Erna Solberg

Spørsmålet

Når, og på hvilken måte, vil Forsvarsministeren legge frem et forslag til videreutviklet forsvarsindustriell strategi for Stortinget?

Begrunnelse

I Innst. 440 S (2025–2026) til den reviderte langtidsplanen for forsvarssektoren viser utenriks- og forsvarskomiteen til følgende enstemmige merknad fra behandlingen av den opprinnelige langtidsplanen:

«Forsvarsindustrien er en strategisk ressurs for forsvarssektoren. For å sikre nasjonal egenevne, beredskap og støtte til Forsvarets virksomhet er det nødvendig at norsk forsvarsindustri styrkes og at produksjonskapasiteten økes. Komiteen mener dagens forsvarsindustrielle strategi slik den er formulert i Meld. St. 17 (2020–2021), kapittel 7, bør videreføres og oppdateres for å tilpasses en varig endret sikkerhetssituasjon og et varig endret marked for forsvarsmateriell.»

I samme innstilling uttaler komiteen enstemmig:

«Komiteen mener det haster og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med et forslag til oppdatert forsvarsindustriell strategi så snart som mulig.»

Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen, tempoet i den teknologiske utviklingen, behovet for økt produksjonskapasitet og gjennomføringen av de omfattende materiellinvesteringene i langtidsplanen gjør at det er viktig at forsvarsindustrien har langsiktige og forutsigbare rammevilkår. Derfor er det behov for en konkret avklaring av både tidspunktet for fremleggelsen og i hvilken form saken vil bli lagt frem for Stortinget.

Spørsmålet

Jeg viser til mitt spørsmål besvart 30.4. av utenriksministeren og til spørsmål fra Kari Sofie Bjørnsen, besvart 5.5. av utviklingsministeren. Statsrådene bekrefter at regjeringen har en ambisjon om å bruke 1 milliard kroner på prosjekter for å bekjempe plastforurensning og marin forsøpling i utviklingsland i perioden 2025-2028. Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett å kutte 100 mill. kr. på den relevante budsjettposten. Hvordan vil regjeringen da nå sitt eget mål?

Spørsmålet

Akter statsministeren, også i sin egenskap som leder for Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet), å styrke Norges internasjonale bistand til bærekraftig havforvaltning og yte solide norske bidrag til den internasjonale alliansen for global havobservasjon og havdata som EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen nylig har tatt initiativ til?

Begrunnelse

Som ledende havnasjon har Norge historisk også tatt politisk lederskap internasjonalt. Statsministeren er leder for Havpanelet. Panelets hovedanbefaling om at alle land utvikler nasjonale havforvaltningsplaner har etablert seg som et internasjonalt prinsipp, men mange utviklingsland og øystater mangler ressurser til faktisk gjennomføring. I lys av dette er det bekymringsfullt at havbistand ikke later til å være på agendaen i regjeringens arbeid med en stortingsmelding om ny utviklingspolitikk.

Havpanelet kom med en viktig erklæring i september 2025 om behovet for å styrke global havobservasjon, ikke minst i lys av usikkerheten rundt fremtidig amerikansk innsats. Nylig tok EU-kommisjonens president initiativ til en internasjonal allianse for å styrke det globale havobservasjonssystemet , og hun planlegger å invitere stats- og regjeringssjefer til en giverkonferanse i New York i september.

Norge bør ikke gi fra seg sin lederrolle på et område der vi har sterke miljøer og store interesser. Vi har globalt ledende selskap innenfor teknologi og løsninger for havobservasjon, som kan få nye muligheter som følge av EU-initiativet. Vi har globalt ledende aktører innenfor havnæringer som får grunnlag for å ekspandere dersom den globale innsatsen for havdata og havforvaltning lykkes: mange kyststater og øystater i det globale sør har svakt utviklede havnæringer, selv om de ofte har gode forutsetninger for f eks akvakultur og energiproduksjon.

Norge bør innenfor utviklingspolitikken dra nytte av våre fortrinn i havnæringer, havforskning og havforvaltning til beste for økonomisk, sosial og miljømessig utvikling i fattige land. Hav bør derfor få en viktig plass i den nye utviklingspolitikken som regjeringen nå utformer. Som ledd i dette bør Norge yte et betydelig bidrag og ta en lederrolle sammen med EU i deres nye satsning.

Spørsmålet

Hvilke konkrete endringer vil departementet gjøre på reguleringsforslaget, og vil dette være til hinder for at planen blir sendt på høring før sommeren?

Begrunnelse

Viser til spørsmål 15:2079 (2025-2026) om reguleringsplanen for E39 Ådland-Svegatjørn.

Spørsmålet

Hva er det som konkret gjør at reguleringsplanen for E39 Ådland-Svegatjørn ikke er sendt på høring, og når vil den bli sendt ut?

Begrunnelse

En anbefalt statlig reguleringsplan for E39 Ådland – Svegatjørn ble oversendt fra Samferdselsdepartementet til Kommunal- og distriktsdepartementet 28. juni i fjor. I flere svar til Stortinget har Statsråden sagt at planen skulle sendes på høring i løpet av høsten 2025. Når den nå likevel ikke er sendt på høring, bes det om en begrunnelse på hva som konkret er årsaken til denne forsinkelsen, samt når planen vil bli sendt på høring.

Spørsmålet

Hva er regjeringens faglige begrunnelse for å ekskludere Bergen fra samtaler og reforhandlinger om byvekstavtalen, og eventuelt hvilke kriterier er lagt til grunn?

Begrunnelse

Til Bergens Tidende 05. mars 2026 sier samferdselsminister Jon-Ivar Nygård: "Nå må Bergen gjøre jobben sin. De kan ikke komme til forhandlingsbordet før de er blitt enige med seg selv", og varsler at regjeringen starter nye samtaler om byvekstavtaler i alle storbyene, bortsett fra Bergen.

Nygård sier det ikke er enighet om bybanen til Åsane, noe som ikke stemmer. Både Bergen kommune og Vestland fylkeskommune er enige, i et brett flertall, om at Bybanen til Åsane skal gå i tunnel gjennom sentrum. Selv om det ikke foreligger en ferdig reguleringsplan, blir det lagt opp til at kostnadene vil ligge innenfor samme kostnadsramme. Fløyfjellstunnelen er ferdig regulert. Dessuten har det å ikke ha ferdig reguleringsplan aldri vært en forutsetning for andre byområder tidligere.

Spørsmålet

Vi har ikke mindre ambisjoner for kommunene. Jeg tror det er blitt ganske tydelig i løpet av denne høsten at Høyre mener at situasjonen i Kommune-Norge nå forutsetter at det bør være den høyeste prioriteten blant områder vi er nødt til å gjøre noe med, for det er den grunnleggende velferden som vi stilles overfor. Vi må altså begynne å løse de oppgavene vi allerede har tatt på oss i det offentlige, før vi finner på nye oppgaver, men jeg skjønner at regjeringen har en prioritering om at de nye oppgavene er viktigere enn å sørge for at eldreomsorgen, barnehagene og skolene faktisk fungerer.

Jeg er veldig glad for at statsministeren sier at kommunene må stille opp og gjøre denne omstillingen, og at de er enige i det. Men da er mitt spørsmål: Kommer Arbeiderpartiet nå til å love i løpet av det neste året å ikke gå til angrep på alle endringer og kutt som skjer i kommuner ikke styrt av dem selv? Det er bare et par uker siden helseministeren var i Trondheim og satt og kritiserte omprioriteringer som ble gjort for at Trondheim kommune skal komme i balanse. Han brukte da tiden til å si at det var feil prioriteringer. Stiller regjeringen og statsrådene opp for den omstillingen som kommunene skal ha?

Spørsmålet

Det er nå sånn at det over hele landet kuttes i de mest grunnleggende velferdstjenestene, i eldreomsorgen, i barnehager og i skoler. Samtidig bruker regjeringen historisk mye penger. Siden 2022 har oljepengebruken økt med hele 257 mrd. kr. Mens regjeringen stadig finner nye milliarder til egne saker, må altså lokalpolitikerne i Norge kutte. De har ikke et eget oljefond å lene seg på, de må gjøre reelle kutt hvis de skal få budsjettene til å gå opp.

Vi så nylig at regjeringen fant ut at de hadde vært relativt kreative med hva de hadde sagt i valgkampen, og at de gikk på en blemme med hensyn til hva budsjettet deres inneholdt. Da kunne man hoste opp en milliard ekstra – uten at man ennå har fortalt Stortinget hvor de har tenkt å komme med det – bare for å rette opp sine egne løftebrudd. Den ene dagen forsvarte regjeringen sine prioriteringer, og neste dag fant de altså en milliard det var veldig enkelt å finne fram til, uten å si hvor pengene skal tas fra. Da er selvfølgelig spørsmålet opp mot det om det skal kuttes andre steder, om skattene skal opp, eller om det skal hentes enda mer fra oljefondet.

Jeg er helt enig i at det ikke går an å love alt til alle. Vi må prioritere det viktigste. Vi må få mer ut av hver krone, særlig når mangelen på folk kommer til å bli større og offentlige utgifter snart vokser raskere enn inntektene. Kanskje noe av det aller viktigste vi gjør da, er å sørge for at det vi allerede driver med, faktisk fungerer – den grunnleggende velferden ute i norske kommuner.

Tonje Brenna har sagt at lokalpolitikerne må prioritere tøffere fordi regjeringen allerede har tatt sitt ansvar. Mitt spørsmål til statsministeren er: Mener statsministeren at regjeringen har tatt sitt ansvar, og at det nå er opp til kommunepolitikerne å kutte i sine grunnleggende velferdstjenester? Vil de da stille seg bak de kuttene som må komme i kommunesektoren?

Spørsmålet

Å ha en regjering der statsråder reiser rundt og later som om man ikke må gjøre omstillingen som man samtidig står på talerstolen her og sier at man må gjøre, det synes jeg faktisk er et veldig dårlig lederskap av dette landet. Når man har de omstillingene som kommunene står i i dag, er det første man måtte forvente, at regjeringens medlemmer faktisk stiller opp for dette og skjønner at de ikke bare kan skyve det problemet videre til andre. Ja, jeg kan skjønne at man kan være uenig i noen kritikkpunkter og slikt, men dette er helt systematisk. Det er helt systematisk at Arbeiderpartiet reiser rundt og kritiserer dette. Kunnskapsministeren kritiserte at Bodø måtte gjøre endringer i skolen for å komme i mål med budsjettet. I Trondheim kritiserte helseministeren de endringene som skjer, også innenfor budsjettet knyttet til eldreomsorg, som er helt nødvendige.

Men det er én ting vi kan gjøre for å bidra til at kommunene får bedre handlingsrom, og det er raskt å gjennomføre forenklinger i regelverket knyttet til hvordan vi bruker ressurser. Vil regjeringen ta konkrete, raske initiativ – det ligger ingenting i statsbudsjettet – for større handlingsrom for kommunene?

Spørsmålet

Skolen må se den enkelte og forstå at barn lærer på ulike måter. Det betyr rett og slett at ulike barn trenger ulik hjelp for å få like muligheter. Etter at resultatene fra PISA-undersøkelsene sjokkerte oss på begynnelsen av 2000-tallet, innførte vi nasjonale prøver for å få et klart bilde av hvordan det står til med det faglige i norsk skole. I Oslo og Hedmark f.eks. har man brukt informasjonen fra disse til systematisk å løfte skoler som har hatt utfordringer.

Nasjonale prøver handler om å gi skoleeiere og myndigheter helt nødvendig informasjon. De gjør det mulig å identifisere både de skolene som trenger ekstra støtte, og de skolene som har gode resultater og som man kan lære mer av fremover. Støre-regjeringen vil for alle praktiske formål nå avvikle de nasjonale prøvene og ikke lenger bruke dem til å gjøre skolene våre bedre. Samtidig ser vi at elevene både leser og regner dårligere enn tidligere. Jeg mener at barna våre fortjener bedre, og at de fortjener skoleledelser og kommunepolitikere som kan følge med og videreutvikle skolene sine.

Barna våre fortjener altså bedre, og vi må prioritere det viktigste først, og i skolen er det elevenes læring. Å styre skolen i blinde kommer til å føre til større forskjeller mellom skoler og mellom elever. For å få mer kunnskap inn i skolen er vi avhengig av å ha mer kunnskap om skolen. Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er:

Hvordan skal kommuner vite hvor de skal sette inn tiltak og vite hvor behovet er størst, når regjeringen planlegger å fjerne verktøyene som forteller kommunene nettopp hvor behovet er størst?

Spørsmålet

Når det er uro ute, bør vi gjøre hva vi kan for å sikre ro her hjemme – at vi har trygghet for landet, men også sosial trygghet for folk. Nå er vi altså i en situasjon hvor det har vært fire år med rød-grønn regjering i Norge. Når det gjelder den sosiale tryggheten her hjemme for noen av de gruppene som har det aller vanskeligst, må jeg få lov til å si at jeg er bekymret. Det er mange som opplever at det er vanskeligere nå enn det var for fire år siden.

Et eksempel er at flere venter på helsehjelp, et annet er at flere går på trygd, et tredje er at fra 2020 til i dag har det blitt 1 400 flere i vårt samfunn som ikke har et fast sted å bo, som altså er bostedsløse – det er kanskje de som sliter mest i vårt samfunn. Der vi mellom 2012 og 2020 klarte å halvere antallet som er bostedsløse, har vi nå sett en skarp økning på 40 pst. på noen få år.

Du får ikke livet ditt på rett kjøl uten et fast sted å bo, og en av de mest skremmende tingene er at det er en betydelig økning i antallet barn blant bostedsløse i Norge, etter at det under den forrige regjeringen var mål nummer én at ingen barn skulle oppleve dette. Det er barn som må flytte ofte, og som gjerne må flytte fra venner og klassekamerater.

Min bekymring er at det ikke virker som regjeringen har noen bekymring for dette. Istedenfor å være opptatt av dette, hører vi fra venstresiden at man skal ta de rike, gruse høyresiden og rope i kor om formuesskatten og de aller, aller rikeste. Men når vi virkelig skal snakke om ulikhet i denne salen, bør vi snakke om å løfte de svakeste. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvorfor er regjeringens politikk på ulikhet bare å ta de rike, og ikke å løfte de svakeste?

Spørsmålet

Over 15 000 elever går ut av ungdomsskolen hvert eneste år uten å kunne lese skikkelig. Over 18 000 elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne regne skikkelig. De siste årene har elevene blitt dårligere i lesing, matte og naturfag. Kunnskapsministeren og jeg kan helt sikkert stå her og skylde på hverandre. Det er tunge samfunnstrender som motvirker læringen som skjer i skolen, men jeg tror vi skal innrømme at vi ikke gjorde nok da vi satt i regjering, og da bør regjeringen også innrømme at de ikke gjør nok når de nå sitter i regjering. Er det en ting elevene ikke trenger nå, er det politikere som driver med ansvarsfraskrivelse.

Det er viktig å huske på at skole sannsynligvis er vår viktigste sosialpolitikk og viktigste instrument i kampen mot ulikhet, og ikke minst det viktigste vi kan gjøre for barn og unge, for at de skal å kunne klare å mestre livet sitt framover. Allerede på barneskolen kan lærerne nesten peke på hvilke elever som kommer til å fullføre videregående, og hvilke som ikke gjør det. Likevel klarer ikke skolen i dag å hjelpe dem som trenger det, godt nok.

Dette var bakgrunnen for at Høyre, når vi satt i regjering, innførte en ny plikt til intensivopplæring for elever fra 1.–4. trinn som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving og regning. Det var bakgrunnen for at vi foreslo i Stortinget å innføre en plikt for skolene til å gi intensivopplæring til elever med svake grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning ved starten på 8. trinn – altså fylle de hullene som gjør at det er vanskelig å lære i de andre fagene når man kommer på ungdomsskolen – og at skolene måtte lage en plan for hvordan elevene skulle følge forventet progresjon.

Dette stemte Arbeiderpartiet imot. Da er mitt spørsmål til kunnskapsministeren: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet og kunnskapsministeren gi intensivopplæring til elever som sliter på ungdomsskolen?

Spørsmålet

Det synes nå klart at Trump blir den neste amerikanske presidenten. Det kan man selvfølgelig ha mange meninger om, men det aller viktigste for oss som norske politikere er å ivareta vår nasjons interesser i den verden som andre velgere måtte gi oss og det som skjer rundt oss. Norges forhold til USA har vært svært godt uavhengig av hvilken administrasjon som har sittet med makten. USA vil fortsette å være vår viktigst allierte uavhengig av administrasjonen i årene som kommer fremover, så vi legger til grunn at samarbeidet med den nye administrasjonen blir både godt og konstruktivt, og at vi kan fortsette mye av det vi har samarbeidet om tidligere.

Det kunne vært interessant å høre hvordan statsministeren ser på samarbeidet med en ny Trump-administrasjon, og hvordan regjeringen har forberedt seg på at dette kunne skje, som jo har vært ganske sannsynlig de siste årene når vi har sett på meningsmålinger, og hvordan de har knyttet kontakter på republikansk side og med dem som blir en del av eller har innflytelse på administrasjonen. Har statsministeren forberedt Norge og vårt kontaktapparat på den endringen som kommer til å skje?

Spørsmålet

La meg begynne med å gratulere statsministeren med forslaget til statsbudsjett, som ble lagt frem i denne salen på mandag. Selv om jeg selvfølgelig håper at det er det siste fra denne regjeringen som blir vedtatt, erkjenner jeg at det ligger et stort arbeid bak å legge frem et statsbudsjett. De store utfordringene vi står overfor, er velkjente.

For det første blir vi flere eldre, og andelen folk i arbeidsfør alder blir mindre. Det skaper en akutt mangel på arbeidskraft både for velferdstjenester og bedrifter.

For det andre må vi omstille oss, sånn at vi både når klimamålene våre og sikrer velferden vår fremover. Norske bedrifter må i årene fremover hente mer av sine inntekter i skarp internasjonal konkurranse fremfor fra Nordsjøen.

For det tredje må vi skjerpe vår forsvarsevne, og Europa må ta et større ansvar for eget forsvar.

På det siste punktet mener jeg regjeringen har levert, og jeg har lyst til å gi honnør for det. Men på de to første opplever jeg at dette statsbudsjettet utsetter løsninger på de store hovedutfordringene. Kanskje neste år blir året vi kan ta fatt på det.

I stedet har statsministeren ivrig lekket bevilgninger til politi og helsetjenester. Helsekøene, som har vokst kraftig på Støre-regjeringens vakt, skal nå kuttes. Og når det gjelder politifolk, som det er blitt langt færre av på Støre-regjeringens vakt, skal det nå kuttes.

Det er bra at regjeringen forsøker å rydde opp i problemene de selv har skapt de tre første årene i regjering. Men burde de ikke egentlig ha kommet lenger, av hensyn til våre barn og fremtiden? Burde ikke regjeringen ha styrt bedre, unngått økte ventetider og færre politifolk i gatene, så de store pengene i neste års budsjett kunne vært brukt på Norges langsiktige utfordringer?

Spørsmålet

Har ventetidene både for ventende og for påbegynt helsehjelp for alle sektorer samlet, økt eller gått ned, siden du overtok som statsminister, og siden venteløftet ble lansert i mai 2024, og hvor stor er denne økningen eller nedgangen i tall?

Begrunnelse

Tirsdag 17. september skrev statsministeren på Facebook: «Ventetidene går ned – ventetidsløftet virker».

Enkelteksempler vil alltid kunne vise ulike utslag, men jeg etterspør altså tall for alle sektorer samlet, basert på offentlig tilgjengelig ventelistestatistikk fra Helsedirektoratet for landet som helhet.