent i 2030. I utslippsberegningene i fjorårets plan, ble det lagt til grunn en lineær opptrapping til nivåene frem mot 2030.

I Klimastatus og -plan for 2025, som ble lagt frem oktober i år, har regjeringen foreslått en opptrappingsbane basert på kunnskapsgrunnlaget fra Miljødirektoratet. Opptrappingsplanen som regjeringen foreslår gir en utslippsreduksjon på 4,9 millioner tonn CO₂ over perioden 2025-2030. Opptrappingsplanen, uten luftfart, tilsvarer at totalt biodrivstofforbruk blir rundt 1,1 milliarder liter i 2030. Beregningen av volum er usikker, og avhenger av en rekke forutsetninger om forventninger for bruk av drivstoff frem mot 2030.

For at biodrivstoff skal være en klimaløsning, må klima og naturhensyn være ivaretatt fra start. I fjor etablerte regjeringen kontrollpunktet for biodrivstoff og i årets Klimastatus og -plan ble første kontrollpunkt presentert. Kontrollpunktet har til hensikt å vurdere Norges bruk av biodrivstoff til å kutte nasjonale utslipp helhetlig. Globale hensyn, bærekraft, pris og tilgjengelighet er blant vurderingskriteriene. Kontrollpunktene skal gjennomføres annet hvert år frem mot 2030, og presenteres i KSP for 2027 og 2029.

I årets Klimastatus og -plan etablerte regjeringen videre et system for norsk biodrivstoffpolitikk med toårige sykluser. Systemet har til hensikt å sørge for at videre opptrappinger i omsetningskravene gjennomføres på en forsvarlig måte, i tillegg til å skape forutsigbarhet og stabilitet overfor drivstoffbransjen. Det innebærer at alle endringsforslag konsekvensutredes og sendes på offentlig høring før ikrafttredelse, og vedtas i rimelig tid slik at omsettere av drivstoff får god nok tid til å planlegge innkjøp av biodrivstoff for å imøtekomme endringer i omsetningskravene.

Svar fra helse- og omsorgsministeren · 29.10.2024

Det er et bærende prinsipp i norsk forvaltning at arealforvaltningen i en kommune fastsettes av kommunen selv gjennom plansystemet nedfelt i plan- og bygningsloven. Dagens drikkevannsforskrift som trådte i kraft 1.1.2017, er følgelig basert på at drikkevannshensyn skal ivaretas gjennom kommunens planverk etter plan- og bygningsloven.

Den nevnte forskriften om forbud mot forurensing av Glitre, i spørsmålet omtalt som Glitreforskriften, ble i sin tid fastsatt av Fylkesmannen i Buskerud 10. oktober 2003 med hjemmel i § 4 i den gamle drikkevannsforskriften fra 4. desember 2001. Etter forskriften på det tidspunktet kunne kommunen selv ved forskrift forby virksomhet som kan medføre fare for forurensning av drikkevann i vannforsyningssystem og internt fordelingsnett, og Fylkesmannen kunne gjøre tilsvarende når hele eller deler av et vannforsyningssystem berører flere kommuner. I forbindelse med matreformen og opprettelsen av Mattilsynet fra 1.1.2004, ble den aktuelle paragrafen i drikkevannsforskriften endret ved at Mattilsynet fikk denne myndigheten lagt til seg. Mattilsynet kom tidlig til den konklusjon at dette ville gripe inn i kommunenes ansvar innen arealforvaltning, og hjemmelen til å fastsette slike lokale forskrifter ble fra det tidspunktet ikke benyttet.

I forbindelse med utarbeidelsen av gjeldende drikkevannsforskrift som trådte i kraft 1.1.2017, ble det som da allerede var innarbeidet gjeldende praksis kodifisert ved å ta inn bestemmelser i drikkevannsforskriften som viser til hvordan drikkevannshensyn skal ivaretas etter plan- og bygningslovens plansystem. I tillegg til et generelt forbud mot å forurense drikkevann nedfelt i drikkevannsforskriftens § 4 og vannverkseiers plikt til å identifisere farer som må forebygges, fjernes eller reduseres for å produsere trygt drikkevann i § 6, er kommunens plikt til å ta drikkevannshensyn når den utarbeider arealdelen av kommuneplanen og reguleringsplaner, samt når den gir tillatelser etter relevant regelverk, nedfelt i § 26. Det fremgår av samme paragraf at kommunen skal om nødvendig ta initiativ til interkommunalt plansamarbeid for å ivareta drikkevannshensynet der vannforsyningssystemet ligger i flere kommuner. Og for fylkeskommuner gjelder tilsvarende plikt etter § 27 om å ta drikkevannshensyn når de utarbeider regionale planer.

Departementet var klar over Glitreforskriften da gjeldende drikkevannsforskrift ble fastsatt og det ble derfor innarbeidet i forskriftens § 31 om ikrafttredelse at Glitreforskriften videreføres inntil videre. På den måten la man til rette for at kommunene i Drammensregionen skulle få tid til å innarbeide dette i aktuelle kommuneplaner med sikte på å ivareta drikkevanns-hensynet der. At drikkevannshensyn fremover skulle ivaretas gjennom i kommuneplan-arbeidet med eventuelle hensynssone-bestemmelser, ble kommunisert ut både fra Mattilsynet og mitt departement i forkant av forskriftsfastsettelsen, herunder i forbindelse med høringen, og etter at forskriften trådte i kraft i 2017. Det er derfor grunn til å anta at dette har vært kjent for Glitrevannverket og kommunene siden den gang.

I forbindelse med den pågående revisjonen av drikkevannsforskriften, mente Mattilsynet at tiden nå var inne for også å sette en sluttstrek for den nevnte overgangsbestemmelsen angående Glitreforskriften. I høringsforslaget ble det følgelig foreslått at Glitreforskriften skulle oppheves 4 år etter ikrafttredelsen av endringen. Dette ble begrunnet med at kommunene skal rullere kommuneplanen hvert fjerde år og at dette derfor burde være tilstrekkelig tid til å videreføre nødvendige bestemmelser for å ivareta drikkevannshensynet i de respektive kommuneplanene. Mattilsynet mottok høringssvar fra Glitrevannverket, Drammen kommune og Norsk Vann om dette punktet. Glitrevannverket ga uttrykk for at de primært ønsket at Glitreforskriften ikke skulle oppheves og fremførte de argumenter som også fremgår av spørsmålets begrunnelse. De pekte videre på at dersom forskriften oppheves, er det nødvendig med mer enn fire år, eksempelvis seks til åtte år, for å få dette videreført som hensynssonebestemmelser i de respektive kommunene. Drammen kommune peker også på at fire år er for kort tid og anbefalte minst åtte år overgangstid. Norsk Vann støtter Glitrevannverkets uttalelse.

Ifølge Mattilsynet er det ikke enestående at drikkevannskilder ligger i flere kommuner og at flere kommuner derfor er berørt i slike saker. De peker også på at det ikke lenger er hjemmel for å fastsette slike lokale forskrifter, og følgelig heller ikke mulighet til å endre disse dersom det skulle være behov for det. Følgelig er Mattilsynets tilrådning at Glitreforskriften bør oppheves, men Mattilsynet foreslår å lytte til høringsinnspillene angående lengden på overgangstiden og foreslår at den settes til åtte år etter at forskriftsendringen er fastsatt.

Det er viktig at drikkevann beskyttes både for dagens og fremtidens innbyggere. Derfor er jeg glad for at det utvises engasjement for at vi oppnår dette. Samtidig mener jeg at det bør gjøres etter de samme prinsipper og bestemmelser i landets kommuner, det vil si etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Mattilsynet er tydelige i sin anbefaling og har så langt jeg kan se, ivaretatt høringsinnspillene på en tilstrekkelig måte i sin anbefaling. Jeg mener derfor at det riktige vil være å fastsette bestemmelsen om oppheving av Glitreforskriften åtte år etter at forskriftsendringen er fastsatt.

Svar fra forsvarsministeren · 18.10.2024

NATO er og vil forbli rammen om det kollektive forsvar og transatlantisk sikkerhet, og dermed også bærebjelken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. EU har imidlertid også fått en større sikkerhetspolitisk rolle på noen områder, inkludert krisehåndtering, samfunnssikkerhet og forsvarsindustri. Etableringen i EU av en egen kommisær for forsvar er det seneste uttrykk for denne utviklingen.

Norge og EU har allerede et godt samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, inkludert årlige politiske samtaler, bidrag til EUs militære støtte til Ukraina, krisehåndteringsøvelser og forsvarsindustrielle prosjekter. Norge deltar i flere forsvarsrelaterte EU-programmer som det europeiske forsvarsfondet (EDF), programmet for økt ammunisjonsproduksjon (ASAP) og programmet for felles anskaffelser av forsvarskapasiteter (EDIRPA), og regjeringen vil prioritere å søke deltakelse i EUs nye forsvarsindustrielle program (EDIP).

Vi er fra norsk side åpne for å vurdere deltakelse i nye EU-initiativer på forsvarsområdet som er relevante og som ikke utfordrer, men supplerer NATOs arbeid. Det gjelder også sikkerhetspolitiske EU-initiativer som faller utenfor EØS-avtalen og som er i tråd med norske interesser.

Inngåelsen våren 2024 av et strategisk partnerskap om sikkerhet og forsvar mellom Norge og EU danner en god ramme for samarbeidet på forsvarsområdet. MOUen bekrefter dagens samarbeid og gir visse føringer fremover. MOUen endrer imidlertid ikke Norges status i forhold til EU. Våre muligheter for påvirkning og deltakelse ligger i første rekke fortsatt gjennom aktiv deltakelse i fora hvor vi er med, tidlig inngrep med EUs interne prosesser, sekondering av norsk personell til EUs organer, samt også løpende dialog med EUs institusjoner og medlemsstater.

Vi vil også i tiden fremover aktivt benytte mulighetene som ligger i MOUen og EØS-avtalen for å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser overfor EU.

Svar fra energiministeren · 30.09.2024

Energistyrelsen i Danmark, som er et forvaltningsorgan innenfor energiområdet, startet i 2022 undersøkelser av om saksbehandlingen knyttet til olje- og gassaktiviteter i Nordsjøen og Østersjøen var i tråd med det danske regelverket. Spørsmålet er utredet av Kammeradvokaten i to omganger, i 2023 og 2024. I 2023 konkluderte Kammeradvokaten med at det i Danmark er gitt tillatelser som ikke har overholdt reglene i EUs prosjektdirektiv og EUs habitatdirektiv. I 2024 kom Kammeradvokaten til at denne typen mangler gjelder for flere prosjekter enn det som ble undersøkt i 2023.

Naturforvaltning, herunder EUs fugle- og habitatdirektiver er ikke en del av EØS-avtalen. Når det gjelder prosjektdirektivet, viste Kammeradvokatens undersøkelse bl.a. at konsekvensutredninger som var gjennomført før medio 2022 ikke inneholdt beskrivelser og vurderinger av konkrete prosjekter, men at dette kom til uttrykk gjennom mer overordnede utredninger for et geografisk område. Etter det Energidepartementet forstår, er det ikke gjennomført individuelle konsekvensutredninger av utvinningsprosjekter eller rørledninger på dansk kontinentalsokkel. Det er i flere tilfeller gitt godkjenninger av prosjekter på vilkår om at tilleggsutredninger skal gjennomføres i etterkant. Kammeradvokaten har konkludert med at dette ikke oppfyller lovmessige krav.

EUs prosjektdirektiv er tatt inn i norsk rett og er på olje- og gassområdet implementert i petroleumslov og petroleumsforskrift. Iht. gjeldende regler i Norge er det rettighetshaverne som gjennomfører konsekvensutredninger for olje- og gassprosjekter på norsk kontinentalsokkel. Det stilles krav om at det i utredningene er konkrete beskrivelser og vurderinger av det enkelte prosjekts virkninger bl.a. for miljøet. Utredningene sendes på offentlig høring i to omganger, først sendes utkast til et utredningsprogram på høring og siden gjennomføres høring av den etterfølgende konsekvensutredningen. Departementet godkjenner ikke utbygging og drift av nye prosjekter uten at regelverkets krav til konsekvensutredning er oppfylt.

Departementet er kjent med at Gassco som operatør for Europipe I, Europipe II, Franpipe og Zeepipe er varslet om Kammeradvokatens funn, samt at Energistyrelsen i Danmark har satt i gang et arbeid for å vurdere ev. konsekvenser av de mangler som Kammeradvokaten har påpekt.

Det er departementets forståelse at myndighetens rolle og anvendelse av prosjektdirektivets krav vært praktisert på en annen måte i Danmark enn i Norge. Departementet kan derfor ikke se at de funn som er gjort av Kammeradvokaten i Danmark gir grunnlag for å sette i gang undersøkelser av den praksis som er fulgt på norsk kontinentalsokkel.

Svar fra klima- og miljøministeren · 24.09.2024

Besøkssentre for natur får midler over Miljødirektoratets budsjett kap. 1420 post 85. Tilskuddsordningen skal bidra til drift og utvikling av besøkssentre for natur, slik at sentrene kan formidle kunnskap om naturen til befolkningen. Barn og unge er særlig prioritert. Sentrene skal også bidra til lokal verdiskaping.

For å sikre kvalitet på besøkssentrene, er det etablert en ordning for autorisasjon, slik at kun autoriserte sentre kan søke om grunntilskudd fra denne posten. Det er utarbeidet et sett med retningslinjer og krav for autorisasjon og reautorisasjon. Miljødirektoratet har fått myndighet til å lyse ut autorisasjon, behandle søknader og deretter autorisere nye sentre.

Nasjonalt villakssenter har fått midler fra ordningen uten først å ha kvalifisert seg til å bli autorisert. Nasjonalt villakssenter ble opprettet av staten ved Miljødirektoratet i 2019. Stiftelsen har enheter i Lyngdal, Lærdal, Namsos og Tana kommuner.

Det er igangsatt en prosess for å autorisere besøkssentre for villaks, for å sikre tilstrekkelig kvalitet på besøkssentre for villaks og for å følge opp regjeringens arbeid med reduksjon i antall øremerkede tilskuddsmottakere. Denne prosessen ble varslet i Prop. 1 S (2023-2024 ):

«I 2024 blir det lyst ut autorisasjon av fire besøkssenter for villaks, på lik linje med andre autoriserte besøkssenter, som vil gjelde frå og med 2025. Autorisasjonane vil bli lyste ut på vanleg måte, og dei fire villakssentera til Nasjonalt villakssenter og andre senter kan søkje på utlysinga. Autorisasjonsordninga sikrer kvalitet og effektiv bruk av statlege midlar. Omlegginga er og i samsvar med arbeidet til regjeringa med innsparing og reduksjon i talet på namngjevne tilskotsmottakarar. Det blir vist til omtale og grunngjeving for dette arbeidet i Prop. 1 S Gul bok (2022-2023)».

Stortinget hadde ikke merknader til dette ved behandlingen av Prop. 1 S (2023-2024 ).

Som en oppfølging av denne prosessen, ble det i mai utlyst autorisasjon av fire besøkssentre for villaks. Søknadsfristen var 10. september, og autorisasjonen vil gjelde fra 1. januar 2025. Et besøkssenter villaks skal formidle vitenskapelig fundert kunnskap om de naturlige forutsetningene for den atlantiske villaksens utbredelse og leveområder, artens liv, utfordringer og trusler. De skal informere om forvaltningen av villaksbestandene, inkludert tiltak for å ivareta og gjenoppbygge villaksbestandene og deres leveområder. Sentrene skal videre informere om villaksens betydning for tradisjoner og kulturutøvelse.

Miljødirektoratet vil vurdere søkerne på grunnlag av generelle autorisasjonskrav og særlige krav som gjelder for besøkssenter villaks. Blant sentrene som oppfyller kravene vil Miljødirektoratet i tillegg gjøre en samlet vurdering av lokalisering av sentrene, for i så stor grad som mulig å sikre geografisk spredning av besøkssentre for villaks nasjonalt.

Regjeringen har ikke bedt stiftelsen Nasjonalt villakssenter om å oppløse stiftelsen. Stiftelser er selveiende institusjoner, og forvaltningen av stiftelsen, herunder videre drift og en eventuell oppløsning, er styrets hele og fulle ansvar. Det er ikke krav til hvilken organisasjonsform et besøkssenter skal ha. Utlysningen for besøkssenter villaks skal være åpen og de sentrene som best oppfyller både de tematiske kravene for besøkssenter villaks og de generelle kravene som ligger i veilederen vil utvelges for autorisering. Sentrene som Miljødirektoratet autoriserer vil motta tilskudd til sentrene. Dersom de sentrene for villaks som blir autorisert ønsker det, kan de selv velge å etablere en overbygning eller et styre, og sette av midler til dette.

Avslutningsvis vil jeg understreke at ordningen med utlysning og autorisering av sentre er et viktig virkemiddel for å sikre en god bruk av statlige midler, og som sikrer at alle aktuelle søkere gis mulighet til å oppnå autorisasjon. Dersom det øremerkes midler til sentre i budsjettprosessen, uten forutgående utlysning og autoriseringsprosess, vil andre aktuelle sentre ikke få mulighet til å fremme sine søknader. Slik øremerking er derfor generelt frarådet, jf. omtalen i Prop 1 S Gul bok (2022-2023).